Kjørte i starten av februar femundsløpet. Resultatet er ikke så mye og skrive om, men må jo nevne at selv om det ikke ser så bra ut på resultatlista gikk det faktisk ganske som plalagt. Unge uerfarene hunder og bla bla. Over til det viktige, det meiterelaterte. I løpet  opplever en alt fra intens glede, store nedturer og mange trøtte tunge timer. Noe av det fineste jeg opplevde var en sein natt på ett vann i nærheten av drevsjø, har fortsatt ikke helt skjønt nøyaktig hvor jeg var,men kan vel kanskje klare å nøste opp i det hvis interresse. Jeg ser hodelykter foran meg på vannet og min første tanke er jo at jeg skal kjøre forbi noen spann. Igjen. Jeg stusser midlertidig litt når jeg ser lyktene ikke er på selve sporet, men kanskje 15 meter fra. Når jeg kommer enda nærmere ser jeg jo at detta ikke er snakk om hundekjørere, men lakekarene! For og vise at jeg skjønte hva som foregikk ropte jeg; “blir det no lake karer?” jada,di hadde på en når jeg kjørte forbi og hadde fått 3. Den største på snaue 3. Godt meita karer ropte jeg i det jeg selfølgelig susa forbi. 200 meter etterpå hørte jeg en høy og klar johuu og lake nr 4 var klar til speking

Denna historien er fra forrige helgs tur til Bø med isfiske og konsert på programmet. Dere får bære over med litt sein rapportering i disse OL-tider! Her kommern:

Tidligere i uka var det meldt stjernesludd fra et hull i himmelen, ryktene gikk til og med om snø på Mars, men da lørdagen kom glimret heldigvis nedbøren med sitt fravær. Himmelen var likevel langt fra skyfri, men trua var tusen etasjer høi i det vi pga denne vinterens vedvarende kulde kunne gå på vannet utover denne nydelige plassen i Bø’s svar på Sherwoodskogen.

Det var meg, sammen med med ikke-medlemmene Kristian og Jon som denne lørdags formiddagen skulle gjøre det mange ser på som tidenes tidsfordriv, nemlig isfiske. Det var 10.000 mil til vannet, vi skulle tross alt pokkerivold innover skauen, men turen var fort gjort og når vi trippet lettpåtå utover metallic hvit snødekt is smilte jeg fra øre til øre. Det var en vakker dag, og selv om toddyen forble uten brændeviin, siden den flaska sto igjen hjemme pga Jons forglemmelse (der og da fikk han stempelet møkkamann og jeg vurderte å stappe han i hullet med hud og hår for å la han bade naken, men lot være), hadde vi det brillefint, for det kunne vært verre.

Jeg fikk blod på tann etter forglemmelsen og utnevnte Jon til slave. Hans to tomme hender ble fylt med et isbor og isen spruta i vildensky. Men da tårer begynte å renne fra hans englefjes fikk jeg nok, for selv om jeg kan være nådeløs er jeg jo tross alt god på bunn. Som et plaster på såret lot jeg derfor Jon få flere fisk enn meg, men ikke faen om Kristian var like sympatisk. Resultatet blei derfor: Kristian 8 fisk, Jon 6 fisk, undertegnede 2, fordelt 80/20 på abbor og aure. Men hold deg fast: Jeg fikk den største! Uveid, men en seig jævel å få opp da den var en vill en fisket med en tynn tråd. Og stol på meg, test meg gjerne i en bulldetektor, detta var en fin fisk vannet tatt i betraktning (sorry for at bildet er oppned):

Etter at fisketuren ble avsluttet med lunch i det grønne, var det på tide med konsert. Og når jeg ankom Kroa i Bø hørte jeg noen rope navnet mitt og fikk følelsen av å ha dratt tilbake til 2001 i en tidsmaskin! For ut av det store intet dukket jaggu mitt hjertes trell Frode “Hislingen” Storstein, som vanlig stor og sterk! Manneklemmer og litt boom boom blei unnagjort før kveldens orkester leverte solide saker spilt i pstereo, før Hislingen og jeg avslutta med slangetungevalsen og et raskt forglemmeiei idet lørdag hadde bikket over til syndig søndag og konserten var ferdig. Så var det stengetid og ustø rangling hagelangs for å komme seg hjem til et nachspiel som var villere enn vesten.

Da jeg sloknet litt utpå og forsvant ut i drømmeriket stort & svart var det med en tanke i hodet: Denna dagen hadde vært perfekt, og takke faen for det!

