Hvordan fiske etter karpe?

Hvordan fiske etter karpe? Det er et godt spørsmål. Du trenger minst en stang, boltrigg og formais/boillie. Denne mandagskvelden lå jeg godt over minimum, med hele tre stenger, sovepose og meiteseng. Alt klart for overnatting og plenty av action.

Forholdene i dammen var rolige, og det er et dårlig tegn. Rundt dammen var det imidlertid god aktivitet med flere badende, samt min gode kollega, Jon Tindlund, som kom oppom med et par iskalde pilsner. For anledning budweiser. Denne lette lyse pilsner, som er lett for den gemen hop å like en varm vårkveld. Og det var nettopp det det var, en varm vårkveld. Et plutselig væromslag i en kald vår. Like kald som Budweiseren som duggfrisk var bragt opp til karpedammen.’

Den Budweiseren, eller “Budden” som mange kaller den, den drakk jeg opp i godt selskap. Etter at “budden” var drukket opp, var jeg alene igjen. Men ikke helt alene. Det var overraskende mye mygg og knott, såpass mye at selv dråpene i en budweiserboks ikke kunne holde meg gående gjennom natta.

karpe 3290Det trengte jeg ikke heller for sånn i 23.00 draget ble det liv i krillerstanga og, det ble det denne varme vårkvelden i budweisers stjernetegn, landet en karpe på 3290 gram.

Nostalgi revisited

Det var en periode jeg hang i Bergen i tide og utide og hadde mine første møter med Bontelabo, et arnested for kystmeite i sin tid. Denne gangen var nok en gang i Bergen i embetetsmedfør og hadde bestemt meg for å prøve gamle jaktmarker. Med meg på laget hadde jeg fått med meg Lars Vegard som jeg hadde klart å overtale til å tro at kystmeite er gøy – i alle fall ikke kjedelig.

Problemet med gamle jaktmarker er at de nesten alltid viser seg å være bedre før. Denne gangen var intet unntak. Offshore-krisen hadde gitt seg utslag i at offshoreshipene lå på rekke og rad i indre havn, med den konsekvens at store Cruiseship lå langs Bontelabo. Også gjerdet som markerte yttergrensen for den fiskbare delen av kaien var blitt flyttet så det fiskbare området var blitt mindre og dårligere? Skipene flyttet seg på kveldstid, men dog.

BontelaboLyr bontelaboFisk ble det. To lyr, største på 1,4 kg, En lange på 1,5 kg og liten hågjel.

Gamle jaktmarker var bedre før, alternativt kan det være at fisket er bedre på høsten. Hvem vet? – ikke jeg.

3 små turer

Mai går av gårde med syvmilssteg og stamsesongen var godt i gang uten at jeg hadde fått vært nevneverdig mye ute. En kald vår gjorde sitt til at jeg håpet at jeg ikke var for sent til å få med meg litt av stamgleden. Denne lengten etter stam og vårens vakreste eventyr gjorde at jeg satte inn et lite støt for å se hva som dukket opp.

Tur 1

Stam 1340Tobias 1790På tur 1 var gleden til og ta å føle på og jeg hadde klart å rive Robban vekk fra sjøørretfisket. Vi troppet opp, sa hei til et par østeuropeer og satte ut stengene. To hver agnet med dødlig gildepølse, og ikke lenge etter klinket Tobias til og der satt det litt av en fin pinne. Et hardt og kontant napp, mer dertil påfølgende tilslag gjorde at det satt en fin, fin stam på småpene 1790 gram.

Det var det for Tobbe sin del og jeg fikk anledning til å prøve meg. Det klinket til støtt og stadig, men de katteaktige refleksene som normalt kjennetegner meg, var litt rustne som følge av en kald vår med dertil knirkende ledd. Stam ble de i alle fall med en toppnotering på 1320 gram. Greitt nok.

Tur 2

Vederbuk 1540Den påfølgende dagen var jeg på plass, men denne gangen alene. Jeg hadde så sykt trua og jeg hilste på de samme østeuropeerne fra kvelden før. En slags deja vu, så dette måtte bli bra. Det ble ikke bra. Det sugde. Etterhvert tok jeg telefonen fatt og ringte til folk jeg burde ringt til langt oftere. Under samtalen med Magne S hogg det forsiktig til, men den kjentes fin ut. Jeg ante ugler i mosen og kunne fort konstatere at det dreide seg om en småpen vederbuk på 1540 gram. Greitt nok.

