Høst sin kontorkropp synes det var for kaldt, Mittis måtte være hjemme med gravid samboer, Toffe skulle på romantisk skitur, Chris Johs var flyttet, Bms var fyllesyk og Frode har to barn. Da gjenstod de to bad boys of meitefisking, Presidenten og Generalsekretæren. Vi satte kursen i -10 for Sandebukta og skateland, dog på en litt uttradisjonell plass.

Vi var nokså usikre på isen, men heldigvis var det noen utpå og det gikk relativt greitt, men det var ikke noe tjukkere enn det det burde være. Seig sjøis fikk et nytt innhold for oss når danskebåtene bølgene kom rullende innunder isen, artig. Det var et nydelig vær da vi startet opp og det var godt og varmt i sola, noe som raskt opphørte da solen gikk ned en del timer senere.

I alle fall var det en frisk start med småhvitting på småhvitting, samt en torsk på 1.5 kg. Etterhvert ble disket opp med både knurr, sypike og sandflyndre. Midt på dagen hamret det på stanga til undertegnede som stod i stram bue, det kokte litt men etter litt kaotisk kjøring kunne det landes en makrell på småpene 860 gram. Makken går tydeligvis tidlig i bukta om dagen. Når sola var på hell og varmen var på vei ut av kroppen, så kunne vi telle opp 6 arter. Vi beveget oss noe mer utover på isen for å teste etter skata, agnet med råtten makrell som hadde ligget 4 dager i romtemperatur.  Ikke lenge etterpå banket det på stanga og spenningen var stor da fisken nærmet seg kanten… Småflekka rødhai! Endelig satt den! Vekta viste småpene 920 gram og det må man være fornøyd med og nok en kryss i boka. Det er verdt å legge merke til at Presidenten også hadde flere fine run som ikke satt.

Da kl ble 19.00 og gradestokken igjen viste -10 så var det på tide å pakke. 7 arter, hvor to utgjorde overraskelsene makrell og småflekka rødhai. Pent. Og det badboys of meiting hadde gjort det igjen.

Det er nå en stund siden jeg var på denne turen, og den ga jo også minimalt med fisk, men får vel likevel slenge ut et par ord. Det var lørdag formiddag, for vel et par uker siden, som ble brukt på gode, gamle Goksjø. Det var andre som også gjorde det samme, kanskje 10-15 stykker som jeg kunne se. Det var lite jubel å høre, så jeg regner med at bettet var spesielt dårlig denne dagen og at det ikke ble noe på noen av oss. Det var forresten morsomt å lese at Chrisjohs og Mats kjører gamlemetoden med øks på sjøisen, ble jo oppfunnet på Goksjø av Chrisjohs i sin tid. Selv har jeg oppgradert til isbor, men angret litt da jeg var klar til å starte fiskinga på under et minutt.. type: var det alt? Null nostalgi der i gården. Fisket vel i 3-4 timer med agnsild etter både gjedde og abbor uten resultat. En ting jeg lurte på etter turen, var hvordan det er mulig å få fisket i den store vestlige delen av Goksjø? Prøvde å kjøre ned alle veiene på østsiden denne gang, men måtte snu ved den klassiske gården som ligger og sperrer veien midtveis hver gang. Det var heller ikke mulig å komme ned i nordenden, så jeg endte opp på Lasteland. Tenkte å prøve Reppesgård neste gang, men det er vel stengt der også tenker jeg. Noen som vet (Frode?).

Forventningens glede. Spenningen som sitrer i en barnekropp i forkant av julekvelden. Tankene om pakkene under treet. Er de harde? Myke? Sitringen når man kjenner bevegelse i stangtuppen. Er den stor? Er den fast? Riktig sort?

Forventninger var også knyttet til ChrisJohs’ rotfesting i den nordlige, skjønne lansdel. Dog visste vi hva vi fikk på forhånd. Et stykk lystig krabat som kan gå halvtimesvis på kaffe og dispril. Og en godt over middels overvektig og livstrøtt beagle. Like fult helt topp. Og nå skulle han debutere med arktisk vintermeite sammen med undertegnede.

