2. Juledag såklart!

Det blir 2. Juledag såklart! Kan skilte med rakfisk fra Arne og Signe B etter at bøtta mi endte opp som en slags mellomting av rak og retning. Hvem kommer?

Heia Polen.

Jeg og naboen, eller mr. arrogant, som han er bedre kjent for i Fredrikstad, dro til gjestebrygga i Drøbak for å fiske sill.
Gjestebrygga i Drøbak er godt kjent for å ha våre øst-europeiske venner som gjester.
Her står dem med 2m avstand, fiske sild og drikker vodka.
Det skal nevnes at i Drøbak så drikker dem ikke øl eller vodka ur flaska. Men her har man med seg glass for å innta alkohol. Kun det øvre sjiktet som får lov til å fiske i Drøbak.
Uansett. Våre østeuropeiske venner var der, men dem dro ille fort. Og som alle vet, er det noen som kan få fisk, så er det polakkene. Og når dem stikker, da er det ikke noen fisk å få.
Og helt riktig. Ingen fisk å få. Nappet opp noen småsei, samt en Grønngylt på 75gram. Einar fikk en torsk og en sandflyndre.
Balkan Kebab var åpen, så vi avsluttet turen der. – Kystmeite i Oslofjorden på sitt beste.

Sørøya 2017

Det var mandag 2. oktober og mange hadde ankommet Chateau Ørnulf. Magne, Chris, Endre, Toffe, Pero, Tobbe, Jannis og Einar. Det var god, men spent spenning på kvelden. Ørnulf rakk så vidt en tur innom, før han skulle ut i den vide verden. Globetrottaren.  Men det ble hvisket i gangene, folk skvatt hvis du plutselig brukte normal stemme.

Mats, Maaaaats,  Maaaaaaats ble det hvisket. Kveitekongen skulle komme. Pero kikket nervøst ut av vinduet og Chris Johs hadde ticks utenfor kjøleskapet. “Jeg skal jekke han kødden ned”, sa Magne, men han mente det ikke. Du kunne se det, litt som et alternativt statsbudsjett. Det er godt ment, men det blir ikke noe av det.

Selv var jeg ikke så opptatt av dette kveitegreiene, jeg ville ha rødspette. Men det ble ikke noe av. Tobias skulle ha mat; “Jag måste spara pengar. Mat er jette dyrt i Norje. Jag sparar massvis av pengar. Trenger inte kjøpa mat før til sommaren”. På grunn av dårlig værforhold ble vi liggende å drifte i fjormunningen og inne i Hasfjorden. Det var dritt. Men stemningen på kvelden var trykket, men fattet. Vi satt stille i sofaen og kikket på hverandre. Det eneste unntaket var Endre som gynget sakte på en gyngestol innerst ved peisen, mens han hvisket maaaaats, maaaats, maaaaats. Chris Johs rugget frem og tilbake i fosterstilling, mens han pattet på et stykke svor.

Det var onsdag og værforholdene var bedre. Tobias var i sanke humør og kveitebettet var helt topp. Det ble landet mange kveiter av fin størrelse og svensken var glad. Det lå an til fangsting av ypperste klasse. Jegertrillingene (Jannis, magne og endre) var ute på jakttur og skaffet kjøtt i en rekke varianter og det var helt knall. Stemningen var tung denne kvelden. Vi satt helt stille i skyggen av stearinlys, bare avbrutt av at Jan Arvid slo hodet taktfast mot veggen, mens han hvisket maaaaats, maaaats, maaats.

Plutselig var han der. Mats. Han kom inn.

“Hei Mats, hyggelig å se deg!”, sa jeg. Han lente seg frem og hvisket; “Du, søringen, kan kalle meg kveitekongen eller seatroutmaster, your choice”.  Sånn gikk kvelden.

Etter det gikk det nedover. Dagen etter dro magne, chris Johs og endre. Vi andre stod opp tidlig for å komme oss unna vi også. Men Mats var oppe. “Øyyyyh, skal dere fiske nå? Er u helt søring i skallen? Er ikke vits i å fiske når kveita ikke biter”. Vi stakk.

Vi prøvde oss på auaren, men det ble halvhjerte fordi Tobias fikk vondt i armen. Vi endre på en eller annen skalle og fikk en fin sei og en del torsk faktisk. Jeg prøvde desperat på meitas rekord etter sei, men det ville seg faktisk ikke. Tobias fikk kassa full og det var jo bra for lommeboka.

