Storfiskens rike

Kveite-Matsen

Prolog
Vi hadde gledet oss til dette siden påske. Meitasmedlemmene Brasma, Aspen, meitemonsteret Slæ og undertegnede. Målet var Sørøya. Denne vakre perle rett uttaskjærs vestre Finnmarks kyst. Vi husker vel alle Vidar Theisens monotone stemme informere oss om at “det er i Vest-Finnmark at det er værst”. Dette var også frasa som gjentok seg i mitt meitesinn da jeg noen dager i forveien sjekka yr.no for værvarselet. Det var meldt alt annet enn stille. Potensiell storm flere av dagene. Ville vi mon komme ut på havet i det hele tatt?

Ankomst
Torsdag 24. september var dagen det grydde til avreise. Aspen, Slæ og Brasma hadde vært noen ganger på telefonen i løpet av dagen. Og samtaleemnet var om det i det hele tatt ble fiske på grunn av været. Vi konkluderte med at inneaktiviteter som brennvin og bondebridge heller ikke var å forakte. Trekløveret ankom Hasvik luftbårne via Tromsø i middagstider. Og blei plukka opp på innenriksterminalen av helgens vært Ørnulf. Ørnen var landet og Ørnulf tok over transporten inn til hans storslagne camp i en nedlagt sildeoljefabrikk innerst i Hasfjorden. Jeg kunne med glede motta telefon fra tre forventningsfulle karer om at de var kommet trygt frem. Middagen var også sikret. Kilosvis med kål og lammekjøtt. Undertegnede ankom vannbåren først noen timer senere. Ferden over Sørøysundet var alt annet enn lovende rent fiskemessig. Lopphavet var i opprør, og lot det gå ut over det nevnte sund. På ferden over slo det meg hvilken kraft som lå bak Bodø (som i Stompa) sitt berømte uttrykk.

Takk for sist og sjøbein
Etter mannfolk-klemz, fårikålfest, brennvin og ramsalt gjennsynsglede gikk vi tidlig til sengs. Det kom til å bli en korridor med fiskemessig ok vær den kommende dagen dersom Kristen G’s ord var å ta for god fisk. Vi stod opp i otta og været var som Kristen antydet: helt greit. Vi fylte opp bensintanken i den tjue fot lange aluminiumsbåten og satte kursen ut mot fiskegrunnene ute i sundet i håp om å få storkveita. Etter diskusjoner dagen i forkant hadde vi sett for oss potensielle plasser. Vest for Sørøya møter Nordishavet Lopphavet og siver inn i Sørøysundet. De 50-60 meter dype grunnene ved kanten skaper sundet om til en gigantisk foringsmaskin for grov norsk saltvannsfisk. I det dypere sundet så vi oss ut fire grunner som vi visste holdt stor fisk. Alle med dybder opp til 30 meter omsvøpt av dyp ned mot 200 i rimelig nærhet.

Ute på den første av de fire interassente grunnene var det grov og rotete sjø. Det er vel ingen overdrivelse å si at det virket noe skummelt å ligge og duppe der ute i det røffe havområdet. Lett resignerte bestemte vi oss for å oppsøke smulere farvann i ytre Hasfjord.

Oppvarmingen
Utenfor Hasfjorden la vi oss til å drifte i håp om å få kveite. Med kun et par grønnsporinger som ferskt agn ble det benyttet bom og makrell, makrell og jigghode, gummijigg og flygende øye med grønnsporing. Vi skulle med andre ord ha dekket det meste til den hellige flatfisken. Og etter en stund med drifting hogg det endelig for undertegnede på øyet med grønnsporing. Ingen tvil. Det var kveita. Dog av den lille sorten. To blank. Men, nå var turen igang. Og det var god stemning i båten. Timene gikk uten nevneverdig action. Og vi var både Tvilbert og Angrebein i forhold til å ta turen tilbake til Go’grunnene. Var det for risikabelt? Da det roet seg litt skar vi igjennom og tok en generalavgjørelse. Det fikk briste eller bære. For lørdag var det meldt storm..

Tilbake til storhavet
Med Aspen trygt til rors satte vi bånn spiker ut mot storhavet. Havet hadde lagt seg noe. Og det tok ikke lange tiden før vi landet noen halvfine brosmer (den ene ny meitasrekord), og en torsk på 3,5. Likevel ikke helt det vi kom til Sørøya for.. Gleden og forventningen økte da Slæ satte igang å hekle opp sei på rundt pundet. Agnfisk for de store flate. Presidenten holdt seg dog trofast til et gigantisk jigghode i den utypiske guttefargen rosa. Fora med en makrell som helte mot størjestørrelse. En rigg som selv den imaginære tysknederlandske discojiggeren Jürgen Von Meitenjigger ville vært stolt av.

Undertegnede rigga opp et 150 grams flygende øye med en snaupunding sei forsynt med en senestump med ekstra treblekrok. Splitringer og svivler dimensjonert for storfangst. Vi beundra kort den triggende gangen på seien. Og satte kursen mot neste grunne. Agna ble sluppet ned på bunnen på ca. tredve meter. Havet tok lett tak i båten som la seg i fint driv. Spenningen var til å føle og ta på.

