Laks var knapt det eneste kapteinen gledet seg å fiske etter. Matauk på sjøen var blitt rutine. Ellers var det lite som trigga. Det samme viste seg å gjelde Christian som knapt nok sto i piren. Men i løpet av vinteren hadde vi klekket ut en plan. Pionervirksomhet hva gjelder fiskeri i Altafjorden. 600 meter med 3 mm linerygg og 10 kilos anker med kjetting var handlet inn. Chrisjohs hadde ordna med sponsing og utstyr. Å mens pukkellaksfella i Kviby leverte ferskt agn daglig var vi klar. Vi skulle ned på 430 meters dyp!

Kapteinen sto klar å tok i mot Johs da han landet midt på dagen i Alta. Vi puttret av spenning. Det var snakket mye på telefonen igjennom vinter og vår om prosjektet. Etter hver samtale satt vi igjen med flere spørsmål. Hvor langt tau må vi ha? Holder et 10-kilos anker oss? Hva kan vi få? Håkjerring var hovedmålet, men vi skulle selvfølgelig ladde ei stang som var mer tilpassa andre arter. Chrisjohs fikk på seg team-skjorta før han ble satt til å føre Kværnøen fra Alta til Skillefjord hvor vi hadde fått lånt oss ei fortøyning. Herfra var det kort ut til feltet. Det blåste godt opp utover fjorden, men den gamle sjarkmannen kom seg greit frem. Men agnposen med tau og det hele, måtte vente til neste dag.

Vi kom oss ut tidlig neste dag. Anker og kjetting trakk med seg et dynetrekk fullt av pukkel-avskjær. Samt 4-5 hele pukkellaks som hadde ligget å godgjort seg i sommervarmen noen dager. Optimalt skulle man kanskje hatt et helt lam, en hund, rev eller dertil passende pattedyr. Det tok sin tid å nå bunnen, men til slutt stoppet tauet. 600 meter var sluppet. Ville 3 mm linerygg med en bruddstyrke på 400 kg holde oss? Å hvor langt unna dynetrekket lå båten? Hva var vinkelen på tauet? Men det virket som vi traff godt litt ute på flata på 430 meter. Vi så etter hvert at strøm og vind flyttet båten i rundt ankeret som lå i ro. Dette gjorde at vi fiska på flere plasser ila dagen, noe vi likte godt.

Så var det bare å slippe ut. Håkjerringstanga, en kjepp fra Rapala og ei enorm snelle, var ladet med over 1000 meter 0,30 mm superline. Riggen besto av 18 meter 2,0 mm Mono før 8 meter 3 mm plastbelagt wire. Avsluttet med en Owner Super Mutu 16/0. Hel pukkel kroket igjennom hodet. På den andre stanga rigga vi et mer klassisk bunntackle med litt mindre kroker og blekkspruter, perler med mer. Agnet opp med fersk pukkellaks-filet fra kapteinens egen felle.

https://youtube.com/shorts/MGUjar-5j70?feature=share

Så var det bare å sette seg godt til rette. Det var interessant å følge med båtens bevegelse på ankeret. På kartplotteren så  vi hvordan vi flytta oss rundt sentrum. Tidvis var strømmen så sterk at det så ut som båten lå ankra opp i ei elv. Se video.

https://youtube.com/shorts/boV2asb33PU?feature=share

Vi var forberedt på at det ikke kom til å gå i ett under dette fisket og at det fort kunne ta timesvis mellom hver gang noe skjedde. Dette stemte delvis, men etter bare en times tid var det liv på «lillestanga». 10 minutters pumping og to store brosmer kom opp. Vi endte vel totalt på 6-7 brosmer der flere lå mellom 8-10 kg. Betydelig større enn hva vi har fått før. Målte bare lengdene og de to største var 98 og 99 cm.

