Hvordan fiske malle i Ebro

Et innledende poeng. Mallefiske i Ebro er gjennomførbart for Meitas, selv med foreningens begrensede gjennomføringsevne. Med hjelp av ebrosportingadventures.com er dette rent faktisk noe å tenke på. Tid for ettertanke her altså. Nok om det.

Jon og meg hang oss på Ole H, Karl Johan og Stein og satte kursen for Barcelona og mallefiske i Ebro, og en ca 2 timers biltur senere var vi fremme. Fasilitetene var helt ok. En leilighet med to soverom med plass til ca 8. Det beste med plassen er guiden Steven som er 27 år og sannsynligvis en av de beste i verden til å rygge, både med og uten henger.

På morningen 5. juni var vi klare og Jon gjorde i kjent stil krav på den antatt beste plassen. Swimmen var superfin og elven klar og fin, noe helt annet enn Glomma eller Hagenes. Rundt elven var det frodig og fin, slik at en satt med ganske fin tropisk følelse. Fisket var heller seigt, men Jon klinte til med en veldig pen malle på hele 15,5 kg. Dette lovet godt også for egen del og jubelen stod i taket. Her skulle det landes malle.

Men det var karpe det ble. Og vi landet begge en på rundt 6,2 kg, nice. Så satte vi igang med småkrokfisket. Jeg med mais medbrakt fra rema 1000 og Jon med kylling. Maisen resulterte i en mort…. og jon en kanalmalle. Kanalmaller var det egentlig en hel del av og ble etterhvert gitt det betegnende navnet analmalle.

Mye skulle dreie seg om Jon på denne turen. En skulle kanskje tro at det å ha en kreftsyk kompis gjorde at man utviste noe mere sympati, men den gang ei. Han fortsatte streaken og flere maller ble også landet den påfølgende dagen.

På morningen den 7. juni tok Steven med oss ut i båt og nå skulle det fiskes malle med dupp på en plass som guiden forer opp jevnlig. Det føltes litt mongo ut fordi stengene ble kastet ut for oss og tanken var vel nesten at han skulle gjøre tilslaget også. Det endte med at vi insisterte på å kaste ut selv og så sitte med stengene i henda. Vi fikk ikke en dritt.

Senere på dagen skulle det løsne litt for min del. Den første analmalla på småpene 4,7 kg ble tatt for min del, Jon hadde naturlig nok tatt turens største på 5,3 kg. Jeg ikke også min første malle på 2,3 kg, som inntil da var turens minste. Dette ble naturlig nok feiret med sigar og underberger, som seg hør og bør.

Påfølgende dag fikk jeg en grei karpe og Jon fortsatte å dra malle.

Turens høydepunkt kom faktisk denne kvelden. Karl Johan hadde vadet ut i elva og lempet ut en krok med 4 kyllingfileter og jaggu runnet det ikke på stanga. Vi kom ilende til, men heldigvis drev de andre kara forbi i båt, slik at han kunne få hjelp til kjøringen. Dette resulterte i en småpen malle på 80 kg..

Det var 9. juni og fisket mitt hadde vært lusent. Jeg satte meg på en ny swim og kastet ut. Det tok ikke så altfor lang tid heller så runnet det kraftig på stanga og den var fin. Det tricky å holde igjen når den satte fart, men etterhvert dro den inn mot land. Det viste seg å være en småpen karpe på 12,1 kg. Nice, men ikke helt topp heller. Ikke så lenge etter så runnet det igjen og denne gangen luktet det malle og det var det. Topp stoff og 12.9 kg, helt greitt og et lettelsens sukk. Ny sigar og ny underberger som seg hør og bør.

Dro Jon malle? Jada, opptil flere.

