På sjøisen med Johan

Etter en 14 dagers kuldeperiode lå alt til rette for å prøve sjøisen igjen denne lørdagen. Lygnin er favoritten, så det måtte bli der.

Jeg har lovet bort mye til Johan oppgjennom. Og i vinter hadde jeg lovet å ta ham med på sjøisen, og stå på skøyter. Ingen av disse hadde vi fått gjennomført, så han var selvskreven turkompis.

Hørte med Arkhom, Lasse og Ulf også. Ulf skulle øve med bråkebandet sitt, Lasse passet barn og Arkhom måtte tenke på det. Jeg prøvde å forklare Arkhom at han kunne tenke i den en handa og drite i den andre, å se hvor han fikk mest. Men Thailands store sønn fulgte ikke rådet mitt, å ble hjemme.

Vi kom oss av gårde ca kl 10. Med obligatorisk mat og morsdagsshopping på Steinkjer underveis, kom vi forbi Hjellbotn noe over 12. Her lå isen strøken, og det var til og med et fisketelt utpå der. ”underlig at folk med sånt utstyr stopper her, og ikke drar til Lygnin” tenkte jeg. Men fantaserte meg fram til at de sikkert var nybegynnere som hadde satset på utstyr, før kunnskap.

Når vi rundet odden å så ned i Gryta visste vi det egentlig allerede: – Her fantes det ikke is. Småbølgene skvulpet i fjæresteinene, som det skulle vært den fineste sommerdag.

Hva gjør vi da, Johan? På Verrabotn kan det være veldig spennende fiske, men det er langt å kjøre og det er ikke sikkert det er is, men fisket Johan, det kan være fantastisk. ”Jeg vil ditt teltet stod” Han var ikke til å rikke på dette punktet. Lei av å kjøre bil, og ikke så opptatt av hva vi skulle fiske. Da ble det Hjellbotn gitt. NM-arenaen, og et ubeskrevet blad i Meitassammenheng.

 

Etter mye styr med bratte skrenter, høyvann, isflak, tømmerstokker og lange greiner kom vi oss utpå. (Akkurat denne delen av turen er det ikke verdt å skrive så mye om, da en ikke vet hvem som kan finne på å lese dette her) Vi fant fort en interessant plass utenfor en odde, boret passe mange hull og slapp de overdimensjonerte krokene til bunns på ca 10 meter. Hadde dessverre ikke med mindre enn 7/0 krok, det var jo store skater jeg skulle fiske. Stengene ble passert rundt ”leiren” og vi fikk fyrt opp grillen. Det skjedde ingenting. Johan begynte å bli usikker på om dette var noe for ham. Og jeg var i ferd med å få mine mistanker til Hjellbotn bekreftet.

Som sendt fra himmelen satte et langtrukkent hyl i gang fra en av nappvarslerene. Allerede før tilslaget satt, tror jeg Johan var hektet. Nappvarslerhyl er avhengighetsskapende. Det var god motstand i andre enden og det viste seg snart et stort torskehode i hullet, 4-5 kilos, med kroken hengende i ei skinnfille på kjakan. ”Det går sikkert bra”. Kroken datt av når halve huet var over vann. Nedi med hender og ermer , men den forbannede torsken gled ur neven, lika glad før det var inte jag, fast gladast var nog torsken. En så viktig fisk er det lenge siden jeg har mista, og Johan fikk igjen oppleve at det er lov å vise følelser på fisketur.

Heldigvis dukka et flak med hvitting opp under hulla våres etter hvert, og gutten ble nokså god til å få opp fiskene, og temmelig ekstatisk. Lyden av ulende alarmer og blinkende lys, i grønt, rødt og blått gjorde isen til det reneste diskotek i periode.  Og turen ble en supersuksess selv om den første og neststørste ble mista. Jeg mista en enda størrre litt senere, men den hang på kun i noen sekunder.   Når mørket hadde senka seg dro vi opp to hvittinger på over kiloen også. Den største på 1.15.

Hjemturen ble bare kosen.

Tips og triks med barn på glattisen: Ta med et ufobrett og et 5-10 meter tau. Gå i småsirkler med ufobrettet på slep, ganske fort vil brettet bli tatt av sentripetalkrafta, og få en vanvittig høy fart. Supergøy for ungen, urslitsomt for navet.

Havnaposten januarutgaven

Arkhom fikk nappvarslere i 40års presang, og er blitt veldig ivrig. Han har vært nedpå kaia to ganger allerede i Januar, og den siste gangen, i går, hadde jeg mulighet til å være med noen timer. Det var lite vind, men mye snø i lufta. Brøytemannskapene på Værnes hadde sin fylle hyre med å holde rullebanen ship shape. Vi ser rett inn på rullebanen fra denne perlen i Stjørdalsfjorden.