Vi la opp til en helg med isfiske lørdag og båtfiske på søndag. Og bestemte oss for å fiske i havet. Dette deilige elementet som dekker 362 millioner kvadratkilometer. Det vil si 71 % av jordens overflate. Møe område å meiteboltre seg i med andre ord! Og jada. Værgudene var også med oss.

Lørdag satte vi oss i bilen og la på vei mot Kvænangsbotn. Vi hadde gode rapporter på at det ville være bærende is der. I påvente av et bestilt Rantanen isbor hadde vi bestemt oss for å ta med en øks istedet for å få lånt oss et bor. Det skulle vise seg å være skivebom. Isen var tjukk som Holtan på majoneskur. Og det var en stor styrkeprøve å komme seg ned til det arktiske sjøvannet. Lett skuffa kunne vi registrere at vi også hadde bomma med høla. Ca 25 meter over gjørmebunn. Noe som nok kunne funka i Trønderlag. Men, ikke her oppe. Og hverken fluebinderkondisen min, eller røykogkaffekondisen te Nibbit hadde klart flere kraftanstrengelser med øksa. Så fasit ble noe smånibbing på oppsetta. Og en minitorsk fanget på fluoriserende akkarpynta kroker med esca. Agnet var reke. Klassiske kjøpetackle, paternoster fra Normark. ChrisJohs en aning større kroker enn undertegnede.

Med samme utstyr la vi også ut fra Maursund søndags formiddag. Med Odd som stødig og fast styrmann og kaptein leflet vi med tanken på betydelige skreifangster. Innertst inne så visste vi nok at det beste vi kunne håpe på var ei brosme eller to til middag. Vi hadde sett oss ut en interessant rygg ca 70 meter under overflaten. Omliggende dybder var 120-150 meter. Spennende saker på sjøkartet. Krokene ble agnet med makrell og reke. Og jeg må innrømme at jeg var spent som en felestreng på om vi skulle få noe da loddet viste noe liv under båten.

Som med visse andre ting kan man heller ikke si at denne debut endte med himmelsk fornøyelse. Vi hadde noen gode fisk på. Med all sansylighet brosmer. Samt noen i båten. ChrisJohs fikk opp ei brosme på drøye to. Og undertegnede fikk ei som ble veid inn til 3,3 og ny meitasrekord. Fikk også en torsk på kiloen. Så både middagsmat og rekord var sikret. Og sist, men ikke minst. ChrisJohs har gjort unna debut’n. Noe som gjør han til en farlig mann på saltvannslistene til meitas fremover.

Det er verdt å merke seg at alle fangede fisk gikk på krokene med esca med blått lys.

Sesongen er i gang!

Rapport kommer i morra, alle kan glede seg. Unntatt Mittis som kan begynne å grine. Først skal jeg bare ut å skyte bjørnen, og deretter selge skinnet, knallhardt.

Da var det bekreftet en gang for alle at det ikke lønner seg å selge skinnet før bjørnen er skutt, et gammelt ordtak som slo til nok en gang. Dette sammen med andre kjente ordtak som; Du skal ikke skue Mittis på hårene, Mittis er sterkere enn du tror, Mittis kan knuse deg som en lus og Mittis knekker deg som en fyrstikk, har mye visdom i seg som en ikke skal undervurdere.

Denne kvelden på Bonelabo var skrevet i pigghåens tegn. I begynnelsen fra kl. 19.00 slo de på før agnet nesten hadde truffet på bunnen og jeg fikk vel kjapet en 4 stykker på fra 1.5 til 3.52 kg. Derfra og inn begynte det å bli kjedelig. Det jeg fikk bevist gang på gang var at 0.60 sene var alt for veikt til kunne taue inn pigghå på grunn av den høye slitasjen på fortom. 0.80 er nok et minimum. Jeg var i alle fall nødt til å legge 0.60 sena dobbelt for at det skulle holde.

Kl. 22.00 stilnet pigghåbettet av og da hadde jeg passert 10 pigghå med god margain. Som de sier her på Vestlandet: Når pigghåen forsvinner, du havmusa finner.  Med dette ordtaket i bakhodet var jeg forsiktig optimist. For ordens skyld satte jeg på et rigg med esca, da ble det fart i pigghåen igjen. Det var stor forskjell i aktivitet på stangen med esca og den uten. Da klokken nærmet seg 00.30 og pigghåen fortsatt ikke hadde forsvunnet, så var det sjanseløst og Mittis hadde knekt meg som en fyrstikk akkurat som de gamle ordtakene sier.