https://youtube.com/shorts/z162H5bQD8M?feature=share

Dag 2 var vi igjen tidlig fast i fortøyningen vår og stengene ble agnet opp. Det skulle ikke ta lang tid før kapteinen hadde napping på det mindre oppsettet. Slapp ut snøre før et rolig tilslag ble gitt. Bom fast. Bunnen? Det tok noen minutter før det plutselig løsnet og begynte å trekke ut snøre. Hva i alle dager? Helt ulik krokodillerullingen til middagsbrosma. Det roet seg men kjentes tungt ut. Så var det bare å begynne å pumpe det opp. Ved to anledninger stopper det bare opp. Er ikke til å rikke. Men så kommer det noe der nede. Noe stort og lyst. Å da ser vi det. En flott Hvitskate-lapp. Den første vi har sett.  Den satt for godt til å settes ut igjen. Da den ble veid en god del timer etter den kom i båten endte vekta på 11650 gram. Å det holdt jaggu til ny norgesrekord og MR! Den slo den gamle rekorden fra Havøysundtraktene med 3-400 gram. Dette var en god bonus og stemningen var høy ombord! Mats og Tor som var innom Kviby for ei overnatting ble vitner til det hele.

De to norgesrekord-karene fortsatte et par dager til  før været snudde og vinden tok seg betraktelig opp. Det ble noen brosmer til, men det hele roet seg liksom. Vi stoppa på kapteinens spesialplass å fiska båten full av stabbsei og fin torsk. Christian fikk med seg mye fisk hjem.

Vi oppsummerte fint mens Kapteinen sto å kjørte laks i hjemmeelva. Planen hadde fungert meget bra. Fortøyning, utstyr og agn. Ho sjøl uteble, men det var vel ikke så overraskende heller. Tålmodighet er et stikkord i lag med videre forskning. Kom i snakk med en fisker fra Honningsvåg senere på sommeren. Han sa at kjerringa ofte går grunt sommerstid. Da hadde de fått på line og garn. Det kan kanskje stemme? I 2018 ble det tatt ei diger håkjerring på garn helt innerst i Altafjorden på 60 meter. 20 spørsmål, med Knut Borge i midten, hadde likt dette godt.

Det herrens år 2025 har vært et godt år for Stam. Vi har vel ikke så mange turer etter Stam i år, men det har vært mye fin fisk på lite tid. Effektivt med andre ord. Det var pinse, det var sommer, det var sol og det var Fredrikstad Cup. I den forbindelse var også Lars Berg Holtan på besøk som ikke hadde krysset av stam på artslista. Det var lørdag 7. juni og hva er ikke bedre en tur etter stam. Tobias var med, Lars var med, jeg var med og ikke minst Mort junior. Vi valgte selvsagt Norges mest idylliske plass for satsingen.

Det var egentlig relativt greit med aktivitet. Bare så synd at det var unge Mort som stod for hele showet, hvor nappene og fiskene ble levert relativt jevnt selv om det ikke var noen bonanza. Fra en helt grei tidligere personlig beste på 1,4 kg ble de levert en solid heving med en Stam på 2.4 kg.

Jeg brukte rimelig lang tid på å få en stam på over 2 kg selv, men noe har man gjort riktig når junior puster en i nakken allerede etter en håndfull turer etter stam. Sånn går det når man lærer av de beste.

Den store folkefesten 17. mai var over og det var på tide å riste av seg bakrusen og gjøre noe fornuftig. Karpefiske synes å være en effektiv bruk av alles tid. Dette var heller ikke første tur. Vi hadde allerede lagt bak oss to turer hvor vi hadde blanket med glans. Ikke snev av karpe. Det sånn at jeg lurte på om det var karpe igjen i vannet. Vanntemperatur og alt var egentlig veldig riktig, så det var ikke noe grunn til at vi ikke skulle klare å nappe opp noen.

