En liten historie fra femundsløpet…

Kjørte i starten av februar femundsløpet. Resultatet er ikke sÃ¥ mye og skrive om, men mÃ¥ jo nevne at selv om det ikke ser sÃ¥ bra ut pÃ¥ resultatlista gikk det faktisk ganske som plalagt. Unge uerfarene hunder og bla bla. Over til det viktige, det meiterelaterte. I løpet  opplever en alt fra intens glede, store nedturer og mange trøtte tunge timer. Noe av det fineste jeg opplevde var en sein natt pÃ¥ ett vann i nærheten av drevsjø, har fortsatt ikke helt skjønt nøyaktig hvor jeg var,men kan vel kanskje klare Ã¥ nøste opp i det hvis interresse. Jeg ser hodelykter foran meg pÃ¥ vannet og min første tanke er jo at jeg skal kjøre forbi noen spann. Igjen. Jeg stusser midlertidig litt nÃ¥r jeg ser lyktene ikke er pÃ¥ selve sporet, men kanskje 15 meter fra. NÃ¥r jeg kommer enda nærmere ser jeg jo at detta ikke er snakk om hundekjørere, men lakekarene! For og vise at jeg skjønte hva som foregikk ropte jeg; “blir det no lake karer?” jada,di hadde pÃ¥ en nÃ¥r jeg kjørte forbi og hadde fÃ¥tt 3. Den største pÃ¥ snaue 3. Godt meita karer ropte jeg i det jeg selfølgelig susa forbi. 200 meter etterpÃ¥ hørte jeg en høy og klar johuu og lake nr 4 var klar til speking