Brusk

I romjula, 29.12 rettere sagt, ble endelig den lenge planlagte ekspedisjonen til Lygninfjorden gjennomført av havålhue Gisle og forfatteren. Lygnin ligger omtrent to timers biltur nordover fra Skatval, og på vei oppover kjører vi bla.a. langs Beitstadfjorden, forbi Steinkjer. Denne fjorden er kjent for å bli tidlig islagt, og med kuldeperioden vi har hatt i det siste, kunne man tro at det skulle ligge is her nå. Men nei. Ikke i nærheten engang. Og nervene begynte å sige inn. Var det ikke is på Lygnin? Eller enda verre, var det kun et tynt islag, som tilsynelatende så tykt og fint ut?
Vi hadde timet turen slik at vi traff på lavvannet kl 15, det er da det er mulig å komme seg ut på fjordisen da den legger seg som ett lokk ned på kyststripa. På høyvann blir det gjerne råker og åpent vann inne ved land.
Etter å ha kjørt forbi bygda Namdalseid, hvor hvilke to kjente personer kommer fra? fikk vi endelig se fjorden, med ett hvitt og kaldt teppe opp på seg. Vi fant en grei parkeringsplass utenfor brøytekanten, fikk på oss varme/flytedressene, pakket utstyret og tauverk. En kort, men strabasiøs klatring ned til fjorden senere, var vi ved iskanten.
Vi fikk en kjapp diskusjon der nede. Hvem skulle prøve isen først: Den tyngste/letteste, eldste/yngste, flest barn/ufullendt livssyklus? Gisle orka ikke mer og bandt tauet rundt livet. Frykten viste seg å være ubegrunnet, for isen var 15-20 cm tykk, trygg og sterk.
Vell utpå isen så jeg snart at dette var veldig nær plassene på bilder fra flere kulørte magasiner den siste tiden. Dermed tok følelsen av tro på suksess over for frykten for isen. Vi borret opp endel skatehull litt tilfeldig ett par hundre meter fra land. Skatehull er tre-fire hull inntil hverandre, med økseopphogd kontakt.
Inntil agnfisken var fisket opp, satte vi på makrell. Slimålens favoritt. Vi boret opp noen enkelt hull hvor vi fisket med reke etter hvitting, øyepål, strømsild og kolje, som det visstnok mysser av i fjorden, og er agnene å foretrekke. Etter nokså kort tid fikk Gisle opp en fin agnhvitting. 30 minutter etter det lugget det lett i den glidebomriggede stanga til Gisle igjen, og etter mye luring og finting, satte noe tung og stort på båtstanga hans. På vei opp de 40 metrene begynte det også å ule i varslerene mine, men her måtte vi ta en ting av gangen. I det avlange hullet dukket det som kun kan kalles en monsterhai opp. En gedigen pigghå. Som nok var godt drektig og veide sterke 7,3 kilo. 0,9 fra norgesrekorden. Herregud for en start. Idet fisken var ferdig veid, ulte og blinket det i varsleren min igjen, en 60 meter på under 8 blank senere, dro jeg til med et lynkjapt mothogg og kjente kroken ripe opp fisken der nede, så herlig urutinert.
Megapigghå og Gisle Pigghå 7,3 (2)
Vi fikk ikke flere hvittinger, og måtte satse på at fiskene der nede fant makrellene før slimålene rakk å rense krokene. Her viste escaen til Gisle seg effektiv, og gir med det ny næring til diskusjonen om meiting med lokkelys. Et deilig, langt og middels kjapt run blir snart kroket, og tanken på skate er der umiddelbart. Her er det ikke kjappe haibevegelser, men myke og tunge bøyinger av stanga. Spenninga øker for hver meter snøre som blir sveivet inn, escaen blinker nedi det mørke hullet og etter et avsluttende utras kommer snuta til en av havets mer spesielle krabater opp. Piggskata. For en suksess. 5,1 kilo flat og lang. Den nokså mennekelige munnen på undersiden av skata smiler til Gisle, som for å vise at en tur opp på isen er det beste som fins en kald og snøfull desemberkveld.
Piggskate 5,1 kg Piggskate 2
Den escariggede stanga til Gisle får også opp nok en pigghå rundt tre kilo, men hos meg har runnene gitt seg med mangelen på agn og dagslys. I et siste desperat forsøk etter hvitting, med et dobbelt paternoster, agnet med reke og makrellrester, for jeg endelig en fisk til å sitte. Det kjennes ut som en veldig stor hvitting, og jeg har litt problemer med å få den opp av hullet (13 cm i diameter) Men den kommer opp til slutt, og det er definitivt ikke noe hvitting. Hågjel! Fin også. 1,02 kilo. Min fjerde haiart i år og en kjempestart på det nye meiteåret.
Hågjel 1,02 Hågjel 1 kg
Vi har ikke mer agn igjen, og klokka er blitt 21. Vannet er på det høyeste, og det er på tide å dra hjem. Landgangen er i dristigste laget, men med god sikring med stramme tau og ispigger, tar vi sjansen på å bukserer oss over råka inne ved land. Vi finner et sted hvor den er svært smal, og kommer oss over til slutt. En meget interessant og lærerik tur er over. Og i allefall jeg må ha en tur til denne plassen igjen, om ikke altfor lenge. Takk til Irvin for tips og vink.

5 comments

Skip to comment form

    • Mort on January 4, 2010 at 09:31

    Det var jo utvilsomt en bra tur. Imidlertid synes jeg vel Gisle (som med all respekt ikke er noen meiteekspert) driter deg litte grann ut her. Havål, piggskate og mega pigghå i favør Gisle og du med Hågjel. En ganske klar 3-1 seier til Gisle. Regner med at du som Meitas President ikke vil la det pille mer på nesen av nybegynnerflaksa hans? Forøvrig meget spennende lesning. Dessuten er Esca et “møst” for alle seriøse meitere.

  1. Flott pigghå, en av de største jeg har hørt om faktisk, og langt over den største jeg har fått. Men dere trenger ikke rulle den i snø fordi. Dere kan komme bedre forberedt enn dette gutter. Iallefall når vi andre bruker avkrokingsmatte og holder fisk nede i vannet til alt er klart for avkroking, veiing og fotografering. Ser dere har vært litt flinkere på piggskaten, men ikke glem at plastpose isolerer dårlig.
    Jeg er litt nøye på dette fordi vi faktisk har bra gjenfangststatistikk selv om temperaturen har vært lav.
    Om dere tok fisken til mat er selvfølgelig situasjonen en annen 🙂

    • Sutern on January 4, 2010 at 18:21

    Gratulerer Gisle, detta var rått.

    • Mort on January 12, 2010 at 16:51

    Vilhelm: Vi er alle enige om at man skal tilstrebe skånsom fiskebehandling etter landing. Takk for velmente tips!

    • Horken on January 13, 2010 at 07:59

    Hva faan er det som skjer????

Gi en kommentar

Your email address will not be published.