På kvelden forsøkte vi drivende duppmeite med levende ål og med tidenes største dupper. Det var ultraspennende, men vi fikk ikke en dritt. Vi hadde en kjempefin tur og fikk kvalitetstid med fiskeguiden. Fikk de andre fisk? Jada og her er statistikken:

Malle: 27 stk.: 80500 (KJ), 18650 (OH), 15500 (Jon), 12900 (Einar), 12200 (Jon), 10900 (OH), 10790 (KJ), 10000 (Jon), 10000 (Jon). Resten lå mellom 2290 og 7890 med hovedvekt på 5000-7000g.
Karpe: 23 stk. 12100 (Einar), 9580 (Stein), 9330 (OH), 9250 (KJ), 8420 (KJ), 7730 (OH), 7320 (KJ). Resten lå godt spredd mellom 1500 og 6815.
Kanalmalle: Ukjent antall, ganske mange 15-25?. 5300 (Jon), 4440g (Stein), 4420g (Einar), 4020g (Einar), 4000 (KJ), 3510 (OH), 3500 (Jon).
Multer: 10-20 opptil 1500g.
Mort: 1 st. på Einar på 450g.

Det ble lite fokus på de tre andre, men det er fordi jeg har lite bilder og ikke fordi de ikke er kjempebra folk!

Peace out!

 

Karpe i Danmark

Før dere leser videre må dere skru kalenderen 1 år tilbake. Nesten på en prikk. Ferdig? Greit, les videre.

I helga var Toffe, Tobben og jeg på dansketur etter karper. Vår kunnskap om karpevann på kontinentet er relativt begrenset, så det blei å besøke en gammel kjenning. Med andre ord blei åstedet for Einars utfiskningslag besøkt igjen.

Kort oppsummert har mye skjedd på seks år. De fleste stedene vi fiska på sist var grodd godt igjen med siv og tjafs og var ufiskbare nå. Knappest man så vannet sjøl om det bare var etpar meter unna. Machete ville gjort seg. Men det hadde vi ei. Så da blei det 3 på rad på den sida som var duganes. Borterste swim under treet til venstre, bilene parkert under treet til høyre. Latmannsfiske? Ja.

Lars kom ned torsdag kveld og satte camp i halvmørket. Drakk øl og kosa seg og sov litt for godt natta gjennom til å være på karpetur. Ingen runs her i gården. Og utover formiddagen dukka det opp en forklaring…. Det var rulling og jaging og plasking og jåssing i hele vannet. Jada, det var lek på gang og kåte karper er ikke veldig interessert i mat skulle det dessverre vise seg. Så sjøl om det var fascinerende nok å se hvilke mengder med fisk av grei størrelse som vælva seg rundt så krysses fingrane for at man unngår leiken ved neste tur til kontinentet. Uansett, en liten time før guttane kom rullende fredag så peip det hissig på venstreflanken og etter en relativt udramatisk kamp blei håven fylt opp av en ganske gibba fisk. Lengden tilsa 7kg, men vomma bula i alle kanter og vekta stoppa ikke før den bikka 9kg. 9010 gram for å være pinlig nøyaktig. Stor fisk, stor glede.

Det ga jo et visst håp om at en og annen fisk tok seg en matbit innimellom pulinga, men dengang ei. Dette var dessverre unntaket som bekrefta regelen… Men som sist så skulle leppefisken framfor noen lage brudulje. Gresskarpa der altså. På innspurten av siste natta dro det avgårde hos Toffe og plutselig lå det en gedigen gresskarpe på matta gitt. Ikke at det var noen der å jubla med Toffe, men tilfeldighetene ville at Lars måtte mige og Toffe fikk tilkalt fotohjelp. Bildene bærer vel preg av trøtt/småfull fisker og fotograf, men fisken er like nydelig uansett. Toffe også. Fisken klokka inn på småpene 9100 gram. Najs.

Takk for turen karer, jeg er klar for ny tur jeg.

På gjengrodde stier

Denne samtalen fant sted på mandag 29. mai:

Einar: Blir du med ut å fiske, det blir dritkult!

Tobbe: Måste på skolan. Skola er jetteviktigt. Mamma har sagt så.