Inne på brygga var ikke Mats å se. Langt der ute kom en båt tøffende inn, i urovekkende sakte fart. Der var han. Kveitekongen. Langs ripa lå det et beist av ei kveite – 2,14 m lang og 133,5 kg tung.

“Jasså, her står søringene og griner, hva var det jeg sa, er ikke vits i å fiske før det biter. Så svær fisk har vel ikke dere sett før. Dere kan se på den, men ikke ta på den. Dere kan bare hjelpe til med å dra den opp i tau. Har u sett de svære bicepsa her eller? sånn blir det når du drar storfisk”.

På kvelden spiste vi en utmerket sushi ala Toffe. Vi fikk lov til å sitte ved samme bord som Mats, men han skulle ha den høyeste stolen. Ved bordet hadde vi invitert Michael som er en slags sidekick til Ørnulf, en hyggelig og trivelig fyr som synes å trives utmerket godt på Sørøya. Blir spennende å se om vi treffer han igjen.

På fredag var Tobias og Toffe dritforbanna og pakket med seg så mye fisk de kunne for at Mats ikke skulle få noe.

Eloi, eloi, lama sabaktani

Flommen kom. Jeg følte et kall og snekra meg en båt. Eller ark som jeg av en eller annen snodig grunn fikk meg til å kalle farkosten. Jeg døpte arken Meite-Marit og kasta loss på leit etter forskjellige skapninger å ha med meg. I et syn så jeg en brennende busk som talte og noen steintavler det var tagga på. Multimediashowet befalte meg å starte med blåkjeften. Snodig at jeg skal ha med meg fisk i arken tenkte jeg, de lider jo ingen nød av at jorda oversvømmes, men jeg protesterte ikke. Man gjør bare ikke det uansett hvor galt det er. Jeg bor jo på Sørlandet må vite. Ute på en kjent plass vippa jeg opp to blåkjeft og den milde brisen som strøk meg over kinnet var et klart tegn på anerkjennelse fra (Michael) Oven. Oppdrag utført. Brisen ble til en bitter kuling da jeg slapp den ene uti igjen og slo den andre i huet. Heldigvis roet det seg da jeg fordømte noen homofile og kasta stein på noen damer som talte uten lov.

Dagen derpå i Mandal

Etter en lørdag som til de grader slo til, var vi temmelig euforiske på lørdags kveld. Klart vi skal ut igjen i morra. Værmeldinga lovet lite vind og oppholdsvær, alt var topp, det var umulig å forutse det som kom til å skje.

Det startet allerede før frokost. Jeg sto i dusjen og tenkte; «Hmm, er nå dette så lurt. I går utfiska jeg Holtan så det ljoma etter, men med samme utstyr, og nå står jeg her og vasker vekk den eneste forskjellen det er mellom oss. Hmm, nei det er vel bare overtro» Holtan hadde levert på et skyhøyt nivå dagen før, optimal guiding uten å få spesielt interessante fisk selv, nydelig middag (oksestek sous vid) og velsmakende drikke, øl. Nå bekymret Holtan seg mest over stigende vann i elva. Selv om det ikke regnet på hele søndagen, det var varmende sol, steg vannet i elva stadig. Underlig den forsinkelsen i elvene.

Vi var på vannet ca kl 10. og skulle fiske fram til avreise fra Mandal kl 14. Drifta var klart treigere enn dagen før, og fisket var en nedtur. Endte med å få opp noen småknurr og enda mindre hvittinger. Regnskapets time er kommet, og det er lørdagen som gjelder. Vanvittige mengder regn og vind, to meitasrekorder. Noen vil mene at en knops drift er for lite, andre vil mene at nytt haill er avgjørende og atter andre vil hevde at regn er fiskevær. Uansett, tusen takk for turen.

Toppmøte i Mandal

Alle de som betyr noe i Meitas var samlet i Mandal denne helga, etter invitasjon fra sjølvaste presidenten, Hork. Meitas hadde ikke vært annet en liten fjert, hadde det ikke vært for ham. Presidenten leder foreninga gjennom mørke og storm, med en stø og følsom hånd. Noe som gjør at vi også i framtiden kan leve og føle oss trygge i verdens beste forening. Ingen andre kan gjøre en like god jobb som Horken, kanskje med unntak av Nord-Koreas Kim Jong-un. Og kanskje Zimbabwes Robert Mugabe. Begge store statsledere i land vi liker å sammenligne oss med.

Uansett, Mandal bød, som vanlig, på mye vind, men denne gangen regnet det også i bøtter og spann. Ikke helt topp. Hvertfall ikke mtp at det i Trøndelag er det Indian summer for tida. Vi bestemte oss for å sove lenge, og prøve oss på en båttur lørdag ettermiddag.