Denne ettermiddagen var like rolig som de foregående. Vi var rigget med to stenger hver med pop-up boillies, henholdsvis med kriller og klassikeren guana/red-bull. Tiden gikk. Det ble 17, 18 og 19 uten at noe skjedde. Men alle vet at karpetid er mellom kl. 20 og 22. Og jaggu skulle i dette vise seg å holde stikk. Kl. 20.15 runnet det på stanga til Jakob og det var fast fisk!

High fives på bredden! Det var karpe igjen! Ny pers på Jakob med småpene 4,5 kg. Denne gikk på kriller. Vi var vel egentlig godt fornøyd med det, og rundt kl. 21.30 så begynte vi å pakke stengene. Vi pakket ned den stangen vi hadde minst tro på først, mens den andre stod igjen på stangstativet og det skulle vise seg å være en strategisk beslutning. Mens jeg satt og rigget ned, runnet det på stanga. Fast fisk og den føltes pen!

Feit og fin, mye for pengene! Den klokket inn på pene 5,4 kg og ny pers for meg faktisk, og på guana/red-bull. Min gamle var på 5 kg blank. Så dette var topp stoff. Mission accomplished! Nå blir det andre fisker!

Det knistra i snyskoffla i det Jesus sønn, Chrisjohs, ringte en snytong påskekveld i slutten av april. Han var oppstanden. Kapteinen var på tur å gå i kne i seinvinterskjømminga. No skulle det vise seg at det var håp. I wire og 16\0 sirkelkrok…

Etter samtalen gliste kapteinen. Et mål var satt i det fjerne. En lang satsing over 6 dager i juli. Aldri grunnere enn 400 meters dyp. Ja mine gentlemans, Johs har bestilt billett og Kværnøen bakker seg varm. Håkjerring, stor Håkjerring står for tur! Ut skal 500 m tau og anker.  Ladet med strisekker fulle av råtten pukkellaks, revekadaver, katter, reinkalver. Dette skal stå 3 dager før vi skrider til verket. Dere har alle lest «Havboka» av Morten Strøknes. Dette blir 2.0. Fortsettelse følger…

(Bildet fra chat gpt)

All fired up med braksuksessen på stam var det på tide og smi mens jernet var varmt. En storstam kommer sjelden alene som folk pleier å si. To turer har vi hatt etter stam, men jernet har ikke vært spesielt varmt. Den første turen var egentlig grei i den forstand at vi hadde kontakt med fisk og fikk landet en, men ikke noe stort. Vi ga oss rundt kl. 22. Jakob fikk en ok kilos stam. Den andre turen var mer av det samme, men litt kaldere i været, rundt 8 grader på kveldstid. Noah landet en 800 grams stam. Nøkkel etter stam tidlig i sesongen er nok å finne de vår dagene som virkelig skiller seg ut med varme kvelder. Det er vel trolig den store forskjellen sammenlignet med den første turen.

