Meitas vs. Oslofjorden

Brasma og jeg stakk på en kosetur til Son, og med Tottehams storseier friskt i minne var Presidenten i toppslag før møtet med Oslofjorden. Han hadde tydeligvis lært et og annet av Jermaine Defoe og satset på at fisket ville bli best i andre omgang. Opprigging gikk tålmodig og rolig for seg, og før Presidenten hadde agnet i vannet hadde jeg landet min første fisk. Ei frekk lita sypike.
– Detta lover godt, sa Brasma og dundret tacklet sitt utover mens han brølte primalt. Et kast for historiebøkene.
Ikke lenge etter tikket det i nappvarsleren til Presidenten, et solid mothogg ble satt, og opp fra dypet kom en halvannenkilos lange. Moro.
Etter langefangsten dabbet det av i høstmørket, og Presidenten og jeg klamret oss fast til Tottenham-teorien om at alt blir bedre i andre omgang.
Midt i andre omgang begynte det å tikke jevnt og varsomt i nappvarsleren til Brasma. Han var forundret over runet og handlet like rolig som Lineker i staffefeltet. Han ventet lenge, men sannsynligvis for lenge, for plutselig var fisken borte. Mystisk.
Kampen var imidlertid ikke ferdig. I sluttminuttene kom et solid run på undertegnedes stang. Et rett-i-krøsset-tilslag ble satt og opp kom en halvannenkilos torsk. Moro.
Pen lange, pen torsk, snerten sypike og et mystisk run; et ok sluttresultat.

Legger ved et bilde av langefighten til Even.