Einar: Bli med på noe kult a, du blir aldri med på noe kult lenger!

Tobbe: Det er jetteviktigt med skolan. Jag tycker lekser er jetteskoj og jetteroligt. Utbilding er jetteviktig.

Einar: Jeg er too cool for school, bli med a?

Tobbe: Skola er jetteviktigt, Det er jettetrevligt med skola. Jag har tatt med blomstor og eplor til min lærare, jag er jetteflink. Det er jettebra med skolan.

Jeg dro i alle fall på tur med OH på gjengrodde stier, på en plass som visst nok hadde levert kjempebra i 1994. Det var steindødt og der Ole Håkon satt for 23 år siden hadde det vokst opp en skog. Vannet som det visst nok var bevegelse i for 23 år siden, var stillestående grums. Ole Håkon skrøyt av kjempelaua, men den var heller ikke der. Tiden forandrer seg – det er helt sikkert.

Men Heier er en fyr som ikke gir opp så lett og er en mann av sine ord. Og sannelig min hatt tryllet han frem en hel bekk full av gytende laue og vi bagget hele 54 stykker til sammen. Ikke nok med det endte det med knusing av gjeldende MR på laue, hvor rekorden nå er pene 40.1 gram!!! Rått. Er ikke så kult på skolen da tenker jeg Tobbe!?

Liten fisk altså, men stor SUKSESS!

Stam ta-ram

Det er litt rart hvordan noen poster innlegg om slukfiske på en nettside for meitefiske. Man ville liksom ikke postet et innlegg om bløtekaker på en side for juicepressere. Men sånn er verden blitt – alt er liksom lov.

Vi (tobbe og jeg) var imidlertid på plass i ågårdselva på lørdagen for å banke opp stam. Det var flom i glommavassdraget og vannstanden var perfekt. Tobbe var kongen på smånapp og hadde napp på napp, men ingenting ville seg, selv om all meitekløkt ble brukt under seansen.

Det var undertegnede som skulle kline til med årets første stam av et akseptabelt format. Greie blanke 1000 gram ble nappet opp fra elva, kun to meter fra land. Akkurat i strømkanten, slik Matt Hayes sier at man skal gjøre det. Nice. Tobbe var ikke dårligere og ikke lenger etterpå så satt turens største på 1080 gram. Ikke mye å skryte av, men det var godt å bryte stam isen for i år.

Det ble egentlig hele beholdningen, selv om Tobias hadde en syk bra mengde med napp. “Meit or die” som vi sier her i Østfold.

Fire lyr, to havabbor og Meite-Marit

Det var grytidlig lørdag morra og jeg var på vei til Mandal med en nypussa M/S Meite-Marit 2.0 på hengeren. Endelig var sesongen i gang!! Å sette ho ut på egenhånd gikk som en drøm og etter en rask testrunde på fjorden fant jeg båtplassen og lot ho hvile noen timer mens jeg farta hjem for å klippe plenen og hente fiskeutstyr. Klokka 14 var jeg tilbake med jigg- og fluestang i handa for å jakte lyr og havabbor.

Toppfloa var 17.30, så i vente på at havabboren fulgte den inn oppsøkte jeg en grunnetopp uti skjærgården jeg har fått tips om kan huse litt lyr. Og det gjorde den jo. 3 stykk støpt i samma forma på 2,9kg og en kilosfisk blei resultatet på jiggen. Veldig gøy på lettspinnutsyr altså, det lyren mangler hva gjelder hardt take tar den igjen på harde utras. Når klokka bikka fire trakk jeg inn mot havabborens rike. Pero hadde vært der på morran og fått en fin en (halvannen kilo-isch), så trua på at det var fisk der var stor.