Det er noe eget når våren nærmer seg. Den første kvelden når gradestokken holder seg over 10 grader, og hvor frostrøyken atter en gang har forstummet. Det disse kveldene hvor vårsuset lokker meitefiskeren frem og vekk fra peisglørne. Tirsdag 15. april var en slik kveld. Stengene var klar, gilde røkt kjøttpølse med skinn var kjøpt inn, støvlene på og hodelykt i lomma. Vi gikk bort over jordkanten, som var nypløyd, men fortsatt tørr etter en sjelden nedbørsfattig vår etter snøen var gått. Det støvet opp av sporene våre mens vi gikk, som ble virvlet lett opp av passerende trailere på vei mot Sverige, Danmark eller kanskje til og med Italia? Vi drømte oss bort om hvilke eksotiske steder disse veiens godsskip skulle til og hvilke eventyr de skulle få oppleve. Det eneste vi visste sikkert var at det ikke var det samme som vårt. Vi nærmet oss plassen. De stumme, stille skrittene ble byttet ut med slurpende, sugende lyder etter hvert som støvlene sank ankeldypt ned i mørk og svart gytje. Det var perfekt. Sivet var fortsatt dødt og luktet råttent, med et hint av svovel. Vannet var grått med hint av gusjegrønt. Selve prikken over ien var den massive betongbruen 10 m fra oss som rammet inn og tok opp i seg landskapet vi stod i. Til å være en beintfrem voldtekt av naturen og biologisk mangfold, så kunne Gud selv ikke gjort det bedre. Duften av dødt siv, halvfast gytje og sannsynligvis det som var et halvråtten kadavaer (muligens bever?) noen 10-talls meter ovenfor, blandet seg med sødmene fra Gildes røkte kjøttpølse ispedd eksos fra kanskje Norges mest trafikkerte vei. Perfekt. Vi kastet ut, når var det bare å vente. Det ble ikke så mye prat. Våren bringer med seg mye sus, og det er slitsomt å rope til hverandre flere timer i strekk. Det skjedde fint lite, men de få nappene vi hadde virket å være stor fisk. Mellom kl. 21.00 og 21.05 ble det hektisk aktivitet på alle stengene. Det gynget i stangen. Bom der satt den, fin pinne!!! Vekten klokket inn med Stam på småpene 2,735 kg. Ny Meitas-rekord, med soleklar margin! Våren er kommet!

!

Føreste mai helgen er som alle vet en legendarisk helg for røyefiske, men utrolig nok har denne maihelgen vist seg ustabil de siste årene. Dette året skulle imidlertid all potensiell negativ energi forsvinne som dugg for solen. Med meg på laget hadde jeg Rocke-Knut og Rocke-Knut jr. (Aka – Noah) og Mort jr. (Aka – Jakob).

Som bildet allerede avslører hadde vi et fantastisk fiske og ikke minst et fantastisk vær. Vanligvis når jeg har med folk opp til Lierne er det mye klaging. Åååå, det er så langt å kjøre, åååå det er så slitsomt å kjøre bil, åååå er det langt igjen. Fordelen med å ha med Rocke-Knut er at han har tusenvis av timer på turnebuss og hele Europa, og Lierne er for ham en liten snartur. Der har noen og enhver noe å lære. Nok om det.

Allerede første fiskedag landet vi en hel gjeng med røyer både på midt på dagen økta og kveldsbettet som illustrert nedenfor:

Fisket var egentlig sjokkerende bra. Vi hadde jevnt med trøkk gjennom hele turen hvor vi landet 32 fisk, hvor åtte stykker var mellom 900 gram og 1,6 kg. Vi fikk vel egentlig bare 2-3 små fisk (under 300 gram), og hovedtyngden av fisk lå rundt 500 gram vil jeg tro. Det var rett og slett skikkelig morro. Selv om vi spiste røye til den store gullmedaljen så ble det med plenty hjem. Vi fikk faktisk bare en ørret.

På dag to fortsatt det fantastiske været. Vi hadde vel 22 grader pluss og vindstille hver eneste dag:

Dag to fortsatt egentlig bare der dag 1 slapp. Strålende vær og ekstremt bra fiske og hvor Jakob tok turens største røye på 1550 gram. Selv jeg nappet opp et par kilos røyer. Vi hadde fire hele fiskedager og de gikk egentlig helt likt. Sykt bra vær, sykt bra fiske og i det hele tatt en utrolig bra tur. Det flere bilder å ta av, men hvor mange røyebilder trenger man egentlig? Uansett, Lierne ass!!!

Da var det tiden på året for den årlige turen til Frøya.
Eller, det er noe vi håper skal bli den fremtidige årlige turen! Foreløpig er vi inne på år 2, hvor dette året hadde markant oppside på forrige.
Forrige mai satt vi der i 0-2c, snøsludd, ølen var nesten slush og vi vurderte sterkt våre valg her i livet.
I år var det helt topp med 14-15 grader, litt blandet sol og overskya – og nesten ikke vind.
Vi fikk altså muligheten til å komme langt ut på havet for å teste Frøyas ytterste punkter, spennende!