Det ligger alltid en liten ekstra spenning og lurer når det kommer til isfiske. Store åpne sletter, endeløst med fiskeplasser og det faktum at det som holder deg unna det mørke dypet kun er et tynt islag. Sist søndag var derimot ingenting overlatt til tilfeldighetene. Før turen var nye plasser lett frem på sjøkartet, de lå litt lenger ut i år enn i fjor og dekket innløpet til Sandebukta over mudderflatene på 60-70 meter’n. Håpet var vel å treffe på diverse bruskfisk, såvel som lysing eller kanskje en lange. Fra toget hadde jeg sett at isen lå helt til Mulodden, så trua på holdbar is var tilstede. Derfor satte Even, Einar og Midtis seg i bilen fra Oslo, jeg fra Sandefjord, og vi møttes diplomatisk på halvveien før vi pakket opp utstyret og la i vei ut på isen. Den viste seg tykk nok og helt jevn rund 20 centi hvertfall så langt vi gikk, midtbukts. Med i sekken var det denne gang også heat-packs, ekkolodd og batteridrevne sokker, hvorav sistnevnte viste seg å trolig være den største bløffen som finnes i Clas Ohlsons bibel, om de da ikke skulle trenge bilbatterier for å fungere. Dagen gikk, fingre og tær ble kaldere, og mens jeg og Midtis kanskje fokuserte litt for mye på barnslig glede med ekkolodd, fokuserte Even og Einar desto mer på fiske og fikk opptil flere hvitting. Mot slutten av dagen fokuserte alle på å danne en pingvin-ring for å holde varmen, og vi bestemte oss for at nok fikk være nok. Om kulda fortsetter er det likevel flere plasser som lokker under isen.

I romjula, 29.12 rettere sagt, ble endelig den lenge planlagte ekspedisjonen til Lygninfjorden gjennomført av havålhue Gisle og forfatteren. Lygnin ligger omtrent to timers biltur nordover fra Skatval, og på vei oppover kjører vi bla.a. langs Beitstadfjorden, forbi Steinkjer. Denne fjorden er kjent for å bli tidlig islagt, og med kuldeperioden vi har hatt i det siste, kunne man tro at det skulle ligge is her nå. Men nei. Ikke i nærheten engang. Og nervene begynte å sige inn. Var det ikke is på Lygnin? Eller enda verre, var det kun et tynt islag, som tilsynelatende så tykt og fint ut?
Vi hadde timet turen slik at vi traff på lavvannet kl 15, det er da det er mulig å komme seg ut på fjordisen da den legger seg som ett lokk ned på kyststripa. På høyvann blir det gjerne råker og åpent vann inne ved land.
Etter å ha kjørt forbi bygda Namdalseid, hvor hvilke to kjente personer kommer fra? fikk vi endelig se fjorden, med ett hvitt og kaldt teppe opp på seg. Vi fant en grei parkeringsplass utenfor brøytekanten, fikk på oss varme/flytedressene, pakket utstyret og tauverk. En kort, men strabasiøs klatring ned til fjorden senere, var vi ved iskanten.
Vi fikk en kjapp diskusjon der nede. Hvem skulle prøve isen først: Den tyngste/letteste, eldste/yngste, flest barn/ufullendt livssyklus? Gisle orka ikke mer og bandt tauet rundt livet. Frykten viste seg å være ubegrunnet, for isen var 15-20 cm tykk, trygg og sterk.
Vell utpå isen så jeg snart at dette var veldig nær plassene på bilder fra flere kulørte magasiner den siste tiden. Dermed tok følelsen av tro på suksess over for frykten for isen. Vi borret opp endel skatehull litt tilfeldig ett par hundre meter fra land. Skatehull er tre-fire hull inntil hverandre, med økseopphogd kontakt.
Inntil agnfisken var fisket opp, satte vi på makrell. Slimålens favoritt. Vi boret opp noen enkelt hull hvor vi fisket med reke etter hvitting, øyepål, strømsild og kolje, som det visstnok mysser av i fjorden, og er agnene å foretrekke. Etter nokså kort tid fikk Gisle opp en fin agnhvitting. 30 minutter etter det lugget det lett i den glidebomriggede stanga til Gisle igjen, og etter mye luring og finting, satte noe tung og stort på båtstanga hans. På vei opp de 40 metrene begynte det også å ule i varslerene mine, men her måtte vi ta en ting av gangen. I det avlange hullet dukket det som kun kan kalles en monsterhai opp. En gedigen pigghå. Som nok var godt drektig og veide sterke 7,3 kilo. 0,9 fra norgesrekorden. Herregud for en start. Idet fisken var ferdig veid, ulte og blinket det i varsleren min igjen, en 60 meter på under 8 blank senere, dro jeg til med et lynkjapt mothogg og kjente kroken ripe opp fisken der nede, så herlig urutinert.