Jeg fikk en hvitting på 799 gram (Har bildebevis). Pent til havna å være. Arkhom fikk flere med sine paternostertackler og ulende alarmer. Den største på 855 gram.

Det er noe eget med nappvarslere altså. Skal investere i nye.

Svart hav, sa folk?

Utdrag fra kyst og fjords nettside:

UVÆR PREGER STATESTIKKENE: Lukket kystgruppe har i løpet av disse ukene tatt på land 3793 tonn. På samme tid i fjor var tallet 7331 tonn. Spesielt gruppa 15-21 meter ligger bakpå; 804 tonn er tatt på land, mot 1900 tonn i fjor. Gruppa over 21 meter, som tradisjonelt konsentrerer seg om silda de første ukene, har tatt 180 tonn, mot 530 i fjor. 11-15 meter har tatt 1388 (2558), under 11 meter 1421 (2341). Åpen gruppe: 463 tonn, mot 627 i fjor.

Uten å ta kred for det sto Magne og jeg for 2300 kg av lukket kystgruppes fangst. Ingen av dem skjønner noe av de tallene siden vi banka ut i fettværet med kapteinens Rana 17. Fiska et par timer og banka inn igjen. Vi hedra Johansson før vi kom oss på land.

Etter å ha ferska ned båt og bruk var det bare å hoppe i konfirmasjonsdressen og termostøvlene. Vi følte vi hadde fått fiska for lite, så vi sprang t knees i våt kramsny opp til første og nærmeste vann. Det tok 25 sek før kapteinen hadde en finn pinne på 200 gr på land. Den hadde knapt fått smakt baksia av kniven før sypika brølte ut i fistel.

Denne var større. En kamp på 60 sek var det som måtte til. Fisken kom opp og den var pen. Bildet lyger her. Tydelig hannfisk som har gytt. Ikke en returbukk, så den ble sluppet utrolig pent og skånsomt ut igjen. ( Derfor ikke de aller beste fotos). Vekta klokka inn på 1100 gram.

Sia ble det såkalt svart hav. Magne mista en liten i hullet. Men det har vel skjedd før.

 

 

 

Et nord, laddet med kanoner!

Jojo nord er som vanlig ladet med kanoner. Men i år er vi tilbake!! Vi kan starte med Krisjohs. Han har fått «vinteropplag» på sitt nydelige aluskip m/motor (samlavekt : 45 kg). Kapteinen har fått installert ekkolodd m/ gps!! Å nestsist men ikke minst!! Folkens!! Magne har gjeninntatt scenen i nord. Han er tilbake! Han som tåler kulda og driver med hyener! Som Kupperns olympiske gull i Squaw Valley, eller som Northug en eller annen gang. Lainsjarkern er tilbake i nord!! At Mats har suksess, såklart, i den arktiske hovedstad må også nevnes!! Han kan spytte ut i kveitas romleområder mens han spinner hybrid til Finnmark. Nord bare poffer det hele frem!!

Damer til helsike sier flere enn en. Å det er noe fritt. Jenten på fileten holder jo liv i fiskeriene!!? Dæven!! Det blir punkt 1 innen dritt. Det samme sier vi faen meg om kreft også! Det blir pkt 2. Tenk at meitas ble peppra av kreft. Selve dritten, reddselen, pisset og mainnskjiten. Vi må gi gass nå!! Einar er en hard liten jævel. En sylskarp fisker. Å dæven han har levert om man ser historisk?

Ellers! Det har vært laber innsats. Jeg galopperer britisk over brygga til Ørnulf, såklart mens jeg ser høyere over folkemassen, og sier….: «HØR HØR!! FISK FISK FISK!!!»

På vegne av nord håper jeg at 2017 hever seg… Ferdig snakka!

 

PS. Søndag stikker kapteinen til vest-Afrika…;)

Med han sjøl på besøk.

Igjen våkner jeg av et vannvittig smell. «Hva faen!?» roper jeg i det jeg skaller hodet i hylla over senga. Det er helt stille. Ikke en forbaska lyd er å høre. Elva er frossen og Oteren går stilt. Dyna dryles til side og jeg sjangler ut i gangen. På med en ullongs, ei trøye og dunjakke. Hopper i thermostøvlan og skrider ut.