Mai er vel ikke måneden å fiske i har vi forstått, skreien har dratt hjem og sommerfisken har ikke kommet opp fra dypet. Men selv om fisket var litt tregt klarte vi med jevne mellomrom av å lure opp noen slengere.

Andreas kastet med haspel og sandeel, livsfarlig fiske både for fisk og de andre i båten. Ble masse lyr på 2-4kg, samt en torsk på 9,5kg.
Ted var helt rå på å fiske brosme.
Usikker på hva Otto-gutta drev med, men de surret rundt i båten. (Jaja, de fikk en del fin torsk!)
Selv klarte jeg av å lure opp både en del langer 2-6kg, med en topp på 6,45kg. Torsk på 5kg, men hovednummeret var lysing på 6,85kg – ny meitasrekord! (Alt på flyvende øye agnet med sild eller sei)
Bare å gjøre klart for fiskeåret 2024 Toffe, i år skal det fiskes!

Med gode råvarer ble det selvfølgelig også god mat. Legger opp et par stemningsbilder fra det. Pannestekt lysing og lange, og en dag med fiskesuppe.

Det var lenge en tradisjon å reise til Kontinentet for dårlig sjøørretfiske, men med pandemien lærte vi oss å blanke på hjemmebane i stedet. Men det eneste sikre innen fiskeriene er en evig tro på at alt blir bedre neste gang, så nå skal endelig Kontinentet erobres! Hvilket Kontinent, spør du kanskje? Det danske, selvfølgelig. Nærmere bestemt Mariagerfjord, stedet vi såvidt sveipa innom i fadesen i Limfjorden våren 2017 og der Pero og Presidenten hadde en flott høsttur i 2019, dog udokumentert.

Sjekk forøvrig her for dokumentert dårlig fiske, men mye trivelig skriblerier:

• Bornholm 2012:  http://www.meitas.net/2012/05/04/4265/
• Bornholm 2013: http://www.meitas.net/2013/06/01/5511/
• Bornholm 2014: http://www.meitas.net/2014/04/13/6636
• Fyn 2015: https://www.meitas.net/2015/03/21/7566/
• Sveriges vestkyst 2016 og 2017: http://www.meitas.net/2017/05/04/9204/
• Limfjorden 2017: http://www.meitas.net/2017/03/22/9073/
• Sørlandet 2018: http://www.meitas.net/2018/04/19/10616/
• Fyn 2019: https://www.meitas.net/2019/04/05/10896/
• Sørlandet 2023: https://www.meitas.net/2023/04/

Årets reisefølge er Meitas-medlemmene Frode, Midttun og Holtan, i tillegg er Øystein og den faste sjøørretblankeren og møbelbankeren Aleksander med. Det blir vel brukt 3 fluestenger og to fluedobbestenger skulle man tro. Vi kjører livedekning med oppdatering hver kveld, det blir torsdag, fredag og lørdag. Velbekomme!

Torsdag:
Det blei ikke noe fiske. Øl, akevitt og Frodes magiske røykalaks av villfisk var altfor godt. Huset har magisk beliggenhet dog, så her skal morrafiske gi gode fangster for de som står opp mens andre sover ut rusen.

Fredag:
Det finnes fisk i Danmark, men de er ikke alltid så store. Men feite ja. Grønlændere. I løpet av dagen har vi fanget 8 stykker, passe broderlig fordelt:
– Holtan 6 (44cm + grønlændere 34-37cm)
– Øystein 2 (grønlændere 35-37cm)
– Midttun, Frode, Aleksander 0.
Alt tatt på fluedobba. Midttun har fiska kun med fluestanga, Øystein litt med fluestanga og Frode bittelitt med fluestanga. Men han sliter med håndleddet og fisker mest fluedobbe han også: «Å se meg fiske med fluedobba er som å se Petter Solberg på sykkel». Sterk kandidat til årets sitat.