Jeg kasta rundt meg en liten stund med en SavaGear Sandeel uten annet enn etpar smålugg. Så var det litt bevegelser i vannet helt inn mot grunna. Jeg fant fram fluestanga og kasta inn mot der det skjedde. Følgefisk på første kastet, ingenting på andre kastet og fast fisk på tredje kastet. Jeg kjente fort at det ikke var blant de største havabborene i landet, men etter 13 havabborlause år spilte det ingen rolle, da var 4hg godt som gull!! Det som var überfett var at mens jeg fighta den kom resten av stimen svømmende under båten. Sikkert 50 fisk i alle størrelser, de største bikka 2kg glatt. Så kult!! Ikke altfor lenge etterpå kom stimen forbi meg igjen og i etterkant av det vaka det to ganger på rappen, flua blei lagt 3 meter forbi og to trekk seinere var det fast fisk igjen. Denne var faktisk enda mindre enn den første, men havabbor er havabbor si! Begge blei forøvrig satt pent ut igjen. Så roa det seg veldig. Mulig stimen svømte lengre ut igjen, den var hvertfall ikke å se, det var ingen napp og ingen overflatebevegelser. Jeg runda av flueøkta med en undermåls ørret før jeg satte kursen solbrent og fin mot Skjernøy for øl og grill på hytta til Knut. Sommeren altså!

Regnbuegutta

Den tvetydige overskriften kan utvilsomt antyde litt av hvert, men i dette tilfellet signaliserer det ny art og nye MR. Men hvilken art? Også her kan den snedige overskriften gi et lite hint. Mange vil si at han som kom på denne overskriften må være en liten tryllekunstner med ord – jeg kan si meg enig i det.

Det var tirsdag og vi satte kursen for indre Østfold. Det var på tide at Østfoldfiskerne skulle slå kraftig tilbake.

Vi ankom denne jungelaktige elven som så mange ganger hadde knust drømmene til utallige sportsfiskere, men ikke oss. Vi snek oss nedover elven med katteaktige bevegelser og lette berøringer for ikke å skremme denne underlige gråsprengte fisken, som mange vil si tilhører ørretfamilien. Den satte ikke på første strekk, men vi trykket videre, hardt. Enda dypere, enda lengere, enda villere.

Så åpnet det seg opp. Kulpene kom som perler på snor og det glinset på glansen. Pang, det rykket i stanga og den satt skikkelig pent. I det stanga hevet seg loddrett mot himmelen, så glapp det. Stasen falt ut i vannet og forsvant. Men vi gav oss ikke. Stanga hevet seg stivt mot himmelen igjen. Gang på gang ble det banket på. Mark på kroken. Nytt agn.

Tobias kom fort. Det er ikke størrelsen det kommer an på. Han rakte sin hånd mot min.

Regnbueørret på 16 gram! Nice! NY MR og ny art. Jeg ble stående alene. Tobias kom igjen. “Regnbåge” gjallet det i skogen, i mitt øre hørtes det ut som et hvisk båret på sommervind. Jeg stod der alene med stanga mi. Dro, dro, dro og dro. Ingenting skjedde. Hadde jeg mistet det?

Ikke “alla jobbar på nav vet du, vi måste dra nu. Inte alle går på NAV”. Siste kastet – bom der satt den. Stiv pinne på 31 gram. Ny art og ny MR i alle regnbuensfarger. Regnbuegutta på tur.

Braxkungen

Etter flere tafatte forsøk etter stam var det på tide å dra tilbake til the roots eller røttorna som Tobbe sier. Vi dro til et velkjent tjern hvor det går rykter eller kanskje mer myter om brasme på over 3 kg. Litt som da man var 16 år og sex var noe alle snakket om, men ingen hadde. Uansett så satt vi nasan, som tobbe sier, i den retningen.

Det ble foret opp og vi satte oss ned og ventet. Ikke så lenge etter så dunket det til på stanga til tobbe og han kunne seile i land en fin, fin halvkilos kar. Tobbe fikk en til også. Så fikk jeg en pinne på 520 gram, mens Tobias fulgte opp med turens største på 920 gram. Og se så glad han ble på bildet.