I 3 draget var vi på vei ut for å sjekke trøkket på den sydøstlige friske brisen, det viste seg å være fullt fiskbart utenfor Mandals kanskje mest Piggvaraktige landformasjon, Sjøsanden. Kaptein Horken la sin Meite Marit opp mot vinden, og vi lempa ut flyndretackels, agnet med lange tynne makrellbiter. Det tok ikke lange tida før det nappa. Opp fra 15 meters djup kom det en duble’ av fjesing. For en start. Fjesing er etter mitt skjønn på topp tre over vakre skapninger fra havet. Den største var på 320 gram. Fattige 10 gram under Toffes MR fra Ula. Videre gikk det slag i slag, med knurr, flere fjesinger, hvitting, torsk, før det dukka opp en ny art for min del. Rødknurr! Det er så lenge siden jeg fikk en ny art, at jeg hadde glemt den gode seiersfølelsen det gir. For en tur. Vekta strakk seg til sterke 380 gram, ny MR.

Vi gjorde flere drift, helt oppe i 3 knop, og vi fikk stadig relativ småfallen knurr, hvitting, torsk og en og annen makrell. Vinden økte stadig, og vi hadde begynt å tenke på hjemveien, da det igjen gikk på noe knurr/fjesingaktig hos meg. Fjesing, 350 gram! Enda en MR, og utrykket “Å ta en Thorin” kom flaksende med vinden. For en uttelling i relativt kjipe forhold. Vi fikk 6 fjesinger til sammen, presidenten fikk ingen av dem. Litt småbitter var han, da det ville ha konsolidert ledelsen hans i årets meiter. Vi fikk også en feilkroka rødspette på tampen. 7 arter. En fantastisk fisketur, uten vår venn piggvaren.

Det ser ut til å løye i morra, så det kan vanke en del 2 fra denne presidentlige turen. C U L8R

Storfint besøk

Fra Fredrikstad denne gangen. Meitas 1 var samlet til dyst. Det er krutt! Vi starta med nostalgitripp for Einar og meg på Jappis kebab. For Tobias var det bare den beste kebaben han hadde smakt, og vi andre nikka anerkjennende med rosa saus i munnvikene.
Kvelden så lovende ut, men ikke før vi stod klare på stranda med vinduer og hodelykt begynte det å regne. Pøsregne. Og blåse litt. Vi søkte tilflukt på en utedo, Tobias delte villig ut nøtter, og når regnet ga seg fortsatte fiskinga. Vi fant store mengder taskekrabbe, en del skrubbe og sandflyndre, men ingen store. Tobias fikk ei dvergulke, 27 gram, og jeg tok en sandkutling på 2,97 gram. Til slutt fant jeg ei tunge som var sulten, men oppi vindu ville den ikke. Den avkroka seg selv og la seg rett ned på føttene mine, kanskje i vente på neste godbit. Det viste seg absolutt ikke å være børstemark, så etter at Tobias og jeg hadde fotfulgt tunga rundt på grunna en stund, ga vi opp den fisken. Vi tuslet videre til neste strand – godplassen.


Før vi andre hadde kommet i vannet, hadde Einar funnet en svær tunge. Den var og litt på farta, og ikke særlig interessert i agn. Einar ga opp og jeg overtok fisket, med en ferskere børstemark. Fisken la seg med hodet halvt innunder noe grafs, så agnet ble plassert så godt det lot seg gjøre og lyset slått av. Etter litt venting strammet faktisk snøret seg, det var fast fisk. Den dro et par runder i sirkel før den ble løftet og klaska i vinduet. O-lykke. Men…kroket på sida, i skuldra om man kan kalle det det. Doohooh. Den veide 1,3 kg og var 47 cm. På samme strand så vi også et par tunger til, og noen piggvar største på kilon, men fikk ikke mer. På vei hjem stakk vi innom ei strand som ser veldig fin ut men aldri leverer. Den leverte ikke nå heller.