Kvelden ellers var ikke begivenhetsrik.

Tur 3

NaturDen atterpåfølgende dag var jeg på plass igjen. Østeuropeerne var borte og denne gangen tolket jeg dette som et godt tegn. Dessverre var så ikke tilfellet. Det var dritt. Noen stam ble det jo, men ikke noe å skrive om.

Det som imidlertid var bra at jeg fikk tid til å nyte naturen.

Bevern svømte vakkert rundt, bladene var grønne og elven rant som saktesynkende solnedgang gjennom kulturlandskapet. Det hele var itonesatt med noter fra Volk Swagen, H. Onda, Vo Lvo og To Yota mfl. Dessverre ble disse edle og unike noter kvalt av haltende fuglekviteret og ett og annet beverplask.

Lange i Trondheimsfjorden

”Kan det være bånn likevel da? Nei, det er fisk. Er det ei håkjerring så er jeg vel kjørt” Det underlige er at de refleksjonene der hadde jeg glemt. Jeg husket dem ikke før godt utpå kvelden, gode 6 timer etter at jeg hadde tenkt dem.

Det er var mandag 16. mai. Storebror Johan og jeg hadde planlagt en tur en stund. Han skulle få være med på dypet for første gang. Hver gang onkel G. og jeg er på tur på dagtid blir storebror alltid sur som ei padde for at han ikke får være med. Denne gangen skulle jeg vise ham at å fiske på djupet er langdryge greier.

Etter at 2. styrmann hadde fått opp fenderne og vi hadde rundet den første moloen, jumpet nevnte styrmann opp i fanget på kapteinen, og tok over føringa av båten. Han er ikke helt stø på sakte fart enda, så det blir mye sikksakkjøring fram til den ytterste moloen. Når kapteinen og 2. styrmannen blir enig om trimminga på 130 hestern. Presser andern gassen i bånn, får båten i plan og opp i den farta han trives best i. Rundt 25 knop. ”Har jeg fin kurs?” ”Bra nok”. 1. stopp er krepsefeltene mellom Skatval og Malviklandet. Uti med de 4 teinene, heiser de opp igjen når bestefar kommer om et par dager. Plassen er den samme som der denne kameraten ble med opp for ei uke siden:

Vanlig blekksprut

Videre går ferden mot grunnene midtfjords, mellom Tautra og Munkholmen. Hadde egentlig tenkt å dra rett på dypet, men må la Johan få dyppa snøret på en av grunntoppene, ca 20 meter. Han fikk tre kjappe småtorsk, største på omtrent 0,7 kg. Vi vurderte det slik at vi nok ville få større matfisk hvert øyeblikk. Det gjorde vi ikke, og ferden gikk mot ei djupskrent noen nautiske mil vestover. Johan viste nå en klar misnøye mot tanken på at han ikke fikk fiska på så djupt vann, dette var akkurat som planlagt og ble kontant respondert med: ”Sånn er det”. Slapp et masete mytteri ved hjelp av kopp kakao og ei plate firkløver.

På 220 meter, i bånn av den bratteste delen av skrenten ble ørreten på omtrent 250 gram sluppet mot bunnen. Jeg hadde glemt bindetråd, så det ble en 10/0 krok i nebbet på`n. Skatestyle. Johan var ikke interessert i å fiske, men var i kjempehumør etter firkløveren. Drifta var seig, det ble sakte dypere, vi benytta tida til spising og drikking. En liten bris pressa driftfarta opp til en knop, og ut på 260 meter. Halvkilosloddet begynte å bli noen hundre gram for lite, men tenkte å gi det en siste sjanse. Senka den til bunnen, som nå var 280 meter under kjølen, satt stanga i holderen, og fant fram noen blingser. Kaviar til far, skinkeost til sønn. På 300 meter hørtes det lyder fra okumaen. Stangtuppen beveget seg litt rykkete, og det ble dratt ut noen meter fra den løse bremsen. Dette måtte være fisk. Løftet stanga, tok meg god tid for at fisken skulle få svelga nedpå, med siste bit av kaviarskiva mellom tenna, sveivet jeg noen meter inn å satte tilslaget.

