Søndagstur i Bergen

  – «Beffen». Tidenes minste ferge som jeg tok til jobb hver dag.

De siste dagene har undertegnede opphold seg i Bergen, byen mellom de ti fjell – eller var det syv? Ikke så nøye når det er meite som er i fokus. Det kan så være at fjellene fanger regn, noe jeg merket godt, men av de to koffertene som var drasset med over fjellet var den største spekket til randen med fiskeklær og utstyr – inkludert varmedress. Ved første anledning dro jeg derfor til den eneste fiskeplassen jeg visste om i Bergen, Bontelabo.

Å finne plassen var lett som en plett (ref bilde), å finne seg plass var verre. Hele bryggens lengde var full av fiskere, biler og hauger med småsei. Jeg ymtet litt frempå hos de i umiddelbar nærhet, men som forventet var det tydelig at de ikke forstod hva jeg sa. Løsningen ble da å sette seg og vente på vinden, regnet og mørket, som jeg visste ville komme. En rask tur tilbake til hotellet ble det også tid til, og det var fint for der lå de gjenglemte snellene. Tilbake på bryggen igjen, temmelig stresset og varm, begynte endelig folk å dra hjem. Skulle sikkert steke småsei med industrismak i løk og smør. Mmmm, smør. Jeg ble litt sulten og tok en sjokolade før jeg til slutt fikk kapret det jeg anså som godplassen, ytterst på brygga. «Fjellørret» fra Peru og reker ble dagens agn. Det tok overraskende nok bare to minutter før første fisken lå på land.

 

En flott lange på 1630 gram. Min første og største lange fra land – en god start, men skepsisen begynte å stige med tanke på bruskfisk. Var det sei og torskemekka på Bontelabo i kveld? Det var jo havmus jeg kom for, målrettet havmus-meite. Etter 3,5 timer i stritt Bergensregn uten fast fisk begynte tvilen å melde seg, og tanken på å pakke fristet veldig. På den annen side sitter man sjelden på en plass med store sjanser for havmus, så jeg bestemte meg for å presse en halv time til. Etter ett kvarter nappet det forsiktig i stangtuppen. Minnet faktisk mye om lakas til tider nølende napping. Jeg tok et forsiktig løft i stanga, kjente litt tyngde og dro til. Fast fisk. Relativt tung, men lite rist og napp. Mistanken begynte å melde seg. Kunne det være havmus? Etter en lang innsveiving, kom fisken i lyset fra brygga og det første jeg la merke til var to store brysfinner. Havmus! Vekta stoppet på 931 gram. En utrolig spesiell og fasinerende fisk, som det ble tatt mange dårlige bilder av på grunn av lykkerus, regnvær og en god porsjon skepsis mot giftige stikk.

 

Havmusas munn var også mindre enn forventet, og jeg fikk problemer med å få en marginalt overdimensjonert krok ut igjen. Etter dette pakket jeg sammen, veldig godt fornøyd med vellykket satsing etter havmus i Bergen.