Lørdag:
God innsats og nydelig vær, men vi er tradisjonsbundne og gjør vårt ytterste for å levere dårlige fangster. Og det er vi gode til. Dagen gikk uten fangst over målet (40cm), men vi hilste i det minste på en god neve undermåls, mange av dem så små at de kanskje ikke burde nevnes, men nøden lærer vadebuksemannen å nevne alskens:
– Aleksander 3 (25-35cm)
– Holtan 2 (35-38cm)
– Midttun 2 (25-30cm)
– Øystein 1 (33cm)
– Frode 0

Med andre ord; To dagers fiske med 5 mann ga en godkjent fisk. Vi er flinke. Takk for oss.

Bonus-søndag:
2/3 av veien til Hirtshals og ferga 12.15 var tilbakelagt da sms’en fra ColorLine tikket inn: Mye vær, ferga innstilt, ny avgang 20.45 (22.30 for Midttun. Kjapp diskusjon fulgte og vi snudde bilen 180 grader og returnerte til fjorden. Unntatt Midttun, han knuste sparegrisen og kasta seg på ferga Fredrikshavn-Gøteborg for å komme hjem før midt på natta.
En slik bonusfiskedag med lave skuldre bør jo gi overraskende flotte fangster vil mange mene. Mange tar feil. Resultat:
– Holtan 2 (34-36)
– Aleksander 2 (25-30)
Ku-lt.

Det var gått seks år siden sist Meitas-ekspedisjon til det forjettede land Spania, og elven Ebro med den eminente lokale kjentmannen Steven som alltid er klar for ny sprell og eventyr. Turen var planlagt i 1,5 år som seg hør og bør for en middelaldrende gjeng med forpliktelser på hjemmebane. Vi valgte å dra første uken i september. Ikke fordi vi visste om fisket var bra da, men fordi det passet best. Klassisk Meitas-innfallsmetode som aldri før hadde sviktet.

Vi ankom 3. september og fulle av spenning så vi utover Ebro. Alt prat om klimaendringer, varme og lite vann i Spania visste seg å være #fakenews. Ikke bare nok med at det var fakenews, det var flom. Så feil kan man altså ta.

Dette så lidla bra ut, og nå skulle det fanges malle i store mengder. Her var det bare å legge seg og vente på at Steven skulle hente oss tidlig på morningen og kjøre ut med bøtter fulle av agn og store stenger.

På dette streket i Ebro er det to swimmer, en slags drømmeswim for to og en mer henge rundt swim for tre. Det ble undertegnede og Sutern som fikk mulighet på drømmeswimmen, som mer henspeiler på det er fin swim, mer enn at det et drømmefiske. Ballet ble åpnet ganske raskt med malle på malle:

Men dette var kanalmalle som bare er dritt, og når man får store mengder av den skifter den navn til analmalle. Til sammen må vi vel ha fått nærmere 250 stykker av den, ikke på noen måte det vi var ute etter eller interessert i. Heldigvis ble dette kjøret innimellom avbrutt av:

Det ble faktisk flere fine karper på turen på rundt 8 kg, og det var som alltid trivelig selv om det kan være mistenkelig likt Wels Catfish, så man blir liksom ganske glad, men litt skuffet likevel. Det vi lærte fra forrige tur var at ulike fiskemiljøer har ulik matkultur, og denne gangen skulle vi ikke spare på matkultur og vi gikk til innkjøp av ost, skinker, vin og alskens god saker som vi hadde til lunsj. Inkludert medbrakt blårutet duk: 

Dette kan virke lukseriøst og avslappende, men det var beinharde tak. Selv om det var flom, og klimaendringene så ut til å være overdrevet, så var det fortsatt sykt varmt med 30 – 32 grader hver eneste dag, og hver dag var en kamp for å holde væskebalansen i sjakk. Mens dere andre slappet av i et temperert klima, så utkjempet flere Meitas-medlemmer en kamp på kontinentet. En kamp jeg tror svært få forstår hvor tøff var.