Quiz: Noen som klarer å gjette hvem som spilte? Og ikke minst; hvor mange hint hint finnes der i rapporten? Spørsmål 1 er vel ikke det værste, men vinneren av spørsmål 2 belønnes med fiskekarma hele 2010, samt to stykk gummisquids, et blinkelys av den billige typen og litt maxima 0.40!

Fasit.

Klokka var 04.00 når kuldeskjelvingene jaget gjennom kroppen. Jeg satt med lue, to gensere og en stilongs ved kjøkkenbordet og truet ned et glass oboy. Camilla hadde lagt seg på sofaen og det var mørkt ute. Mørkt så det også ut for isfisketuren jeg hadde gledet meg til en uke og som det kunne være første og siste gang i livet jeg fikk testet ut akkurat denne plassen. Det lå i kortene at jeg måtte ofre noe, men ikke slik tingene nå var. Kl. 07.00 våknet jeg opp i en svettepøl og følte meg ganske pigg og fin. Litt redusert siden jeg ikke hadde spist siden fredag, men ganske klar for isfiske.

Heldigvis var unge Lars M fortsatt med og hentet meg presist opp kl. 11.00, men dessverre var jeg langt fra så presis selv. For denne turen hadde jeg gjort den genistreken og ta med meg et akebrett for å dra utstyret bort over isen på, en genistrek jeg skulle angre bittert på. Vi hadde grovt undervurdert snøforholdene. Selv om vi bare måtte krysse ca 60 meter med upløyd mark var det en formiddabel utfordring med snø til midt på livet. Det var ren flaks at Lars kunne transformere seg til en bulldoser som bare pløyde vei ut på isen. Bak kom jeg luntende med et akebrett som veltet for hver 50 cm. Vel ut på isen varierte snømengden med 10 til 40 cm og det var drøyt tungt å gå, særlig med et akebrett som fortsatt veltet, men nå bare for hver m. Det var veldig flaks for det gjorde ting mye lettere. Etter syv lange og syv korte opp i rompa var vi fremme i 80 meters renna.

Vi rigget opp i le av bivuen og fra 15 kalde grader. Det startet rolig, men tok seg opp. Vi fikk flere torsk på rundt 1.5 kg, men rent uteseendesmessig så var det et aldri så lite freakshow. Ei lita hyse ble det også. Lars M hadde et veldig pen fisk på i det hullet vi fisket aktivt i og ikke lenge etterpå begynte det å ule i nappvarsleren hvor jeg hadde agnet med hel hvitting. Fisken gikk sikkert 15 meter med agnet, men da begynte nervene å bli så tynnslitte at tilslaget bare måtte komme. Jeg satt et kontant tilslag og det var tungt i andre enden, veldig tungt og jeg hadde ikke sjans til å flytte den noe særlig opp fra bunnen. Her måtte det kraft til og jeg la enda mer press på stanga, så slapp det. Faen. Opp kom en hvitting med fine bitemerker rett bak hodet, 3 cm fra kroken. Jeg senket ned igjen, men den kom aldri tilbake. På tampen fikk jeg forøvrig ei fin sypike som så ut til å slå det legendariske sypikerekorden til Toffe, noe den senere også skulle vise seg å gjøre.

De to store fiskene vi hadde kontakt med misset vi altså på, og vi satte kursen hjem, den verste kursen jeg har hatt. Det var et rent helvete ut på isen og vi skulle tilbake samme veien vi kom. Jeg hadde 6 lag med gensere under dressen, slik at remmene fra sekken bare fikk tak på innsiden av albuene, heldigvis veltet akebrettet nå bare hver 2 meter, hadde det vært oftere hadde det jo vært irriterende. Opp bakken vi kom ned. Like bevegelige som to tjukkaser på 150 kg. Mittis transformerte seg til en kraftmaskin/kraftpacket og dro i gang i front. Selv lå jeg tre meter bak og harket opp slim fra toppen av lungene mens jeg gispet etter iskald luft som stakk som små pinner i brystkassen mens jeg letet etter feste for armer og ben. Hvis ikke Mittis hadde tatt akebrettet og båret det, et akebrett  som nå veltet hver 20 cm (og som så smått var blitt litt irriterende),  så tror jeg ikke jeg hadde blitt så veldig gammel denne dagen. Hvor er Mittis når du trenger han som mest? Han er rett foran deg og brøyter vei.  

I dag er jeg syk igjen, og det er så fortjent. Imidlertid er den nye sypikerekorden på 141 gram.

