En opptur i nedgangstider

Vi hadde ringt til alle fiskebruk mellom Skjervøy i sørvest til Akkarfjord i nordøst. «Levere fesk her? Her?!?» var dacapoet før en heslig latter avsluttet samtalene. Nei denne helsikkes Coviden hadde kødda til det meste for brukene og de sleit med å få fisken transportert sørover.

Tror vi hadde tenkt på det meste. Fra plan A med Hasvik og lille lofoten til en micro mulighet i Kviby som plan G. Det ble tilslutt plan G. Admiralen fra Liland ytre hadde igjen fått seg nytt skip. En «Smartliner 21». En utrolig praktisk båt. Sjøllensende og med god plass.  Men som oftest med plan G, oppsto det problemer fort.  Vinteren lå fortsatt over oss og ikke en eneste båtrampe var brøyta. Etter utrolig mye frem og tilbake, mails og telefoner fant vi tilslutt en. Talvik.

Men her er is og vi spinner med pickupen, båten er for tung og det er null grep. I det vi står å klør oss i hodet og har egentlig avgjort at det ikke blir noe fiske i år, ser vi han. På hjørnet av solarpumpa står det en skikkelse. En liten tettvokst kar. Ikke større enn en velvoksen kattemons på to bein.  På ca 20 meter høres en merkelig stemme: «Dæm fikk vesst 1000 kg på garn i Finnegga i går». Vi ser på hverandre. Så ser vi mot skikkelsen igjen. Han er borte. Uten å rekke å diskutere hva som egentlig skjedde setter vi oss i bilen igjen å sklir mot sjøen. Båten glir pent ut og i lavgir kommer vi oss opp med tom henger.

Vi krysser skrått over mot Altnes og Finnegga. Jaggu.. Blåsene lyser i mot oss. 6-8 stk. Ingen båter og ikke noe å se på loddet. Men et lite t-lys, i en vinterstorm, av håp blir tent. Vi tjuvlåner en båtplass på Storekorsnes og kjører hjem til kapteinen.  Ingen sier så mye, men håpet er i bevegelse.

Neste dag er der. Yr sine 4-6 ms er nok mer 9-11. Vi bakker mot Skillefjorden, som e nærast. Der begynner vi på ca 140 meters dyp. En voldsom avdrift. Lite skjer, men vi driver i god retning opp mot skillefjordkjeften på 100-80 muh.

Plutselig smeller det fra Admiralen. «Bunn»? Neida. Der er liv i enden av snøret. Noe tungt. Opp kommer det 3 smellfeite skrei i vektklassen 5-12 kg.  Vi ser på hverandre med tårer i øynene. Det som skjer videre huskes kun i bruddstykker og delvis. I det vi treffer bunnen er makkånglene overfalt av fisk. Det går i ett. Fisk på hvert et nedslepp. Og stor fisk! Admiralen og Kapteinen er i sitt ess. Juksahjulene freser så gnistfåkket står. Det bløgges over en lav sko og sløyes over en høy. Vi sjangler i seng to kvelder på rad. Det er ettermiddagsbettet som er bra så vi bruker morgenen på å prekevere. Kokfisk, filet og boknafisk. Telefonen er rødglødene. Folk skal ha fisk.

Hele 350 kg sløyd torsk uten hodet blir prekevert disse dagene. Vi ligger på Skillefjorden alene. Ikke et bruk og ikke en annen båt. Det er nesten ikke til å tro at man kan oppleve slikt et fiske her inne. Og alt blir solgt, vi ga oss faktisk for tidlig.

Havna i Kviby er brøyta og vi henter bil med henger. I solnedgangen den siste dagen tar vi opp båten. Det går som en lek. Bak nausthjørnet står en skikkelse å ser etter oss når vi forlater. Det er Marmælen som har vært med oss.