Et intenst mørke og ei stille kulde slår i tryne. Ikke noe nytt med andre ord. Jeg myser ut i intet. «Knekk» sier det plutselig. Igjen, som et leggbein når det brytes av mot en knottskank str 44. Akkurat sånn. Jeg sniker meg ned trappa og litt forbi garasjen. Så ser jeg en skikkelse, en skygge. Nattsynet sier i fra om en observasjon av noe i bevegelse.

Det er en mann. Han grynner til knes mens han bærer noe over ryggen med den ene hånda. I den andre sleper han noe med seg. Det går sakte. Han bærer tungt. Jeg sniker meg innpå. Tråkker i sporene hans.

Pusten til skikkelsen går tungt nå. I 50 cm snø sliter han med å ta seg fram. Plutselig stuper han over ende. Fra min posisjon bak det snøtunge røykeriet ser jeg at han snubler i eget skjegg. Ja han regelrett trår seg sjøl i senk. Han banner og kaver noe verre. Det han bærer over ryggen kommer farende i ei djevelsk fart. Isboret mitt. Det treffer traktoren , går via røykeriet og lander fremfor hundegården. (En semiliten ungdomsgjeng med kråker tar også til vingene under oppstyret.)

Så ser jeg tilbake. Han er borte. Jeg venter litt til før jeg går frem. Sporet etter tryninga er der. Samt en tom Underberg. Men så ikke noe mer. Han har forduftet. Bortevekk. Men vent.. Et lite papir ligger igjen. Bretter det ut å leser. Det er ei ønskeliste. Det er tre ønsker. Jeg leser dem fra 1-3.

  1. Isbor med hell.
  2. 0,45 mm abulon (den blå)
  3. 3 par sokker

Jeg grunner over det hele mens jeg går tilbake. Finner isboret. Det er helt forvridd. Ødelagt. Bare å kaste.

Noe trøtt sitter jeg med kaffekoppen å ser skumringa sakte komme rundt kl 10. Mens dompapen og gråmeisen har startet dagens matauk på brettet, slår det meg. Hvem han var. Julenissen sjøl hadde avlagt et noe tidlig besøk.

Det hele skjedde i november. Men poenget med historien er at dette er grunnen til at jeg dessverre enda ikke har debutert på isen. Altså mangel på bor. Har noen nye planer og har generelt trua.

 

Noe på forhånd. – God Jul

 

img_1936

Sørøya 2016

I påvente av en hel rapport fra årets tur til Sørøya kan noe av fisken som (stort sett) ikke ble landet ses her. Enjoy:

November har kommet

Og lagt igjen sludd.

Etter en oktober som til de grader har vært preget av krystallklaredager. Hvor sola har stått lavt på himmelen i øst, og kveldene har vært knyststille og stjerneklare, vendte vinden i en ukes tid til vestavær. Nedbør og frisk bris.

Med andre ord: Havnatid. Kalenderen telte 27. oktober, og været var friskt. Ingen gidder å stå på havna for morroskyld på kvelder som det. Mitt que. Lasse var i bursdag. Ulf stakk innom i ti minutter, før han stakk halen mellom beina og lot meg være igjen aleine. Jeg skjønner ham godt, men uten å ha vært på fisketur for meg selv siden tidlig september, var sulten større enn vettet. Hadde med to stenger, to glidebommer og en 170 grams ørret. Hadde nesten glemt hvor vanskelig det kan være å tre` myk fireline gjennom trange glidebommer i mye vind. Så skjedde det lite i to timer, bortsett fra en gledelig telefonsamtale med en ganske offensiv Mort. Mot slutten gikk det på en fisk på karpestanga, var ganske sikker på at det var hågjel, men motstanden under innsveivingen luktet kloskate lang vei. Og det var det. En fin kveld ble krona med 624 gram flatfisk. Rett inn på 2 plass på NMlista.

klo-1 klo-2

Sommerfiske i september

Den siste uka har levert fantastisk vær og da er det lett å prioritere fiske for eksempel fremfor soving. To turer med vindu har det blitt, en på øst og en på vestsida. Turene ga ikke så veldig stor uttelling utover opplevelser. Jeg havna i tidenes barnehage for tunge og tok en av de en rask tur på land for innsjekk. Hunreogtjue gram. Velvel, de blir nok større neste år. Den andre turen ga ei tunge på 360 gram, liten men samtidig ny pers. Samme tur tok også Tidenes skrubbe turen innom stranda og viste seg før den fnøs bort agnet jeg serverte og tok turen dypere igjen. Vanskelig å gjette vekt, men jeg måtte se to ganger for å avkrefte lita kveite. Turen ble avslutta med angrep fra en tokilosørret rett i skinnleggen – takkskarrufaenmegha.