Vi fikk ikke flere hvittinger, og måtte satse på at fiskene der nede fant makrellene før slimålene rakk å rense krokene. Her viste escaen til Gisle seg effektiv, og gir med det ny næring til diskusjonen om meiting med lokkelys. Et deilig, langt og middels kjapt run blir snart kroket, og tanken på skate er der umiddelbart. Her er det ikke kjappe haibevegelser, men myke og tunge bøyinger av stanga. Spenninga øker for hver meter snøre som blir sveivet inn, escaen blinker nedi det mørke hullet og etter et avsluttende utras kommer snuta til en av havets mer spesielle krabater opp. Piggskata. For en suksess. 5,1 kilo flat og lang. Den nokså mennekelige munnen på undersiden av skata smiler til Gisle, som for å vise at en tur opp på isen er det beste som fins en kald og snøfull desemberkveld.

Den escariggede stanga til Gisle får også opp nok en pigghå rundt tre kilo, men hos meg har runnene gitt seg med mangelen på agn og dagslys. I et siste desperat forsøk etter hvitting, med et dobbelt paternoster, agnet med reke og makrellrester, for jeg endelig en fisk til å sitte. Det kjennes ut som en veldig stor hvitting, og jeg har litt problemer med å få den opp av hullet (13 cm i diameter) Men den kommer opp til slutt, og det er definitivt ikke noe hvitting. Hågjel! Fin også. 1,02 kilo. Min fjerde haiart i år og en kjempestart på det nye meiteåret.

Vi har ikke mer agn igjen, og klokka er blitt 21. Vannet er på det høyeste, og det er på tide å dra hjem. Landgangen er i dristigste laget, men med god sikring med stramme tau og ispigger, tar vi sjansen på å bukserer oss over råka inne ved land. Vi finner et sted hvor den er svært smal, og kommer oss over til slutt. En meget interessant og lærerik tur er over. Og i allefall jeg må ha en tur til denne plassen igjen, om ikke altfor lenge. Takk til Irvin for tips og vink.

Selv om ikke Bogen leverte lysing skulle det vise seg at Grimstad leverte, overraskende nok. Etter at vi hadde invitert oss ned til Grimstad, var det på tide og ta en meitetur med BFF Jon den 30.12.2009 (årets siste meitetur for min del). Han hadde disket opp med en spennende plass i Grimstad med dybde på ca. 40 meter og med en fin fin mudderflate på utsiden. Det startet egentlig ganske bra med jevnt med napp og run. Vi fikk en del småtorsk og fin hvitting som hadde et snitt på 450 gram, som må sies å være sjeldent pent. Største hvitting var vel på rundt 600 gram. Rundt kl. 00.00 begynte det å skje saker og ting. Etter et greitt run og en ganske tung fisk gled det ei fin kolje på 1.2 kg inn på brygga. High fives ble behørig utvekslet sammen med en moderat overraskelse. Imidlertid skulle det ikke stoppe der. Noe senere var det smånapping på stanga og etter et raskt tilslag var det fast fisk, noe som kjentes ut som småslapp hvitting. Overraskelsen var stor da en lysing på 577 gram ble landet. Det var ikke lenger tvil, så langt var dette Grimstads mest spennende meiteplass. Etter dette gav vi oss, fast bestemt på å komme tilbake på nyåret, noe vi også gjorde 01.01.2010.