Fire-fem meter over havbunnen var det noe som tok tak i den drivende seien i enden av snøret til undertegnede. Det kjentes stort og tungt. Som å sitte i bånn med drivende båt. Men, det var fisk. Stor fisk. Banna bein. Fikk rikka på den litt før den bar til bunns. Tankene gikk mot stor, stor torsk. Helt til den glapp. Den var borte!

Friskt i minnet var andre kveitehugg og hendelser fra våren og sommerens kveitejakt. Hislingen hadde et ruter ess som klipte seien hans i to for så å forsvinne. Og Sypika som fortalte opplevde historier fra Storstein om jaktende kveiter som maltrakterte sei. Og påfølgende vendte tilbake til den skadde fisk. Åpnet sitt store gap. Og lot den døende fisken skli ned i kveitemagens evige jaktmarker.

Nok om det. Jeg frigjorde spolen og slapp etter line i håp om at fisken skulle ta på ny. Det gjorde den. Det var nok en mer eller mindre forstyrret tidsopplevelse, men min opplevelse av det var at jeg ventet lenge. Dødslenge. Før jeg satte fast spolen og klinka til det jeg hadde i et mothugg. Denne gangen var det ikke tvil. Det var fast fisk. Kveite. Type stor. Og mens presidenten festa beltet rundt livet på meg innså jeg at det kom til å bli vanskelig å få rikka på den. Når syrenivået i armene begynte å nærme seg 70-talls rockestjernernivå innså jeg at innhalingsteknikken måtte endres. Stanga blei lagt over båtripa. Og med dønningenes hjelp fikk jeg kvernepumpa fisken oppover i vannlaga. Vi sitret alle av spenning. Bortsett fra den gamle Daiwa SeaLine snella. Hvor bremsemekanisme hakka og kremta som en Dan Børge i glanstiden. Ville utstyret holde? Et par lange utras senere var jeg iallefall ganske sikker på at krokholdet var greit. Jeg har tidligere hørt folk beskrive det å ha på storfisk “som om de skulle ha på et godstog”. Dette var garantert ikke noe godstog. For togskinner er det som kjent ikke i Norge nord for Bodø. Nei, det var mer som en småbil. En liten Kia, eller Toyota.

Etter tre lengre utras. Noen korte. Og et helt heidundranes kalabalik. Begynte en frenetisk diskusjon om landingsmetode å bre seg blant de fiskende. Tipsa gikk på at det var en tjue-tredvekilos. Og vi innså at vi ville få en utfordring med å få dette i båten. Presidenten strammet musklene. Slæ drev vokabulær planlegging. Begge med hver sin klepp for hånden. Aspen dokumenterte.

Undertegnede rygget bakover i båten og slakket bremsen slik at baksingen i overflaten ikke skulle ryke sene og fortom. Og opp fra det kalde og klare ishavsvannet kom det opp et flak av en vakker skapning. En enorm fisk. Så går det slag i slag. Gisping. Fiskebaksing. Hogg med kleppene fra sterke menn. En i hver side. Høylytt diskusjon. Og en klepp som glipper. Nok en diskusjon. Slæ holder det han er kar for. Og presidenten setter kleppen treffsikkert på stedet der den glapp. Bjørnekrefter settes inn fra dem begge. Aspen og undertegnede er måpende tilskuere til at karene klarer det som sekunder før virket umulig. Fisken er enorm og den er i båten. Det er en kraftanstrengelse å snu hvitsida opp. Da roer den seg. Jeg settes ut av spill og er på gråten. Klarer ikke å si noe. Kveita forsøker seg med noen tunge slag med sporden, men innser den er på vei dit vi alle en gang skal. Inn i døden. Følelsene dom slit i meg. Ka vil framtida gi?.. Da mitt indre stormende Sørøysund legger seg i mildere dønninger skjønner jeg det. Kveitemiddag. Det er det fremtida gir. Og den arven er tung, men dog god å ta med seg.

Omfavnelsene kommer så. Fytti katta for noen helter. Karene med kleppene. Aspen med kameraet. Hver mann sin oppgave. Alle like viktige og uungåelige. Kveitejakt er avhengige av at hver mann gjør sitt beste til fingerspissende. Alt klaffet. Og i dørken lå den vakreste av alle. Ei flott hokveite. Jomfruelig hvit og skimrende. Hvilende på ryggen. I vest kom styggværet som en mørk vegg. Vi var fornøyde, og bestemte oss for å sette kursen hjem.

Epilog
Vel på land fikk vi veid dagens fangst. Planen var å henge vekta på et stativ laget av to stiger. Det fungerte fint, og nåla stoppa på pene 64 kilo. For en kamp. For et lag. For et sted. Sørøya, Aspen, El Presidente, Slæ, Kveita, Ørnulf og hans flotte sted. For en dag. Og for en fileteringsjobb…

På lørdagen kom stormen, og havet var i opprør. Følgelig ble det lite fiske de neste dagene. Og vi kom oss heller ikke ut til grundene med stor G. Av nevneverdig fiske kan dog nevnes at Presidenten og Slæ fikk hver sin flotte torsk på henholdsvis 3,5 og en noe større. Matmessig laget Aspen en fårikål som går inn i historiebøkene. Ventetiden på godt vær ble fylt med utsøkte måltider, engelsk fotball på tv, øl, dram og bondebridge. Jeg takker dere alle for en fantastisk tur!