Blodig besøk fra Fredrikstad

Det du nå skal få høre, er en selsom historie jeg opplevde for en tid tilbake. Du vil forstå hvorfor det har vært vanskelig å legge ut en rapport om dette før. Ja, jeg vet at tidsgrensa for å få fisk godkjent i Meitaskonkurranser er å levere en rapport innen førti fulle fjærer etter fangsttidspunkt. Men håper og tror at fisken som nå skal meldes inn kan få et lite amnesti fra regelen. Jeg kan allerede nå si at fisken, en torsk, spiller kun en liten birolle i dramaet som utspilte seg denne dagen på Agdenes, ytterst i Trondheimsfjorden.
For de som ikke har fulgt med i timen eller på Viggo Valles skattejakt, er Agdenes kjent som innseilingspunktet til Trondheim, her fikk tyskeren seile inn i 1940, og Olav Tryggvasson like før årtusenskifte. Uten de største utfordringene.
Den mest kjente personen fra området er likevel kjent fra sportens verden. Ja du skjønner sikkert hvem jeg mener, når jeg nå nevner hjemplassen hans: Lensvika. Utenfor samfunnshuset i bygda, står statuen av bygdas store sønn, den dag i dag. Lang-kailln fra Lensvika. Alle barn i Norge vet instinktivt at navn som: Birger Ruud, Roald Aas, Ole Ellefsæter, Odd Martinsen, Amund Sjøbrænd, Bente Martinsen, Trysil-Knut, Per Bergerud, Harald Grønningen, Knut Storbukås og Øyvind Skaanes, – må være klar til bruk i en hvilken som helst samtale. Om de ikke skal falle helt gjennom, og bli regnet som en person uten allmenn kunnskap og sosiale antenner.
Dette medfører selvsagt utfordringer for de to gode naboene fra Fredrikstad. Den ene uten sosiale antenner, og den andre svensk.
De hadde igjen tatt turen nordover for å fiske på saltvannsisen, uten at det var is. Båtfiske på fjorden ble nødløsninga. De var ute på fredagen 5. mars. Det blåste friskt, men de kom seg ut til flystripa hvertfall. Og der er det torsk på denne tida av året. Ikke som i Nord-Norge, men heller ikke som i Oslofjorden. Undertegnede kunne ikke være med pga skattebetalernes og Bent Høies krav om at barn må ha noen til å passe seg på «skolen».
På lørdagen var det meldt full storm fra vest. Uaktuelt med båtliv da, så valget ble kystmeite på en «lun» plass. Som du sikkert har skjønt, var dette ut mot Agdeneset.
Vi dro fredagskveld. Einar hadde avtalt med ei dame som leide ut sommerhus, at ho kunne åpne en av disse, for oss. Utenfor sesong. Når vi kom fram ble vi møtt av et trivelig par fra bygda Grønningen, like utenfor Lensvika. Det viste seg at vi fikk andre etasje i en bitteliten trønderlån. I 1 etasje hadde paret en vintagebutikk ved navn «Fru Lillas bruktbutikk» eller noe lignende. Av en eller annen grunn maste Einar og Tobias på paret. De ville inn i butikken. Kl 21.30, en fredagskveld, utenfor sesong. Paret åpnet til slutt butta, svært motvillig, men Einar hadde begynt å prate om at han var en berømt advokat, så de turde vel ikke annet. Inne i butikken var det mye gammelt. Ræl vil noen si, andre elsker det. N`Einar og Tobias viste en voldsom interesse for noen utgamle vinflasker og ei morken trekasse det sto «Frydenlund» på. Det viste seg at akkurat de tinga ikke var til salgs. Det ble en god latter blant oss da det viste seg at Tobias ikke hadde hørt om Harald Grønningen. Gubben kunne fortelle meg (E og T var ikke så interessert) at Harald faktisk var født i huset vi skulle overnatte i. Hjemgården hans litt lengre opp i dalen, brant ned noen måneder før fødselen, så mor og far Grønningen bodde i huset disse historiske høstdagene i 1934.
Uansett, natta gikk fint, vi fikk vært vårt rom for en billig penge. Dagen etter pakket vi bilen, av en eller annen grunn hadde vi dårligere plass denne dagen.
Turen til fiskeplassen var uansett ikke lang.
Vi fikk rigget oss opp i det ufyselig været. På gode kast kan en nå store dybder her, og det var på dypet det skjedde først. Tunge napp. Sannsynligvis brosme på mellom 5 og 8 kilo. Etter 20 minutter med jobbing, riggen setter seg fast i bergveggen stadig vekk på denne plassen, satt utstyret til slutt bom fast. Sena røyk. Det var stille igjen, og det gikk kanskje 3 timer uten annen action enn litt smånapping her og der, uten fast fisk.
Så var det fisk hos meg igjen. Denne gangen på ca 40 meters dyp. Fin fisk. Etter litt bergveggstrøbbel kom en smellfeit torsk opp. Klokka inn på 9 kilo blank. Jæskla stas med fangst når det sitter så langt inne.
I mellomtiden hadde det skjedd ting på Grønningen gjestehus. Det trivelig paret fra kvelden før var funnet døde. Slått i hjel fikk jeg vite i etterkant.
Politiet hadde fått melding av en kar som kom helt fra Lillehammer for å hente et gammelt reklameskap fra 50-tallet, det sto Coca-Cola på. Et flott glasskap som framsto som nytt, som de sier i annonsene. Paret ble funnet i underlige positurer inne i bruktbutikken, med en pistol ved sin side. Antakelig mordvåpenet. Den hadde blod på skjeftet. Det var også blodsprut utover et gammelt kassaapparat som sto på den hjemmesnekra disken, ved siden av Coco-Colaskapet.
En politidame fra Orkanger hadde funnet nummeret til Einar på den avdøde fruas mobiltelefon. En Samsung fra 2018. Hun ringte, og spurte noen spørsmål om hvor vi var, og hva vi drev med. Einar var nokså oppjaget etter den telefonen. Tobias virket merkelig avslappet. Jeg foreslo, litt på fleip, at vi skulle stikke. Men, den vitsen falt ikke i god jord hos Einar. Vi begynte likevel å pakke rolig sammen utstyret. Fiskinga gav ikke særlig resultater, og Einar virket overhodet ikke konsentrert lenger. Tobias var kjapt opp med utstyret og var ferdig pakket når vi andre ankom bilen. Samtidig kom også en politibil til stedet. Ei lita, søt politidame og en eldre, grovbygd politimann, med kledelig mustasje, kom ut og begynte å spørre oss om hva vi visste. Einar, som tydeligvis hadde fått et meget godt forhold til det avdøde paret, utbrøt nærmest sint til politifolka: «Jeg gir den som kommer med tips om hvem som har slått i hjel paret 50 000 kroner» Politimannen mumlet i barten. «Det er notert».