Fredag 12. Februar var det isfiske utenfor Sandvika (Bærum) med ca 50 8. klassinger. Vi var langt innaskjærs, og det viste seg at arrangøren av turen ikke lot oss (meg) dra å fiske hvor jeg ville. Et område på ca 100X100 meter var ferdig hullet opp og det var her vi måtte oppholde oss. Etter å ha jaget ett par 13 åringer fra noen hull som så ok ut, fikk jeg fisket med to stenger hvertfall. Fisking var ikke i bettet. 50 stykker fisket i ca 3 timer, og fikk 4 fisk. 2 torsk, ei sild og en hvitting. Hvittingen var over halvkiloen, og jeg fikk den. Stolt som faan.
Det ble med det, og et par olme blikk til tenåringene som nærma seg hulla mine.

Lørdag 13. Februar var det isfiske langt inne i Lommedalen. Frode S. var arrangøren, jeg og Lars M. var gjester. Damene og ungane var også med, samt den lokale helten Martin.
I det deilige været fikk Frode to små abbor, jeg en liten, og Lars M. en svær. Jeg ville tippa halvkiloen, men Lars gadd ikke veie den. Super tur, med ordentlig påskevær. Sett gjerne inn noen bilder, de som har.

Som novise i nord var jeg i mine første uker tvunget til å lese meg opp på dette livet, har pløyd igjennom alt av tilgjengelig litteratur,med hovedvekt på Jack London og hans beretninger fra Dawson,Klondyke og Yukonriver.  Omsider var jeg rede og har nu etterhert hatt noen fiskedager rundt om i Reisadalen, hvor det har blitt endel Røye, fra microsize (som Emil har blitt helt konge på å ete levende) til fiske på drøye 6 hg.

To turer har gått til vannet med det flotteste navn, nemlig Johsvann. første turen la Mats,Sanne Bech og eg ivei med en lystig kortbent kjøter som enslags brøytebil.  Været var på sitt beste og alt lå tilrette for en fin dag og gode fangster,helt til unge Johansen fant ut at Maggoten lå igjen hjemme.  Men som tur var lå det noen balansepilker i sekken, men som alle vet får man ikke fisk på kunstig agn……

Dagen etter våknet jeg tidlig,kokte opp en Yukon-frokost bestående av fett flesk og tykkmagete bønner, men der gamlegutta salet opp 12-14 dyr som var mer ulv enn hund satt jeg meg i en behagelig oppvarmet 4hjulstrekker og for te skogs, endte igjen opp på Johsvann, men denne gangen med både maggot og blink.   4 hull og 5 smårøyer senere nappet det endelig noe tyngre i stikka og som etslags troll ut av eske kom det en ok fisk opp av hullet,som ble instant rundsleika av en alltid sulten Beagle før jeg egentlig fikk sett fisken.   Var det..?  Er ikke det..?    Et par mms´er senere fikk jeg fra flere hold bekreftet det jeg trodde, en Sjø-Røye som ble klokka inn til ikke veldig imponerende 430 gram.

Godt fornøyd raste jeg te byen,og rakk ølsalget med minst mulig margin.  Jublet over det hele veien hjem,jublet inn i gangen,jublet videre inn på kjøkkenet. Da valgte pappaen som holdt mine grønne venner sammen å løse seg opp, med 6 kalde behørig knust utover gulvet.  Jublet ikke mer.  Jeg gråt. Stille.

Høst sin kontorkropp synes det var for kaldt, Mittis måtte være hjemme med gravid samboer, Toffe skulle på romantisk skitur, Chris Johs var flyttet, Bms var fyllesyk og Frode har to barn. Da gjenstod de to bad boys of meitefisking, Presidenten og Generalsekretæren. Vi satte kursen i -10 for Sandebukta og skateland, dog på en litt uttradisjonell plass.

Vi var nokså usikre på isen, men heldigvis var det noen utpå og det gikk relativt greitt, men det var ikke noe tjukkere enn det det burde være. Seig sjøis fikk et nytt innhold for oss når danskebåtene bølgene kom rullende innunder isen, artig. Det var et nydelig vær da vi startet opp og det var godt og varmt i sola, noe som raskt opphørte da solen gikk ned en del timer senere.