God stemning Johan

”Kan det være bånn likevel da? Nei, det er fisk. Er det ei håkjerring så er jeg vel kjørt” Tankene streifet meg i noen sekunder, da det virket som en umulig oppgave å få dyret der nede til å bli med oppover. Bremsen måtte justeres til godt inne i strike zone, lenger inne en jeg har vært, eller turd å være før. Her var det voldsom stangbøy, og kraft ganger arm som gjaldt. Etter noen skumle sekunder, eller minutter, tiden ble litt uklar etter hvert, fikk dyret der nede snuten oppover. Det ble lettere å pumpe og jeg glemte rent den brutale starten på krokingen. Etter hvert som det ikke var særlig til motstand igjen, den hadde vel punktert, som brosmer og langer gjerne gjør når de blir utsatt for drøye trykkforskjeller, gikk mine antakelser om størrelsen på fisken ned, tipset lå på rundt ti kilo når det gjensto 40 meter innsveiving.

Johan hadde vært litt ut og inn av styrhuset mens opptrinnet pågikk bak i båten. Han var stresset over at det nå nærmet seg noe stort og uvisst fra havets bunn, og han var usikker på hvordan han skulle tolke kapteinens samtale med seg selv og stønningen over sliten venstre biceps.

Sena begynte å skjære utover i vannet, og jeg forventet å se brosma eller langa bryte vannspeilet hvert øyeblikk. ”Nå må du komme ut, nå kommern”

Det synet vi nå fikk vil hvertfall jeg aldri glemme; 25 meter fra båten så et monster dagens lys. Vi trodde virkelig ikke det vi så. Var det en hval? Urutinert som jeg er på virkelig storfisk forandra jeg anslag nå til minst 15 kilo. Jeg dro inn hvalen, Johan henta kleppen, og så var det bare å hale den inn. Herregud for et vesen. Den var oppblåst og myemye større enn jeg hadde forventa, og jeg sleit med å forstå om det var lange eller brosme. I etterkant vet jeg ikke hvorfor det var vanskelig å se, men det sier vel noe om sinnstilstanden til undertegnede i situasjonen.

Vi fikk etter hvert fastslått lange, og når Johan skulle ta bilde, og jeg skulle posere, forsto jeg at den nok var greit over 20 kilo også. Greide bare så vidt å løfte den opp i poseringshøyde.

Lange i Trondheimsfjorden

Det ble ikke mer fisking for meg denne turen, enda været var godt. 2. styrmann satte kurs hjemover, og jeg satt apatisk i setet ved siden av. Hvordan skulle vi få veid denne? Vekta mi hjemme gikk til 23 kilo, så hadde ikke troa på den. Valget falt på Arkhom som fort kunne ha hatt ei vekt som tålte det nødvendige. Han hadde ei som gikk til 22. Det var ikke i nærheten. Nå dukka naboen Bjørn Haldor opp også (Ikke tryllekunstneren), han hadde ei god vekt. Den strakte seg til, holde deg fast, 31,2 kilo. Galskap. Galskap. Sjekka vekta opp mot bismerpundvekta, bismalen, til bestefaren til svigerfattern når vi kom hjem, den viste 35. Så tror ikke 31,2 er å ta i. Lengden viste 168 centimeter på strømpelesten.  Og millionen med langebarn, rogna, veide 5,8 kilo. Det er mye.

Postludiumet til denne turen handler om at Johan ikke er kurert fra fisking på dypet pga kjedsommelighet, men kanskje av redsel. Jeg har ikke landet enda, og den gamle gubben vi møtte på havna, når vi bar fisken til bilen, overlevde hjerteinfarktet. Viktigst av alt er nok at førsteinntrykket store langer gir, langt der nede i dypet, det er det som sier noe om størrelsen til fisken.

Hos Arkhom Bismerpundvekta Svigerfar vil også være med Lange 31,2 kg

Et vindu i april

April kom og gikk, og jeg har lagt ned en del tid med vindu langs aktuelle strender. Etter flere timers gange og mysing, har det faktisk blitt veldig lite å vise til. Jeg begynte relativt tidlig på året, første tur gikk allerede av stabelen i februar. Fra krystallklart vann og fravær av mange fiskearter, til mer farget vann (har vasset gjennom algeoppblomstringer, gyting (?) og til og med tankavfall fra lasteskip) og inntog av børstemark, ørret, kutlinger og tobis. Selv om den gjeve flatfisken har glimret med sitt fravær, har jeg på letingen de siste par ukene fått opp både ålekvabbe (67,2g), vanlig ulke (104,7g) og svartkutling (30,2g). Ooo-yes, thats right! Har også sett og gått forbi mengder av sandflyndre og mini-rødspette, men altså ingen tunge eller var så langt. Dette fortsetter vel utover i mai så langt det lar seg gjøre uten altfor sene kvelder.