Vi ble naturligvis mistenkt, og avhørt. Men verken vi, eller karen fra Lillehammer er til dags dato siktet. Det virker som politiet i Orkland politidistrikt står uten spor, men jeg tror det er mulig å løse dette her med tankens kraft. Jeg har prøvde i over en måned nå, men kommer ingen vei. Kanskje du som leser dette her er en skarpere kniv en jeg?

Einar og Tobias dro hjem igjen søndagen etter. Litt stresset og litt lettet. Det er ikke så ofte noen av oss er i slike situasjoner.
Takk for turen.

 

En stille og rolig dag på havet….

Har endelig fått båten sjøsatt og det jobbes hardt med å få fisket den inn i rette moduset. Sånt tar tid, det er bare sånn det er og bør være.

Har satt meite lista vel høyt i år, men hvorfor ikke. Gøy å vise at det finnes noe å fiske på her sør å….

I dag skulle det gutses dypt og stakk ut sånn passe tidlig. Fikk med meg både nattefrodt, måne og soloppgang.

Brukte en del tid nede på 350 m og gjorde en dugandes jobb med å fore opp en haug med slimål.  Må jo ha mat de au.

Dr videre til en ny spot jeg har titta på, dropper ned litt makrell og smokk der satt det ei lita brosme. 10500gram og 98 cm.  Ble meldt inn i storfiskeren.

 

En av target fiskene i havn…

Mulig den får plass på Meitas rekord liste??

10500 gram 98 cm, makrell som agn.