I alle fall var det en frisk start med småhvitting på småhvitting, samt en torsk på 1.5 kg. Etterhvert ble disket opp med både knurr, sypike og sandflyndre. Midt på dagen hamret det på stanga til undertegnede som stod i stram bue, det kokte litt men etter litt kaotisk kjøring kunne det landes en makrell på småpene 860 gram. Makken går tydeligvis tidlig i bukta om dagen. Når sola var på hell og varmen var på vei ut av kroppen, så kunne vi telle opp 6 arter. Vi beveget oss noe mer utover på isen for å teste etter skata, agnet med råtten makrell som hadde ligget 4 dager i romtemperatur.  Ikke lenge etterpå banket det på stanga og spenningen var stor da fisken nærmet seg kanten… Småflekka rødhai! Endelig satt den! Vekta viste småpene 920 gram og det må man være fornøyd med og nok en kryss i boka. Det er verdt å legge merke til at Presidenten også hadde flere fine run som ikke satt.

Da kl ble 19.00 og gradestokken igjen viste -10 så var det på tide å pakke. 7 arter, hvor to utgjorde overraskelsene makrell og småflekka rødhai. Pent. Og det badboys of meiting hadde gjort det igjen.

Det er nå en stund siden jeg var på denne turen, og den ga jo også minimalt med fisk, men får vel likevel slenge ut et par ord. Det var lørdag formiddag, for vel et par uker siden, som ble brukt på gode, gamle Goksjø. Det var andre som også gjorde det samme, kanskje 10-15 stykker som jeg kunne se. Det var lite jubel å høre, så jeg regner med at bettet var spesielt dårlig denne dagen og at det ikke ble noe på noen av oss. Det var forresten morsomt å lese at Chrisjohs og Mats kjører gamlemetoden med øks på sjøisen, ble jo oppfunnet på Goksjø av Chrisjohs i sin tid. Selv har jeg oppgradert til isbor, men angret litt da jeg var klar til å starte fiskinga på under et minutt.. type: var det alt? Null nostalgi der i gården. Fisket vel i 3-4 timer med agnsild etter både gjedde og abbor uten resultat. En ting jeg lurte på etter turen, var hvordan det er mulig å få fisket i den store vestlige delen av Goksjø? Prøvde å kjøre ned alle veiene på østsiden denne gang, men måtte snu ved den klassiske gården som ligger og sperrer veien midtveis hver gang. Det var heller ikke mulig å komme ned i nordenden, så jeg endte opp på Lasteland. Tenkte å prøve Reppesgård neste gang, men det er vel stengt der også tenker jeg. Noen som vet (Frode?).

Forventningens glede. Spenningen som sitrer i en barnekropp i forkant av julekvelden. Tankene om pakkene under treet. Er de harde? Myke? Sitringen når man kjenner bevegelse i stangtuppen. Er den stor? Er den fast? Riktig sort?

Forventninger var også knyttet til ChrisJohs’ rotfesting i den nordlige, skjønne lansdel. Dog visste vi hva vi fikk på forhånd. Et stykk lystig krabat som kan gå halvtimesvis på kaffe og dispril. Og en godt over middels overvektig og livstrøtt beagle. Like fult helt topp. Og nå skulle han debutere med arktisk vintermeite sammen med undertegnede.

Vi la opp til en helg med isfiske lørdag og båtfiske på søndag. Og bestemte oss for å fiske i havet. Dette deilige elementet som dekker 362 millioner kvadratkilometer. Det vil si 71 % av jordens overflate. Møe område å meiteboltre seg i med andre ord! Og jada. Værgudene var også med oss.

Lørdag satte vi oss i bilen og la på vei mot Kvænangsbotn. Vi hadde gode rapporter på at det ville være bærende is der. I påvente av et bestilt Rantanen isbor hadde vi bestemt oss for å ta med en øks istedet for å få lånt oss et bor. Det skulle vise seg å være skivebom. Isen var tjukk som Holtan på majoneskur. Og det var en stor styrkeprøve å komme seg ned til det arktiske sjøvannet. Lett skuffa kunne vi registrere at vi også hadde bomma med høla. Ca 25 meter over gjørmebunn. Noe som nok kunne funka i Trønderlag. Men, ikke her oppe. Og hverken fluebinderkondisen min, eller røykogkaffekondisen te Nibbit hadde klart flere kraftanstrengelser med øksa. Så fasit ble noe smånibbing på oppsetta. Og en minitorsk fanget på fluoriserende akkarpynta kroker med esca. Agnet var reke. Klassiske kjøpetackle, paternoster fra Normark. ChrisJohs en aning større kroker enn undertegnede.

Med samme utstyr la vi også ut fra Maursund søndags formiddag. Med Odd som stødig og fast styrmann og kaptein leflet vi med tanken på betydelige skreifangster. Innertst inne så visste vi nok at det beste vi kunne håpe på var ei brosme eller to til middag. Vi hadde sett oss ut en interessant rygg ca 70 meter under overflaten. Omliggende dybder var 120-150 meter. Spennende saker på sjøkartet. Krokene ble agnet med makrell og reke. Og jeg må innrømme at jeg var spent som en felestreng på om vi skulle få noe da loddet viste noe liv under båten.