20160412_22404020160412_23042320160413_230014

Blåkjeftlandet

Koooz Solnedgang i Mandalay
Mandalay er den nest største byen i Burma. Mandalay er også et hyppig foreslått sted å få værmelding for hvis man prøver å taste inn Mandal. Heldigvis hadde ikke guttane yr.no-GPS i bilen.

Pero hadde åpna dørane på vidt gap og briljerte med sengeplasser, råflott egg&bacon-frokost og generelt flotters vertskap. Også båten sin da, rigga til perfeksjon for fiske etter det meste. Einar fikk æren av å sitte på der, så hadde Tobben, Toffe og jeg leiebåt fra Tregde Marina. Den var feiende flott, unntatt litt snau motorkraft. Nok av det.

Fisket var tregt. Jada, det er bare å innrømme det. Men været var perfekt. Lett bris og solsteik. Noen blei solbrente.
Heldigvis er tregt fiske i Mandal det samme som superfiske på sjøørrettur til utlandet – dvs. at antall godkjente fisk overgår antall fingre. Så er en del av disse fiskene blåkjeft av medioker størrelse, men blåkjeft er alltid stas uansett størrelse.
Blåkjeft
Summert opp blei det 8 blåkjeft, de to største på 850g – Ny MR på Toffe og Lars. Godt fiska. Tobbens største var vel høy 700, men her trengs verifisering. Så fikk Einar brosme på 4,8kg og Toffe brosme på 3,6kg. Også fikke Pero lange på neste 10 og brosme på 8,7. Sånn for å vise oss andre åssen det gjøres lizzom. Tobben var en slags lususer-konge med sine 2. Agnsei fikk vi også. Og en liten torsk. Og det var vel det.
Lars blåkjeft Tobias blåkjeftToffe blåkjeftBrosme PeroBrosme EinarLange Pero20160409_101928

Så må der nevnes at kaptein Pero nå i etterkant av turen sier at han har fiska seg lei på torsk, med knipper med fisk 5-12kg. I tillegg til litt langesnacks. Er ikke sjefen for ingenting! Takk for oss Pero!!!

Kulturulke

Tobias. Einar. Hvaler. Onsdag. Mørkt. Vindu.

 

Ulke.

Ulke?

Kulke.

Pulke.

Luke.

Ukle.

Uelktur.

Tulketur.

Kulturulke?

Med båt på fjorden

Det var påske. Varmt. Sol. Vindstille. Ørret burde meske seg i børstemark, sole seg på grunna. Vak. Dobba går. Skrubbe.

20160323_13405220160323_15065220160323_15275720160323_152926

Påskefjers

  1. En ettermiddag med Arkhom.  Dro først til flystripa for sild. Her fikk vi noen gytetorsk. Vi ble utenfor flystripa resten av turen, da været ikke passet for de store dyp. Resultat: ca. 10 torsk mellom 1 og 5 kilo, noen hvitting, og ei sild. Alt på hekle og jigg/pilk
  2. Håmmårbukta med familien Plassen ble først beskrevet her: http://www.meitas.net/2012/11/22/4768/ Det var egentlig ungane som skulle fiske, men da de ikke fikk noe måtte far vise hvordan det skulle gjøres. To kjappe flyndrer på silda. Største på 340 gram. Eldstemann i tårer for at han ikke fikk noe. Topp tur.
  3. Den årlige lakefesten på HersjøenDro til Selbu for hyttekos, med Gisle og co. Fikk en del laker. Største på 210 gram, tatt på sild.
  4. Forsøk på smørflyndresessions Vårløsning i Stjørdalselva gjorde at jeg ikke turte og krysse gjennom isflakene. Ble litt småsandflyndrer på Skatvalssida av elva isteden. To mikroflyndrer.Smørflyndresession er beskrevet her: http://www.meitas.net/2015/06/07/7894/

Ørret spiste mark. Marken skjulte en krok. Ørret på land.

Jeg kastet ut et snøre med pæresøkke og krok med mark.

Grei pinne på 680 gram. Fikk noen mindre også. Så gikk jeg hjem.

“Når skal Toffe logge røya mi fra Januar?” – Husker jeg at jeg tenkte. Da mens jeg gikk hjem.

Sted: Hapalathi

 

20160329_132837_resized

Older posts «