Eventyret om de tre sjøørretene som var i bukta for å gjøre seg fete

Det var en gang tre sjøørreter som svømte rundt i en bukt for å gjøre seg fete. Ned til bukta hadde det sniki seg en stor mann med caps, øyne som tinntallerkener, polaroidbriller og nese så lang som et riveskaft. I handa hadde han en stang rigga med bobleflåd og rosa reke, på ryggen en passelig stor håv.

Først svømte den minste fisken nærme reka og den kunne ikke dy seg om å smake på den. Det var såvidt det sa tapp, tapp, tapp i stanga.

«Hvem er det som ligger i min håv?» skrek mannen.
«Å, det er den minste sjøørreten i bukta, jeg er i ferd med å gjøre meg fet», sa fisken, den var så lys og fin i stemmen.
«Men du er da allerede en fet grønlænder», sa mannen.
«Joda, det stemmer kanskje det, for jeg har aldri tømt meg før jeg» svarte fisken. «Og det har jeg så innmari lyst til å gjøre en vakker dag. Men om du måler meg ser du jeg bare er 34 cm og under minstemålet, så slipp meg ut igjen du så skal jeg sende bud på broren min som er endel større»
«Javel, så svøm avgårde da» sa mannen.

Noen få kast etter var det den mellomste sjøørreten i bukta som smakte på reka. Nam, nam, nam, sa den. Stanga bøyde seg godt og det rista og dirra i den.

«Hvem er det som ligger i min håv?» skrek mannen.
«Å, det er den mellomste sjøørreten i bukta, jeg er ute for å spise meg fet», sa fisken; den var litt grovere i stemmen, den.
«Du er 54 cm, ikke fet, men du er ikke tynn heller, du er vel halvannen kilo med god mat?», sa mannen.
«Å nei, ta ikke meg. Se, jeg er fortsatt litt slapp og brun i pelsen og vil smake mye bedre når jeg har feita meg enda mer opp. Og slipper du meg så skal jeg sende bud på broren min, han er mye, mye større.»
«Javel, så svøm da», sa mannen.

Det gikk en liten stund, så beit den største sjøørreten i bukta på den lille rosa reka. Det blei et voldsomt leven, den hoppa og raste så det var som om endetiden var nær. Det knaka og braka i stanga og den største sjøørreten ropte, grov i målet som et tordenvær: «Ikke prøv deg din stygge mann, jeg har tenner skarpe som kniver som jeg skal flerre opp fingrene dine med, jeg har en diger halefinne jeg skal sprute vann i fjeset ditt med og jeg skal sørge for at du plumper utti dette iskalde havet med begge beina!»

Til slutt lå den i håven, men den hadde gjort alt den lovet å gjøre. «Du var en verdig motstander du» sa mannen. «Og med dine 77cm er du den største sjøørreten jeg har fanget i dette kongeriket, du skal bli et festmåltid for hele landsbyen og flere til!»
«Ånei du» sa sjøørreten, stemmen var så grov at det buldret mellom svabergene. «Jeg er fortsatt litt slunken i vomma og kjedelig i smaken. La meg heller svømme videre så skal jeg bli fet og blank og være kongen på gyteplassen til høsten igjen, så kan du heller fiske mine etterkommere i årevis framover»
«Se det var da godt snakk fra en voksen fisk» sa mannen. «Javel, svøm videre, spis deg fet og gjør jobben din til høsten. Takk for kampen, så skal jeg heller hilse på barna dine i tidene som kommer!»

Slik gikk det til at alle de tre sjøørretene fortsatt svømmer rundt der i bukta og spiser seg fetere og fetere fram til de en vakker høstdag skal opp i bekken og spre genene sine videre. Og mannen? Han dro hjem og spiste noen brødskiver og drakk en god øl, så glad og fornøyd som han sjelden har vært.

Og snipp snapp snute, så er det eventyret ute.

