Jeg forbanner ålens elv

Jeg bannet lavt for meg selv da jeg tryna 3 meter fra fiskeplassen. Hadde det vært noen der, hadde de nok ikke hørt det. Pokker, hvem skulle ha behov for hogge ned alt av småtrær langs kommunegrensen mellom Fredrikstad og Sarpsborg uten å fjerne det. Faen. Summingen fra E6 den fine maikvelden var imidlertid ikke til å ta feil av og det lukta stam over hele visterflo. Etter hvert ble lukta tynna litt ut av frosen reke og rekerogn som resolutt ble plassert helt i strømkanten, siden elva fortsatt ikke hadde nådd sommervannstanden. Kvelden var rolig og det skjedde ikke stort, men det skulle ikke bekymre meg. Det var natta som var stamtid og det visste jeg, det vet alle som fisker stam. Etterhvert dukka det opp en kar, Aristokraten kalt han seg, nicket fra fiskersiden. Vi hadde en sjelden god prat vi to. Vi snakket om ting jeg likte, og han likte; meite etter gjedde, meite etter stam og meite etter sørv. Etter en time var på tide å bryte opp vi. Vi utvekslet tilfredse nikk. «Einar» sa jeg, «jon åge», svarte han. Det var i grunn ikke noe poeng å si mer, vi hadde hatt en bra prat og vi visste det begge to.

Etter en endeløs rekke med smånapp og like mange endesløse og nyttesløse tilslag var det fast fisk i sena. I det aller lengste håpet jeg at det var en veldig tynn stam, men når en horngjel virket tjukk i forhold, var det strengt tatt bare å gi slipp og møte virkeligheten. Faen. Hadde det vært noen der hadde de hørt det… Faen. Jeg husket en tid da jeg var der med Mittis, den gangen han hadde langt hår. Det var bedre da. Den gangen Mittis sutra som ei jente og tråkka sivkvistene flate når ålen satt. Etter den gangen har ålens forbannelse fulgt meg på denne plassen.

Jeg kasta snøret ut i, men gikk opp en krokstørrelse og brukte større agn. Maikvelden var blitt til en kald oktobernatt og lukten av stam var skiftet ut med lukten av gammal reke og kald dis. Da klokka nærma seg ett og natten var på sitt mørkeste var det på tide å rettferdiggjøre resultatet, en selvrettferdiggjørelse som måtte bli så bra at selv ikke Bjørn Marcus kunne gjøre den bedre. Jeg tryna igjen og det var jo faen ikke til å unngå når folk ikke hadde gjort jobben sin. Faen. Faen ta Midtun, han hadde starta hele greia. Før han kom var det jo ikke ål her en gang. Det går jo ikke an å være hippi uten å ha langt hår. Nå hadde han kort hår og var likevel hippi, det går jo ikke an, og det er jo noe alle vet! Det var bedre før. Ikke noe tvil. Midtun hadde langt hår, det var tider. Jeg banna igjen, men ingen hørte det da jeg krysset jordet på vei til bilen kald og forbanna.