Det var kanskje ikke så mye skrive om, men det var morro likevel. Det skjedde liksom ting hele tiden og det er lite som slår tradisjonelt meite. Dessuten kjennes brasme riktig så stor ut når man setter tilslaget. Rett og slett reinspikka morro. Noen brasme på over 3 kg så vi ikke snurten av. Men det viktigste er å ha det skoiigt som Tobbe sier.

Einar og Gary Loomis GL3

Fisker u med flue er dum i hue er det mange som sier. I en vilkårlig gruppe med personer ble det spurte om hvordan man ville beskrive Einar Bratteng med tre ord. Fordomsfri, åpen og tolerant var beskrivelsen som gikk igjen. Derfor tok jeg med meg Gary Loomis GL3 og dro ut på værsteodden for å teste sjøørretten. Det var akkurat som i gamle dager, kastinga satt perfekt og kast på kast rullet seg utover. Fikk ikke en dritt. Fisker u med flue så er du faktisk dum i hue.

Et oppsamlingsheat fra fjorden

Det har ikke blitt mange turer hittils, men året startet friskt med at Mittis og jeg dro ut med båten etter sjøørret allerede i begynnelsen av januar. Vi hadde wobbler på dorga og kaffe på kanna. Vi så til og med en fisk i overflata ved Vallø, men hadde ingen suksess utover å være veldig fotogene.

Det skulle drøye helt til 18 mars før neste tur, en vindustur i Sandefjord. Jeg fiska fra kl 23 til 24, rett etter at høyvannet hadde snudd og det var ikke så optimalt for vading. Fant mye skrubbe på 3-400 gram, noen små sandflyndre og sjøørret inne på grunna, men det var såpass kaldt at jeg orka ikke tanken på å bruke dyrebar fingervarme på avkroking av småfisk. Neste tur var i påska, da isfiske på Skrim stod på programmet. Det hadde komnmet meg for øret at noen av vanna på Skrim har sik, så Per M, Aksel og jeg gjorde et lite forsøk. Siden jeg er så liten og nett, ble jeg sendt først ut på isen med bor, pigger og tau rundt livet. Det gikk bra og isen var mer enn tykk nok, 25 cm+, men med en del sørpe på toppen. Stayerevne skal ikke de andre skryte på seg, så det ble halvannen time fiske uten napp og mye sjokolade og kaffe i sola.

Siste fredag fikk jeg meg endelig en ny vindustur i Sandefjord, og det er den rapporten skal handle mest om. Prolog: Jeg har modifisert sykkelen min. Med en snøfanger og noen stropper kan jeg ha vinduet på bagasjebrettet, men må da sykle ganske så forsiktig over steiner og røtter. Kvelden bød på varmt, klart og vindstille vær, og turen jeg hadde planlagt var ganske lang, så jeg prioriterte fart og lot vinduet ligge igjen i bilen. Skulle komme til å angre på det på flere måter.

I første vik lå det en båt på svai for overnatting. Å fiske her betød å vade rundt båten deres med 1000 lumen og alle spørsmål det måtte føre med seg. Jeg vurderte dette som lite aktuelt. Nedtur. I andre vik var det en del telting på gang, så jeg dro videre derfra også. Dobbeltnedtur. I tredje og siste potensielle vik var en båt i full gang med lysing, antakelig etter flatfisk. Trippelnedtur, men jeg satt meg og venta og heldigvis ga de seg raskt. Opptur. Etter å ha nytt kvelden frem mot bekmørket sammen med både rugde, måltrost, tjeld og hegre, vasset jeg uti. Forholdene var perfekte, vannflata lå som et speil og sikten var god. Det første som slo meg, nå som jeg stod i vannet uten vindu, var at det nok hadde vært lurt å ha det med likevel. Det funker visst også som stangholder, utstyrsbord, armlene og for balansen, for å nevne noe. Det skulle bli ganske slitsomt å vade en hel kveld med vann til livet og armene rett ut. Trua på piggvar og tunge var uansett stor, så jeg fikk holde ut og kroker fra mikro til piggvar-storlek ble agnet opp med reker, mark og brisling. Måtte ha de i en boks, og ikke i det vanlige festet på vinduet. En liten bommert, som skulle få store følger.