 

Salmo trutta, avdeling sjøen på Sørlandet – del 2

Ny helg, nye muligheter.
Det var to uker siden sist (opplyste og oppvakte hoder kan her merke en ikke tilfeldig sammenheng med de helgene barna er hos Lene), men like kaldt. Blå grader på nettene, 2-4 plussgrader på dagen. Lørdag en kjølig vind fra sørøst som dreide seg mot iskaldt nordøst i løpet av ettermiddagen, søndag en knallhard vestlig kuling. Begge dager overskyet, lørdag med enkelte gløtt av sol, søndag med regnbyger og sågar en kraftig runde hagl også. Men en får ikke fisk fra sofaen som dem sier! Igjen var det fluedobba med rosa reke som var oppskriften. Igjen funka det. Ikke rart når man ser hva ørreten spiser…

Lørdag blei en tur til en plass som pleier å levere i sørøstlig vind. Jeg fikk en fin blankfisk på 39cm og mista en i samme dimmen før vinden forsvant mot nordøst og la plassen i et slags le og det lille bettet som hadde vært døde ut. Jeg prøvde meg på en annen plass med pålandsvind men et kvarter intenst fiske ga kun iskalde fingre og rennende nese av kuløren rød. Det var for galt å dra hjem uansett, klokka var knapt ett, så som et siste halmstrå trakk jeg inn i en brakkvannsfjord for å se om der var liv. Isen lå fortsatt i endel bukter, vannet var så kaldt som det kan bli, men sjansen til å utforske upløyd mark er alltid tiltalende. Med andre ord: Jeg satte kursen mot et område jeg har pekt meg ut på kartet, men aldri tidligere fisket på. Og det var ikke dumt, på tredje kastet beit det. 44 cm, slank, men alltid godt å få bekreftelse på ny plass huser fisk. Nordøst var ikke optimal vindretning der dog, og etter en times fiske uten mer liv enn etpar smånapp dro jeg hjem. Men jeg skal tilbake en gang vinden kommer fra sør og sola varmer opp den mørke mudderbunnen. Her lukter børstemarker og småreker lang vei! På et kvarter er kassa full.

Søndag var det tilbake til plassene jeg sto i vestakulingen for to uker siden. Og de leverte igjen. Tilsammen 11 fisk, 5 over og 6 under målet havna i håven – en grønlænder på 37 blei med hjem. Til tross for drøy pålandsvind og høyt vann sto de ikke inni fjæresteinene som de fort kan gjøre, men over dypere vann litt lengre ut. Kanskje 25-isch meter ut, ingen jobb for fluedobba, men selv den beste fluekaster ville nok gått hjem fra plassen tomhendt. Eller dvs, fluehuet ville vel aldri oppsøkt plasser med 10-12msek pålandsvind. som alle veit: Fisker du med flue er du tett i hue. Rundt kl. 16 var jeg egentlig fornøyd jeg, og satte kursen hjemover. Men man kjører kystnært her, og gode plasser ligger på rad og rekke. Jeg måtte bare stoppe på en plass der det er 4 meter fra bil til sjø og som jeg har kjørt altfor ofte rett forbi. Og det var ikke dumt. Etter 10 kast lå det en undermåler i håven, 3 kast etterpå en fin feitfisk på 36 cm og 5 kast etter det igjen hadde jeg lugg og virvel 2 meter foran meg, jeg nappa flua ut av vannet så den landa en halvmeter foran meg, og før jeg rakk gjøre noe mer så stramma fortommen seg opp og jeg så en ganske stor fisk svømme avgårde med reka i munnvika. Etter en udramatisk kamp lå 51cm noe tynn sjøørret i håven. Årets andre over halvmeteren, det var gøy du!

Jeg tror egentlig årets fire første fisketurer gir et godt bilde av standard fangst av sjøørret på Sørlandet: De er mange, men ikke altfor store. Her er enkel statistikk:
Antall ørret fanget totalt: 33
Antall ørret over minstemål (35cm): 19
Bryter vi opp i lengdeintervaller er det som følger:

  • <30: 4
  • 30-34: 10
  • 35-39: 11
  • 40-44: 5
  • 45-49: 1
  • 50-54: 1
  • 55-60: 1

(For dem som er mer opptatt av vekt: Om man tenker k-faktor 1 så er 35cm 430 gram, 40cm 640 gram, 45cm 910 gram, 50 cm 1250 gram og 55 cm 1660 gram)