Imidlertid var det rundt 13 minus med en frisk bris fra nord, eneste muligheten for nogenlunde behagelig fiske var å sette podd og mannskap i le av bilen, noe som fungerte greitt. Imidlertid hoppet stengene ganske kraftig i podden og det var umulig å identifisere smånapp, noe som gjorde fisket vanskelig. Vi avsluttet sånn i 22.30 tiden etter å ha landet en del fin hvitting og uten å ha mistet troen på plassen. Det er vel mulig at det kan komme noe spennende på plassen fra Jon i løpet av 2010.

Etter ett rolig 2. juledagslag var det tid for satsing etter lysing 3. juledag på bogen, en plass som man båder elsker og hater. Til slutt ble det Toffe, Lars B, Mittis og undertegnede som satte kursen ut. Planen var å trykke ut over natta, men været var ganske kaldt rundt 7.5 minus. Vi rigget opp og var vel i gang sånn rundt kl. 19.00. Det var umiddelbart en del smånapping, men det var lite som ville sitte. Det ble landet en hvitting på småpene 50 gram og mittis en torsk på samme dimmensjon. Og det var vel det. Ellers var det en del smånapp, men det så ut til å være i hvittingens tegn. I ellvetida hadde 3/4 medlemmer mistet følelsen i hendene og da var det på tide og dra hjem. Ingen god start på meiteåret, med andre ord.

Som alle meitere vet starter og slutter meiteåret ved midnatt andre juledag, eller rettere sagt første meitedag etter vinterfettverv. Nå skal oppsamlet juleenergi brukes til noe meitenyttig, og nytt utstyr testes for første gang. Før vi kan gå i gang med de store gleder, må siste meiteårets statistikk på plass.

Figur 1

Det hele må startes med litt refs: i løpet av meiteåret 2009 ble det skrevet 104 rapporter, 8 færre enn i fjor. Det startet friskt på nyåret med en solid økning av antall rapporter, men meiteformen har deretter dalt gjennom høsten 2009 (Fig 1). Det er klart at vi ikke kan stå inne for en slik trend. Dette må det taes tak i, slik at vi kan se frem mot et godt rapportår på meitas i 2010. Jeg mistenker forresten at en noen samlerapporter må kunne ta en del av skylda for den dårlige statistikken.
Fjormeiteåret ga 28 sluttnoteringer på rekordlista (6 fersk, 22 salt), hvorav 11 var nye arter: 3 i ferskvann og 8 i saltvann. Mange av de nye artene var mikromeitearter som tangstikling og tangbrosme, og betydelige bidragsyter her har vært Jon med 6 nye noteringer. Even har også bidratt med 4 nye arter på lista, bra gutta! Totalt teller vi derfor i år 77 rekorder, en økning fra i fjor på 17% og en forbedring av 36% av rekordene. Av de nye artene var derimot kun 4 som var fastsatte målarter. Man kan jo spørre seg om målartlista var en realistisk liste ettersom 66% av de nye artene var utenfor lista.

Av alle sluttførte rekorder i 2009 var det Jon som tok kaka med 9 stykker, Even med 7 og Holtan med 4. De siste 8 var fordelt på Mats, Chrisjohs, Midtis, Toffe og Einar. Sammenliknet med hvordan rekordlista så ut ved meiteårets start, kan det være interessant å undersøke nettoendringer i antall rekorder per mann. Einar har mistet 2 rekorder, mens Jon har fått 4 nye slik at de ligger nå likt med 19 hver ved meiteårets slutt. Holtan har skaffet seg en rekord ekstra fra i fjor og ligger nå på 12 stykker. Even har den bratteste økningen på 6 rekorder, og endte på 10 totalt. Toffe har en i minus, og endte på 9 totalt. Resten av medlemmene vaker mellom 5 og 0 rekorder, med få endringer fra i fjor.

