Maskin vs. natur

Klokka var 04.00 når kuldeskjelvingene jaget gjennom kroppen. Jeg satt med lue, to gensere og en stilongs ved kjøkkenbordet og truet ned et glass oboy. Camilla hadde lagt seg på sofaen og det var mørkt ute. Mørkt så det også ut for isfisketuren jeg hadde gledet meg til en uke og som det kunne være første og siste gang i livet jeg fikk testet ut akkurat denne plassen. Det lå i kortene at jeg måtte ofre noe, men ikke slik tingene nå var. Kl. 07.00 våknet jeg opp i en svettepøl og følte meg ganske pigg og fin. Litt redusert siden jeg ikke hadde spist siden fredag, men ganske klar for isfiske.

Heldigvis var unge Lars M fortsatt med og hentet meg presist opp kl. 11.00, men dessverre var jeg langt fra så presis selv. For denne turen hadde jeg gjort den genistreken og ta med meg et akebrett for å dra utstyret bort over isen på, en genistrek jeg skulle angre bittert på. Vi hadde grovt undervurdert snøforholdene. Selv om vi bare måtte krysse ca 60 meter med upløyd mark var det en formiddabel utfordring med snø til midt på livet. Det var ren flaks at Lars kunne transformere seg til en bulldoser som bare pløyde vei ut på isen. Bak kom jeg luntende med et akebrett som veltet for hver 50 cm. Vel ut på isen varierte snømengden med 10 til 40 cm og det var drøyt tungt å gå, særlig med et akebrett som fortsatt veltet, men nå bare for hver m. Det var veldig flaks for det gjorde ting mye lettere. Etter syv lange og syv korte opp i rompa var vi fremme i 80 meters renna.

Vi rigget opp i le av bivuen og fra 15 kalde grader. Det startet rolig, men tok seg opp. Vi fikk flere torsk på rundt 1.5 kg, men rent uteseendesmessig så var det et aldri så lite freakshow. Ei lita hyse ble det også. Lars M hadde et veldig pen fisk på i det hullet vi fisket aktivt i og ikke lenge etterpå begynte det å ule i nappvarsleren hvor jeg hadde agnet med hel hvitting. Fisken gikk sikkert 15 meter med agnet, men da begynte nervene å bli så tynnslitte at tilslaget bare måtte komme. Jeg satt et kontant tilslag og det var tungt i andre enden, veldig tungt og jeg hadde ikke sjans til å flytte den noe særlig opp fra bunnen. Her måtte det kraft til og jeg la enda mer press på stanga, så slapp det. Faen. Opp kom en hvitting med fine bitemerker rett bak hodet, 3 cm fra kroken. Jeg senket ned igjen, men den kom aldri tilbake. På tampen fikk jeg forøvrig ei fin sypike som så ut til å slå det legendariske sypikerekorden til Toffe, noe den senere også skulle vise seg å gjøre.

De to store fiskene vi hadde kontakt med misset vi altså på, og vi satte kursen hjem, den verste kursen jeg har hatt. Det var et rent helvete ut på isen og vi skulle tilbake samme veien vi kom. Jeg hadde 6 lag med gensere under dressen, slik at remmene fra sekken bare fikk tak på innsiden av albuene, heldigvis veltet akebrettet nå bare hver 2 meter, hadde det vært oftere hadde det jo vært irriterende. Opp bakken vi kom ned. Like bevegelige som to tjukkaser på 150 kg. Mittis transformerte seg til en kraftmaskin/kraftpacket og dro i gang i front. Selv lå jeg tre meter bak og harket opp slim fra toppen av lungene mens jeg gispet etter iskald luft som stakk som små pinner i brystkassen mens jeg letet etter feste for armer og ben. Hvis ikke Mittis hadde tatt akebrettet og båret det, et akebrett  som nå veltet hver 20 cm (og som så smått var blitt litt irriterende),  så tror jeg ikke jeg hadde blitt så veldig gammel denne dagen. Hvor er Mittis når du trenger han som mest? Han er rett foran deg og brøyter vei.  

I dag er jeg syk igjen, og det er så fortjent. Imidlertid er den nye sypikerekorden på 141 gram.