Salmo trutta, avdeling sjøen på Sørlandet

Rart hvor fort det snur altså. For etpar uker siden var det bitre blå i tosifra antall og isfiske som gjaldt, men som ved et trylleslag var de bytta ut med deilige plussgrader, knatrende grågås og åpent hav med sjøørret i. Etter å ha hørt rykter fra det jeg anser å være helt ok sjøørretfiskere om tregt fiske i det kalde smeltevannet langt inne, lagde jeg meg en teori: På den åpne kysten er sjøen varmere, og selv om det også er saltere vil det helt sikkert være mer liv der enn mellom isflaka i indre områder. Jeg kringkasta teorien på torsdag og testa den i praksis i helga. Været var 5-10 grader, solgløtt på lørdag og steikesol søndag, og mye vind fra vest/nordvest. Jeg rigga fluedobbeoppsettet, lada det med årets utgave av Rema-reka str. 8 og dro ut på sjøørretjakt i pålandsvind.

Og denne gangen viste teorien seg å holde stikk. Sånn skikkelig. Ikke mye tregt fiske her nei, tvert i mot var det liv jeg sjeldent har opplevd, spesielt på lørdag. 14 fisk i håven, med 9 stk 35-45cm, 4 stk 30-34 og en tass. I tillegg var det mye hugg, noen mista fisk og endel følgefisk. De jeg tok med hjem hadde fullt av hvite 2cm krill/mysis i magen.

På søndagen prøvde jeg andre områder, men da var det mer jobbing. Fikk to undermåls på etpar nye plasser jeg testa ut, men så la jeg turen innom en luringplass med mudderbunn som alltid holder fisk på denne tida. Kasta ut i retningen det ofte skjer noe der. Sakte inntrekk, litt smålugging. Gjentok seg kastet etter. På tredje kastet stoppa det opp, og det kjentes tungt ut. Etter 5 sekunder ble det slakt. Pokker, blåst sjanse…. Fiska over andre deler av bukta uten suksess og tenkte egentlig å reise videre, men fikk det for meg at jeg måtte teste et siste kast inn der det hadde vært liv. Og nok engang smålugging som ikke satt. Tok etpar kast til med raskere inntrekk uten å kjenne noe. Så ut igjen, denne gangen sakte. Smånafsing igjen, på samme plassen. Er det bare en stim med undermåls som ikke klarer bite over flua mon tro? Siste kast. Smånafsing. Setter med en gang opp tempo på innsveivinga noen meter, så laaaangt spinnstopp. Jeg ser faktisk snøret starter å rette seg ut i det klare vannet, sveiver inn slakken og gir tilslag for fedrelandet. Fast fisk! Og den er fin. Samme som tidligere? Umulig å si. Men den er sterk og gir en god kamp. Vel i håven måles den til 55cm, og kondisjonen er det ingenting å si på. Og for en farge!! Så, alt i alt 17 sjøørret med stort og smått på to dager i slutten av februar, det var over all forventning. Spesielt når fisket ikke har vært inne i klassiske overvintringsområder men ute på åpen kyst. Sørlandet altså, et slags eldorado.

Sørlandsis

Det er vel helst Hennig Olsen de fleste tenker på når Sørlandet og is nevnes. Men i ekstremkulda januar og februar 2021 var vi tilbake til isdekt Topdalsfjord, sist var vel 2011 eller der omkring. Ekstremkulde er forøvrig 12-18 minus, det tilsvarer 42-67 i nord.

Innerste del av fjorden, som har trygg is lenge før resten, er fredet for alt fiske for å ta vare på den siste torsken i Skagerrak, men etter tilstrekkelig mange minusgrader i tilstrekkelig mange dager la det seg et tjukt isdekke så langt øyet kunne se fra Hamresanden og utover. Og sørlendinger er glad i is, der var brøytet skøytebaner, der var fotgjengere, skigåere og mopedister. Alle ville ta dette magiske stive vannet nærmere i øyesyn. Så var det fiskere. Fra de proffe artsgutta med fangster av rødflekka kutling, strømsild og småflekka rødhai til den sørlandske torskepilkeren og det frekke flyndrefolket. Også var det finlender-Frode og meg, som valgte hull midt i mellom alle dem andre og fant titalls hvittinger av type små, et knippe knurr av typen enda mindre og det som soleklart blei dagens fangst: Frodes makrell på 965gram.