20160913_22241520160919_23031820160919_230241

Innimellom vindusturene fikk jeg klemt inn en heldag med fatter og Aksel på Rauer. Krystallklart vann, stekende sol og vindstille ga perfekte forhold for duppmeite etter leppefisk. De helt store fiskene uteble, men vi koste oss med berggylte på 1000 gram, blåstål på 340 gram, grøngylt på 60,3 gram og bæsjnebb på 28,9 gram. Aksel kan og melde om berggylte 890 gram og bæsjnebb 39,6 gram til Meitas Junior.

20160917_16065320160917_16293920160917_16473020160917_16162920160917_140553

Til slutt må jeg også presentere et stillbilde fra Waterwolfen under makrellfiske i sommer. Filmen var mildt sagt actionfylt.

20160814_213137

Walk of shame

For omtrent 15 år siden satt jeg i stua i Langesgate og gleda meg. En av de jeg bodde sammen med, et fremtredende medlem av Meitas, hadde landet en både sjelden og fin fisk kvelden før. Han hadde fått napp hos ei søt lita lomre, som hadde lagt seg på rygg for hans lange, tynne aberdeenkrok, agnet med en type personlig smøreost.

Han hadde tatt med lomra hjem, fått av henne alle lag av skinn, finner og strømper, og så avsluttet det hele med krokutløsningen.

Nå var tidspunktet kommet for å sette fisken ut igjen, så hun kunne svømme tilbake til den merkelig verdenen hun kom fra. En verden som fortonet seg fullstendig urasjonell i Langesgateguttenes hoder. Han regnet med at han skulle få fange flyndra igjen, for hun hadde fått sansen for hans smøreost den kvelden.

Jeg satt og ventet på «the walk of shame».

Jeg hørte det begynte å klikke i høye flyndrehaeler borte i gangen. Men der dukka jammen fangstmannen sjøl opp først, med det feteste gliset jeg til da hadde sett. (Han fanget verdens største av en karpefiskart noen år senere, og da var gliset enda bredere) Han sa «Du vet Even, lomrer er litt forlegne av seg, kan du gå inn på rommet tror du?» «Hva faan, ho kan ikke ha vært særlig sjenert i går, walk of shame er prisen å betale» svarte jeg. Meitasmannen spurte meg engang til, og jeg måtte innfinne meg med å gå glipp av en ytterst sjelden opplevelse der i gården. Jeg har sjeldent blitt så skuffet over å gå glipp av en flyndres flaue retur til tilværelsen som en usynlig grå mus på havets bunn.

 

15 år senere var det min tur til å gå «the walk of shame» I dette tilfellet var det i innveiingskøen til Trondheimsfjorden fiskefestival. Jeg hadde fått 8 arter, lange, svarthå, hvitting, kolje, sypike, bergnebb, knurr, makrell og var tålig fornøyd. Kanskje ikke noe topplassering, men sikkert innen topp 10. Når vi kom til køen å så rundt oss (Lasse var også med. Arkhom gadd ikke) var det lett å se at vi bar den letteste børen. Og da den overivrige, og hojlende konfransieren messet om alle artene den og den tenåringen hadde fått, og om hvor store fisker 11 åringen og kompisen på ni hadde landet, ble det putselig uhyre flaut å stå der i køen, med hver vår brødpose med fisk. Med blikket stivt festet på et punkt langt ute i horisonten, og en ubehagelig kvalme like under adamseplet. Da køen var lang, måtte vi forvente 20 minutter med denne torturen. Vi feiga ut og droppa innveiinga. Ikke ulikt det den søte lomra gjorde i guttekollektivet noen år tidligere.

I motsetning til flyndra, forble fiskene mine uveid og ufotografert.

Gullguttene

Når det åpna seg en mulighet for å tilbringe lørdagskvelden trøkt mellom E18 og et skittent vann var jeg ikke vond å be. Ikke Jon heller, tro det eller ei. Og riktig så trivelig hadde vi der vi satt og stirra på dobbene med det javne suset av tunge og lette kjøretøyer som nydelig bakgrunnsmusikk.

Og fisk var det også, men lette å kroke var de ikke. Dobba går, null fisk. Dobba går, bom igjen. Dobba går ut i år. Rygg i rand. Dobbba går, der satt den. Fin pinne, 610gram hos Holtan. Og det var det. Mere klarte vi ikke å fange. Og det tar vi selvkritikk for. Likevel var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Gullfisk

Older posts «