Helt på tampen: en liten rapport fra båtturer på fjorden siste ukene. Noe kan tyde på at fisket muligens (?) ser lysere ut for fremtiden. Det har vært en god del jaging i overflata (makrell – ikke så overraskende eller unormalt), mye leppefisk å få (har for så vidt alltid vært det, men forsvinner sikkert snart i rusene), men det har også vært en del småtorsk (relativt nytt av året, samt litt av fjoråret). Samtlige blir sluppet tilbake, men jeg kan ikke huske sist småtorsken har vært ‘plagsom’ og ‘agntyv’ på meitefiske i fjorden. Det kan jo love bra. Det toppet seg også med en torsk på 1,45 kg (Aksel fikk, ikke jeg). Da trodde jeg nesten ikke mine egne øyne. Denne lukter kysttorsk (har dog ikke DNA-bevis). Mine meitefangstene har likevel ikke blitt like mye å skryte av: blåstål (250 gram) og en makrell (260 gram) tatt på reke ved bunnmeite og oppsveiv.


Til årets meiter:
Tobias: dvergulke 27 gram, mer?
Toffe: sandkutling 2,97 gram, blåstål 250 gram, makrell 260 gram
Einar: veide du noe fisk?

Alt er sei(nt) i år!

Vi liker å snakke om at alt er seint dette året i nord. Syrinen mista sin siste blomst for et par dager siden (helt sant!). At chrisjohs er seint ute med vinterveden for 2019. At rogna kom seint men godt og at pukkellaksen ikke gyter seint. Dette vet vi.

 

Mats er ikke glad i sei. Det vet vi også. Der er vi to seigmenn ulike. Jeg ELSKER sei. Sei på grill, sei i hundregradersvann, sei i rømme, sei som sushi, stort antall sei i bakke med blodvann, et klassebilde av årets seikull `99, seilfisk som tar sei, sei som spiser grønnsporing, sei på ei seng av lever og sei på skiva. Lista er lang. “Sei du det?” Ja, tenk!

Jeg har sneia kveitegrunnene mang en gang i sommer for å fiske sei. Bindt opp fluer jeg har satt på dorga. Jeg har dorga meg inn i seinsola så mange ganger at jeg ikke husker det lengre. Seilt inn i seirøret, som en bare hinter kryptisk om og som likemenn skjønner og forsvinner før det er forseint. Seieren var å få bakka full av flott sei på over 1,5 kg. Mmm seeeeier. Fiskekaker og sein middag ble sommerens store idyll. Makrellen fikk jeg aldri helt den samme kontakten med. Vi drifta i lag men seismikk var den glad i og der skiltes våre veier.

 

Til årets meiter:

Lusuer 190 gram, Uer 670 gram

Leirskole med brygge

Plassen var Laberget, tvers av Norske skogs nedleggingstruede fabrikk på Skogn. Også kjent som fabrikken der skyene blir laget.

Mellom fabrikken og leirskolens brygge lå det et elveutløp, og det lukta sjøørret lang vei. Det artige navnet på elva var Hotterelva, og jeg ha en følelse at det er en ordentlig unsung hero mtp fisken her. På “fritida” etter kl 18, første dag, gav jeg det et forsøk, med dobbe og ørret som agn. Ikke noe perfekt utgangspunkt, men hadde god tro da jeg hadde sett flere vak tidligere på dagen. Etter hvert strømmet det på med unge mennesker utpå brygga, og det ble ikke allverdens til effektivt fiske. Resultatet ble en makrell i skumringa, som ei av jentene i klassen tok æren for. Ho var lykkelig.

I mørket håpa jeg på noen hågjel. Det var litt grunt, men så lenge det er hvitting, er det håp. Fikk en liten hvitting.

Kveld 2 og 3 gikk jeg for kortspill inne i storsalen i stedet. “Knock out” kan bli en slager på Skatval etterhvert.

Mensen…..grrrrrrrr

Som overskriften (over)tydelig slår fast: I dag skulle rødknurren til pers. Feberen sitter fortsatt litt i, men jeg ler av feber. Hahaha. Fiska rundt på sandslettene i Mandal, fra 3 til 25 meter. Blåste greit fra østlig retning, litt surt men sola varma lell. Fin kveldshimmel var det også.

La meg slå det fast med en gang: Det blei ingen rødknurr i dag. Men det blei 10-15 vanlige knurr, det var jo ikke galt. Største var sågar ny pers på 420gram, det er jo veldig bra! Den hadde spist alle tre krokene på slepet, to med makrell og en med reke. Seinere på kvelden spiste jeg knurren, en framifrå matfisk skulle det vise seg.

Ellers blei det 6 sandflyndrer, 5 hvitting og 4 torsk – samla vekt ca. 2kg på alle sammen. Men en skikkelig stas fisk blei det lell, ny Sørlandsrekord på rødspette. Hurra! 700gram og topp stemming.

Til Årets meiter: knurr 420gram, rødspette 700gram, sandflyndre 320gram.

Older posts «