En flire, flere flirere, flest flirs.

Dagens tur ble lokalt Østfold igjen. Denne gangen til der hvor noegesrekorden i Sørv er tatt.
Vi hadde pakket med oss 5 gjeddestenger samt mort og sild som agn. (Katta tok ørreten)

Plassen var bankers for gjedde. Her plasker det stadig i sivet når vi sitter her om sommeren. Greit, fisken er kanskje ikke den største, men vi tenkte at kvantitet skulle gå foran kvalitet denne dagen.
Einar hadde lånt ut boret til en onkels fetters sønn som hadde brukt det til å hakke seg gjennom isen, men etter 30min hadde vi fått oss 7 hull.

Etter en time og masse action fikk Laua opp en flire. Grym kondisjon og den klokket inn pÃ¥ 250 gram – Ã¥rets første (innrapporterte) fisk i Meitas!


Etter 3 timer kom det en bonde kjørende på en gressklipper (i 5km/h) som han bygget om slik at den hadde bildekk, kjetting var og montert på.
Hyggelig karl, etter 10min prek dro han videre. Han kjedet seg og skulle kjøre runden rundt hele Skinnerflo.

Dagen da polakkene dro.

Årets første isfisketur gikk til Floa.

Vi børstet av støv fra isfiskeutstyret og pakket bilen midt på dagen når solen stod som høyest.
Turen gikk rett ned til Floa, her satt det allerede 7-8 personer og etter samtaler med noen fikk vi registrert at det var våre kjære kollegaer from the far east. Det var laber stemning i leieren og det viste seg at dem ikke fått fisk på flere dager.

Kvikke som vi er tenkte vi frem til en ny, mye bedre, plan. Vi skulle kjøre lenger opp i elva å fiske i Seutelva der hvor fisken står.
Sagt og gjort, vi fikk kommet oss ut på isen, for sikkerhets skyld hadde vi tau og boret oss frem hver 5 meter.
Etter komplett risikovurdering kom vi frem til at det skulle være god fiskeplass.

Men når vi senket ned mormyskaen merket vi at det bare var 40cm vann under isen.
Vi testet oss litt rundt men fant ingen dypere plasser.

Etter 30min kom det en eldre herre gående på elva. Vi spurte om hvordan han tørr å gå på elva uten ispigger.
РAlle vet jo at elva bare er en halvmeter dyp. Jeg har g̴tt her siden jeg var guttunge, n̴r en g̴r igjennom er det bare ̴ hoppe opp p̴ isen igjen.

Javel, retrett. Da var det pakke bilen og vi flyttet oss tilbake til Floa.
Vel framme ser vi at våre østeuropeiske venner hadde dratt hjem.

Er det noen som kan fiske så er det polakkene, og når dem drar hjem, ja da er det ikke fisk å få.

Romjulsdrøm

For oss som ikke liker isfiske er sørvestlig kuling og 5 plussgrader godt nytt vinterstid, for da er det gjerne gang i sjøørreten. Surt nok for fiskeren selvfølgelig, men drømmen om den store blanke overspringeren trumfer kalde fingertupper.

Jeg har de senere åra blitt mer og mer fluedobbe-fisker etter sjøørret. Det er enkelt, det er effektivt og jeg kan oppsøke, og fiske i, mer vind enn jeg kan med fluestanga. Det siste er et godt poeng når man bor på sydspissen. I dag kjørte jeg det samme oppsettet som jeg gjør 95% av tida: 15g dobbe og sjølbindi rosa reke i enden av halvannen stanglengdes fortom. Og det funka, selv om den store blanke glimra med sitt fravær.

Jeg besøkte 4 plasser, hvorav 2 var nye for meg. Det var fisk alle stedene, tilsammen 5 sjøørret og 2 sei havna i håven, i tillegg hadde jeg 3-4 lugginger og napp. Dobba går.