Som med visse andre ting kan man heller ikke si at denne debut endte med himmelsk fornøyelse. Vi hadde noen gode fisk på. Med all sansylighet brosmer. Samt noen i båten. ChrisJohs fikk opp ei brosme på drøye to. Og undertegnede fikk ei som ble veid inn til 3,3 og ny meitasrekord. Fikk også en torsk på kiloen. Så både middagsmat og rekord var sikret. Og sist, men ikke minst. ChrisJohs har gjort unna debut’n. Noe som gjør han til en farlig mann på saltvannslistene til meitas fremover.

Det er verdt å merke seg at alle fangede fisk gikk på krokene med esca med blått lys.

Sesongen er i gang!

Rapport kommer i morra, alle kan glede seg. Unntatt Mittis som kan begynne å grine. Først skal jeg bare ut å skyte bjørnen, og deretter selge skinnet, knallhardt.

Da var det bekreftet en gang for alle at det ikke lønner seg å selge skinnet før bjørnen er skutt, et gammelt ordtak som slo til nok en gang. Dette sammen med andre kjente ordtak som; Du skal ikke skue Mittis på hårene, Mittis er sterkere enn du tror, Mittis kan knuse deg som en lus og Mittis knekker deg som en fyrstikk, har mye visdom i seg som en ikke skal undervurdere.

Denne kvelden på Bonelabo var skrevet i pigghåens tegn. I begynnelsen fra kl. 19.00 slo de på før agnet nesten hadde truffet på bunnen og jeg fikk vel kjapet en 4 stykker på fra 1.5 til 3.52 kg. Derfra og inn begynte det å bli kjedelig. Det jeg fikk bevist gang på gang var at 0.60 sene var alt for veikt til kunne taue inn pigghå på grunn av den høye slitasjen på fortom. 0.80 er nok et minimum. Jeg var i alle fall nødt til å legge 0.60 sena dobbelt for at det skulle holde.

Kl. 22.00 stilnet pigghåbettet av og da hadde jeg passert 10 pigghå med god margain. Som de sier her på Vestlandet: Når pigghåen forsvinner, du havmusa finner.  Med dette ordtaket i bakhodet var jeg forsiktig optimist. For ordens skyld satte jeg på et rigg med esca, da ble det fart i pigghåen igjen. Det var stor forskjell i aktivitet på stangen med esca og den uten. Da klokken nærmet seg 00.30 og pigghåen fortsatt ikke hadde forsvunnet, så var det sjanseløst og Mittis hadde knekt meg som en fyrstikk akkurat som de gamle ordtakene sier.

Det ligger alltid en liten ekstra spenning og lurer når det kommer til isfiske. Store åpne sletter, endeløst med fiskeplasser og det faktum at det som holder deg unna det mørke dypet kun er et tynt islag. Sist søndag var derimot ingenting overlatt til tilfeldighetene. Før turen var nye plasser lett frem på sjøkartet, de lå litt lenger ut i år enn i fjor og dekket innløpet til Sandebukta over mudderflatene på 60-70 meter’n. Håpet var vel å treffe på diverse bruskfisk, såvel som lysing eller kanskje en lange. Fra toget hadde jeg sett at isen lå helt til Mulodden, så trua på holdbar is var tilstede. Derfor satte Even, Einar og Midtis seg i bilen fra Oslo, jeg fra Sandefjord, og vi møttes diplomatisk på halvveien før vi pakket opp utstyret og la i vei ut på isen. Den viste seg tykk nok og helt jevn rund 20 centi hvertfall så langt vi gikk, midtbukts. Med i sekken var det denne gang også heat-packs, ekkolodd og batteridrevne sokker, hvorav sistnevnte viste seg å trolig være den største bløffen som finnes i Clas Ohlsons bibel, om de da ikke skulle trenge bilbatterier for å fungere. Dagen gikk, fingre og tær ble kaldere, og mens jeg og Midtis kanskje fokuserte litt for mye på barnslig glede med ekkolodd, fokuserte Even og Einar desto mer på fiske og fikk opptil flere hvitting. Mot slutten av dagen fokuserte alle på å danne en pingvin-ring for å holde varmen, og vi bestemte oss for at nok fikk være nok. Om kulda fortsetter er det likevel flere plasser som lokker under isen.