Figur 2

Det var kveita som var mest i vinden i 2009. Den skiftet rekordinnehaver 4 ganger (Fig 2). På delt andreplass kom gråsteinbit og karuss som hver skiftet rekordholder 3 ganger. Gullfisk, havmus og fløyfisk skiftet rekordholder 2 ganger og endte på tredje plass over heite fiskearter i 2009. I løpet av 2009 har Meitas landet 10 fisk som overstiger 50% av gjeldende norgesrekord for arten. Det er 3 storfisk mer enn i fjor, veldig godt jobbet! På toppen av lista er det Jon som troner med en tangstikling på 7,23 gram, 100,4% av norgesrekorden. Gratulerer! Andreplass innehas også av Jon med en 5-trådet tangbrosme på 107 gram, 79% av norgesrekorden og specimenfisk. Dobbeltgrattis! På tredjeplass finner vi, o-yes, Jon, med en gullfisk på 690 gram, 76% av norgesrekorden. Andre fisker verdt å nevne (over 70%) er vederbuk på 2100 gram tatt av Einar og fløyfisk på 134,5 gram tatt av Toffe. Gratulerer. Årets minste i forhold til norgesrekord er taggmakrell på 56,4 gram tatt av Holtan (4,8%).

I kategorien for rapporter med mest diskusjon, troner i 2009 “Ingen tangsprell, men grei bifangst…” (postet i februar av Jon) på topp med 29 kommentarer, etterfulgt av “Sommersamling” (postet i juli av Holtan) og ”Sandflyndrerekord og boilieforsøk” (postet i oktober av Einar), hver med 18 kommentarer. I år ble også ”årets innlegg” kåret for første gang og kronet med heder og ære av presidentskapet: ”Jeg forbanner ålens elv”, skrevet i mai av Einar. Det er få som evner å skape en slik eim av bitterhet rundt det skrevne ord som unge Bratteng.

Ny tallknekking for i år er litt brukerstatistikk for meitas som hjemmeside. I løpet av 2009 hadde meitas totalt rett over 70 000 treff på siden (fig 3), men jeg er til nå usikker på hvorfor programvaren legger sammen antall brukere for hver dag og måned.Antallet unike brukere av siden kan vi få frem bedre av fig 4, hvor vi kan se et gjennomsnitt på ca 150 treff om dagen av ca 50-100 unike brukere. Det må jo sies å være akseptabelt. Annen fiffig statistikk rundt bruken av nettsiden er mest sette poster (fig 5) hvor foruten rekordlista, Holtans ”Håhåhå, har du sett svarten!” troner på topp. Gratulerer. En annen kuriositet er søkeord som har ført frem til meitassiden (fig 6) – presidenten er klubbens klart mest populære medlem ute på verdensveven.

I år som i fjor, runder jeg av med noen betraktninger rundt årstid og fangst av rekordfisk. I 2009 ble det skrevet 104 fangstrapporter på Meitas og antall nye rekorder som står sluttført ved meiteårsskiftet er 28. I løpet av året har derimot 49 rekorder byttet eier, noe om utrolig nok er nøyaktig samme antall som i fjor! I motsetning til i 2008, hvor rekorder per tur toppet seg i september, toppet det seg i 2009 i mai, hvor det ble rapportert inn 0,8 rekordfisk per rapport (Fig 7). Andre halvdel av 2009 var et historisk lavmål i meitas’ historie og i august ble det rapportert inn kun 0,1 rekordfisk per rapport. Denne gangen, som sist, viser det seg at januar gir rekordfisk på 50% av fisketurene, så oppfordringen blir sterkere for hvert år som går: ut og fisk, og godt meitenyttår.

Figur 7

Hadde gledet meg ganske så mye til å teste ut en plass som vi har vært på før og som har lovende potensial. Sammen med Even satte vi kursen ut i frisk vinterkulde. Fikk umiddelbart en fisk som virket ganske fin, men plutselig satt den bom fast. Relativt bitter kunne jeg konstatere at den hadde satt seg i et garn, og vi kunne se blåsa lett innenfor kastehold. Rigget røyk til slutt, selvfølgelig. Vi prøvde å kaste på siden av blåsa, men vi kom ikke rundt. Sjeldent bitter flyttet vi oss noen hundre meter, men det hjalp selvfølgelig ikke det heller. Bitterheten var til slutt så stor at fiskegleden rett og slett forsvant. Likevel hadde vi noen veldig bra run og jeg hadde en ganske grei fisk på som kjentes veldig haiaktig ut, men det blir jo bare spekulasjoner selvfølgelig. Vi fikk også konstatert at -10 grader og nordavind sannsynligvis er en slags grense for under hvilke forhold man kan bedrive nogenlunde målrettet kystmeite. Bitter var imidlertid stikkordet for turen.