En underlig en..

For første gang på lenge fikk jeg i helgen tid til en fisketur igjen. På denne tiden i fjor var det et godt fjesingfiske på Ulastranda og jeg tok det som en selvfølgelighet at det også ville være det i år. Derfor ble sakene pakket, reker kjøpt inn og familien sendt til byen mens jeg dro for å fråtse i fjesingland. Under strålende vær og med behagelig lite folk rundt meg slang jeg ut to stenger med reke og satte meg til med litt semiaktivt bunnmeite. Det varte og rakk men fjesingen var som sunket i jorden. Etter et par timer kom Ulas mest ensomme rødspette opp i sola; 200 gram og jeg valgte å pakke sakene. Chrisjohs og Bms dukka opp for å bryte litt på fjellet og holde med meg selskap tilbake til bilen. På vei hjem derimot, klarte jeg ikke å legge vekk tankene på fjesing og bestemte meg for å gjøre et forsøk til i Kjerringviktraktene. Allerede på første kast var det noe som pirket i agnet og mothugget satt som det skulle. Opp fra mørket kom noe blåskimrende glidende og jubelen satt løst. Da den kom til overflaten ble jubelen ispedd rockefot da jeg så at dette slett ikke var fjesing, men en stor fløyfisk. Fisken ble veid og sluppet ut og jeg stod igjen og funderte på hvorfor i all verden jeg aldri har fått denne arten før, det var jo så lett. Men det ble ikke flere fløyfisk denne dagen, en understrekelse av denne fiskens uforutsigbare lune. Med en meitasrekord i ermet, 134,5 gram fløyfisk, dro jeg hjem og strøk skjorta med god samvittighet.