Bilder kommer fra Aspen så fort som mulig. Se også video her!

P9250026P9250036P9250028

P9250039P9250047P9250041

P9250052P9280064P9260060

17 comments

2 pings

Skip to comment form

    • Mort on October 2, 2009 at 08:59

    64 kg… Det er så pent. Der fikk du stoppa kjeften på Magne S også tenker jeg. Han fyren kan “talk the talk”, men kan han “do the walk”, neppe.

    • Skrubba on October 2, 2009 at 11:00

    Fin stil Buken. Den ville du definitiv fått S på. Fangsten er også fantastisk. Og som Mort antyder; deilig å få stoppa kjæften på Sypika som tror han er kveitekongen, men ikke får en dritt. Det er du som er kongen Buken. Buken, Buken, Buken, Buken.

    • Henrik on October 2, 2009 at 12:53

    For en fantastisk fangst, Mats! Kisse viste meg nettopp bildet av den lille fiskeren med den store jakka og den enda større fisken. Dere var veldig fine sammen. Slutter meg også til at rapporten fortjener høyeste karakter. Gratulerer!

    • buken on October 2, 2009 at 16:16

    Takk for det karer! Liten fyr? Det kan da umulig være meg:-)

    • Horken on October 2, 2009 at 17:12

    Jeg boeyer meg i stoevet Johsern! Detta var a) en fantastisk fisk, og b) en ekstraordinaert bra rapport.

    Koz og klemz fra 90 Fahrenheit i Texas!

    • Toffe on October 3, 2009 at 11:21

    Det er helt utrolig – for en fangst, det er så fortjent! Herlig lesning også. Grattis! Hvilke nye meitasrekorder ender vi opp med i summary her? Brosme på x kg (hvem tok den – bilde?) og flott kveite?

    • Toffe on October 4, 2009 at 11:06

    Skal hilse fra Merete og gratulere med ny jakke

  1. hehe. man må jo kle seg pent på en sånn stor anledning. takk for det dr. og hils tilbake til merete. tror det var midtis som tok bilde av brosma. og den var 2,49 så vidt jeg kan huske. trodde ikke rekorden var så liten.

    • Aspen on October 4, 2009 at 22:20

    Takk for en fantastisk tur til Sørøya! Fantastisk rapport rett og slett. Fikk lagt ut noen bilder nå, men sliter som tidligere med å legge til en funksjon som gjør at man kan se bildene i stor størrelse. Ellers har jeg en fet filmsnutt som hadde vært morsomt å lagt ut. Sliter dog med dette.

    • Toffe on October 4, 2009 at 23:12

    Har ordna opp Lars. Lasta opp filmen på Youtube og la inn link dit isteden.

    • Aspen on October 5, 2009 at 21:35

    Jeg fikk ikke tatt bilde av brosma. Mulig at presidenten tok bilde.

    • sypika on October 6, 2009 at 11:36

    Jeg får vel bøye meg i støvet jeg og.Ja,særlig! Flaks, flaks og atter flaks. Jeg gir meg aldri,denna skal vi slå!

    • Aspen on October 6, 2009 at 20:47

    Fikk foresten to koljer siste dagen. Altså ny målart for min del:)

    • Toffe on October 7, 2009 at 09:56

    “Ny” målart (les første) var vel på tide, he? Da havna du nedi grafset med 2 poeng, Grattis 🙂

    • Kjelle on October 22, 2009 at 20:33

    Gratulerer, Mats!
    Det var en vakker rekordfisk som maner de andre gutta til ny innsats. Jeg får nok ta meg en ny tur utover til Sørøya selv!

  2. Nok en gang grattis til matsn!!
    Den kveita var rå!!! punktum finale!

    Drømmen, der jeg var kveita, grøsser stadig igjennom bevistheten til en skarve kveitefisker(med den lusne persen på 13kg).
    Men vi gir ikke opp. Nå søndag bryter vi båten opp av frosten og setter kursen mot kveita. Skal til og med satse 2 stenger fra land. Mange finetips her mtp agn!! På sjøen satser vi på opptint småsei fra i sommer.
    God jul

    • Horken on October 23, 2009 at 10:25

    Har det forresten kommet opp noe mer info ang vekt, evt bilder av brosma?

    Eller skal Einars rekord, ufortjent nok, overleve nok en sesong?

  1. […] Fordeler med Sørøya: Helt topp sted! ( http://www.meitas.net/?p=4789 og http://www.meitas.net/?p=2220). […]

  2. […] Fordeler med Sørøya: Helt topp sted! ( http://www.meitas.net/?p=4789 og http://www.meitas.net/?p=2220). […]

Gi en kommentar

Your email address will not be published.