Håhåhå, har du sett på svarten!

Endelig var dagen kommet for debutfisket i Fedafjorden, fjorden der strekker seg fra storhavet og inn til Kvinesdal. På det dypeste er den vel nærmere 400meter, så jeg har trua på at det finnes det ene og det andre der. Jeg har sett meg ut 4 potensielle plasser, dvs det er vel omtrent bare de plassene man kommer seg ned til vannet, i går ble denne besøkt. Har forøvrig starta en tråd på fiskersiden om Fedafjorden, den finnes her.

Jeg var på plass i nydelig vindstille vær rundt kl 20 og starta med et prøvekast med bare lodd for å sjekke dybde+bunnforhold. Bunnen var perfekt, bløt, men ikke mudder, men jeg blei litt stressa av en kant med en grumsete skråning ca 20 meter ut som jeg måtte dra sene og takkel innover på innsveiv. Men skitt au, jeg lot det stå til, alternativet ville jo vært å dratt hjem… Idet jeg rigga opp takkelet kom vinden, det starta og regne og jeg blei bitter. Men siden jeg først var på plass skulle jeg nå gi det en time lød mottoet. Regnet kom sidelengs og makrellagnet på en 2/0 krok forsvant ut i mørket og landa på 30-40 meters dyp. Det skjedde særs lite den første timen, men plutselig ble jeg var noen småbevegelser i snøret og da mothogget ble satt kjente jeg litt motstand før jeg smalt rett inn i skråningen og satt fast. Kult… Takkelet kom tilslutt opp (uten fisk) og jeg skifta agn til makrell/reke kombo. Jeg vurderte å dra hjem, men siden regnet og vinden hadde gitt seg blei det et nytt kast ut i mørket og nok en time uten action. Rundt 22.30 bestemte jeg meg for å pakke sammen, reiste meg fra stolen, og i det jeg skulle løfte stanga ut av poden runna det. Skikkelig. Småstressa som jeg blei tok ivrigheten overhånd og jeg blåste sjansen. D’oh! Men dette ga meg motivasjon til å bli litt til, så jeg agna på ny og lempa ut. Etter en drøy halvtime bestemte jeg meg for at det var kvelden, men i det jeg starta innsveivinga kjente jeg at det var tyngre enn normalt. Og siden det ikke var tang og tare på bånn øyna jeg fisk. Men den var liten…sikkert en sypike…eller hvitting… Men neida, når takkelet hadde kommet seg helskinna over kanten og nærma seg land så jeg at det var en liten svarthå som hadde trædd seg sjøl vakkert ned på kroken! Stor glede og mannekos til meg selv, samt et latteranfall på grunn av størrelsen fulgte. Dette er den minste haien jeg noensinne har sett! Vekta vippa mellom 50 og 55 gram, men stabiliserte seg til slutt på 50. Komisk… Okkesom skal Fedafjorden få flere besøk!