Kveldens første fisk ble raskt ei skrubbe på 460 gram. Fant ganske tidlig også flere tangstiklinger, som ikke var i spisemodus men som av ukjent grunn var veldig interessert i både beina og håven min (som jeg hadde på ryggen). Etter at mørket falt på, begynte det å vake i hele området. Noen skikkelige saftige plask, og synet av en ørret godt over kiloen inne på grunna, gjorde at jeg tenkte at fluestang nok også blir med på neste tur.

Kvelden forløp ganske rolig uten verken tunge eller var, så da jeg fant en ok sandkutling mot slutten av kvelden satt jeg på en av de mindre krokene. Det neste som skjedde var ganske surrealistisk. Med minikrok på stanga så jeg plutselig ei tunge liggende på bunnen rett i utkanten av synsfeltet mitt. Og for en fisk. Brutalt stor og tjukk, den største jeg noensinne har sett og noengang kommer til å treffe på. Alle tungers mor. Jeg stoppet brått og snudde meg vekk så ikke den skulle bli skremt av lyset. Hendene skalv, og jeg måtte skifte krok tilbake til en passende størrelse, agnet med børstemark. Mens jeg står og knoter og banner, ser jeg til min store skrekk en bevegelse i høyre side av lyskjeglen. Det er tunga som kommer sigende inn, ganske sakte og rolig, men uten å stoppe. Den er på svømmer’n. Faen. Tackelet er fortsatt ikke på plass. Tunga tok en rolig, hånlig sving innom lyskjeglen før den satte halen til meg og like sakte og rolig gled utover mot dypere vann. Arrgh! Forbannet. Hadde jeg bare hatt med vindu og to stenger, sånn som jeg pleier, hadde jeg hvertfall hatt en sjanse. Etter å motvillig ha gått på land for kvelden, tok jeg av meg utstyret, og der, i håven som en prikk over i’en og plaster på såret, hadde en kameraten tatt bolig og blitt med meg gjennom hele kvelden. Vi grein litt sammen før den ble gjenutsatt og jeg satte nesa hjemover.

Langemann Thorin

I gamle dager var langemann Thorin han derre slåpan som kom løpende etter Buerbilen hver morra sånn at han måtte hoppe på omtrent i fart mens ransler og gymtøy hang og slang. Langemann Thorin var også han derre fabelaktige håndballkeeperen som aldri slapp inn ett skudd fra 6 meter, men som kunne lekke som ei sil på lomper fra distanse. Som takka nei til en hasteinnkalling på regional landslagssamling fordi han var sjuk med 37,2 i feber. Men som siden tok steget direkte fra nedi divisjonene og rett opp i eliteserien. Langemann blei selvfølgelig en publikumsfavoritt og kulthelt.
Nå om dagen har begrepet langemann Thorin fått en noe annerledes klang i takt med de digre langene han drar opp. Alle husker jo beistet fra i fjor (de som ikke gjør det kan ta en kikk her: http://www.meitas.net/2016/05/20/8658/), og nå i dag dro han jaggu opp lillesøstra. Og en lillesøster-lange er ikke nødvendigvis en liten fisk. Neida. 19,5kg veier lillesøster-langer ganske nøyaktig når de veies 3-4 timer etter fangstidspunktet. 144 cm lang, ikke helt som langemannen, men sikkert 2/3.

Og jeg da? Jeg fikk en nydelig lysing. 4,9kg. Huka mitt i huet med 10/0-kroken på 170meters dyp. Perfekt.
Utover det fanga vi en haug med kilossei midt i måkeknuta, gøy det også.

Older posts «