Dag 3 var dagen det skulle løsne, men det var varmt, jævlig varmt.

Det var så varmt at Presidenten kastet kortene og tok seg en dukkert i den krystallklare elven. Nok en gang kan dette for uinnvidde virke forfriskende, og ja, endog forførende. Det bildet ikke viser er at elven ikke er fullt så krystallklar som den kan virke og har en overraskende høy bestand av blodigler. Takket være Rød Prince og godt teamwork ble blodtapet begrenset, og arrdannelsen redusert til et minimum.

På dag 4 håpet vi på noe redusert tempratur, men både vannstanden og temperaturen holdt seg høy, men det gjorde ikke noe, for det var stemningen også!

Endelig satt det en malle etter å ha pløyet seg igjennom 150 analmaller. Ikke en av de største, men dog. Dette ble selvsagt feiret med storslått lunsj, men som nok en gang viste seg å være krevende, fordi manchegoen smeltet og vinen holdt over 25 grader. Men det gjorde ikke noe, for en malle kommer sjelden alene som vi sier ved Ebro. Du må nesten ha vært ved Ebro for å forstå det.

På dag 5 var det President day. Presidenten hadde vært overopphetet over flere dager, men var i ferd med å utvikle en slags immunitet og han skulle gjøres oss andre til skamme.

Som muligens bildene kan indikere var det viss #guttastemning langs Ebros bredder den dagen, umulig å forklare hvis man ikke var der. Uansett, Presidenten stakk av med intet mindre enn to maller den dagen, kanskje ikke de største, men etter 200 analmaller så var det topp stoff. Og som bekledningen kan indikere var det fortsatt dritvarmt.

På dag 6 var lufta i ferd med å gå litt ut av ballongen. Den normalt sindige Flira hadde kjempet en tøff kamp både mot egen psyke og ikke minst klimaet, og måtte til slutt kaste kortene.

Selv om vi rundet vår 250 analmalle var det likevel action på bredden. Det dukket opp en fiffig blåkrabbe som egentlig ingen hadde sett før. Heldigvis hadde vi Sutern med oss som har utviklet det til en slags spesialitet og fange ting, og denne turen var intet unntak. Generalsekretæren hadde mildt sagt et begredelig fiske, men på turens siste fiskedag slo han til med intet mindre en 3 tykkleppamulter, nice og velfortjent resultat etter målrettet meite.

Litt statistikk, ført i pennen av EDB-Toffe (sørv 3hg på EDB-mannen ikke tatt med):

Det var tid for å vende hjem til Norge etter en tøff kamp mot flom, varme og tålmodighet. En kamp som bare svært få meitemiljøene i Norge ville tatt og ikke minst klare å gjennomføre. Men vi i Meitas er naturlig nok ikke bare opptatt av fiske og en fornuftig væskebalanse, men også i kulturen i de landene vi besøker. Vi undersøkte derfor med vår eminente venn Steven hvor vi kunne kjøpe lokal vin for å kunne støtte opp om lokalt arbeidsliv, lokal kulturarv, arbeidet mot barnearbeid og for å bidra til at verden kan nå FNs bærekraftsmål. Steven sendte oss til byen Falset:

Ikke visste vi at dette var hovedsetet i det undervurderte vindistriktet Priorat. Her ble det lokal vin og støtte til den spanske kulturarven og god stemning langs fortauskanten. Dette ser kanskje tilforlatelig ut, men det var varmt og vi måtte overvinne tøffe kulturbarrierer samtidig som væskebalansen skulle holdes i sjakk, mens Meitas som foreningen samtidig skulle bidra til at verden ble et bedre sted. I ettertid er jeg stolt over å kunne si at vi lykkes.