Det Löser Sej

Denne historien begynte egentlig i Telemark tilbake i 2007. For å være pinlig nøyaktig 11. oktober 2007. Da spilte nemlig en kar jeg kjenner som Jason, men som folk flest kaller Timbuktu, en heidundranes flott konsert på Kroa i Bø. Etter endt show var det som seg hør og bør nachspiel, og jeg, i egenskap av å være en taletrengt scenevakt med access-all-areas, sneik meg innpå som en sulten løve mot en antilopebaby. Jason var ikke vond å be og praten gikk om westcoast vs eastcoast, beats vs rhymes, Skåne vs Vestfold, hiphop vs rock, jazztobakk vs brennevin og meite vs sluk. Klassiske konversasjonsemner med andre ord. Som så mange andre one-night-stands endte kvelden med en bjørneklem og lovnader om å treffes igjen, og som så mange andre ganger var dette glemt innen hodet traff puta.

Men så, nesten to og et halvt år etterpå, dukket det opp en forespørsel via dette moderne fenomenet fjesbok:
«Hej allihopa, hej hej hallå.
Hej god dag, tack god dag, hej goddag, hur är läget?»

Med andre ord, Jason var i Norge, han var klar for en fisketur, og han ville gjerne ta den i Fedafjorden (For utenforstående er kanskje ikke denna særegne kortfatta skånske måten å uttrykke seg på så lett å forstå, men det er det som står!)

Når jeg så dukka opp til avtalt tid med meitagadgets, kanontrua og en feit peruiansk ørret som agn, var allerede Jason på plass med en utrangert stang/snellekombinasjon (selvfølgelig av merket ABU, må være svenskt må vite!) og litt halvråtten sene. Det er vel unødvendig å si at jeg tok seieren på forskudd. Isipisi. Men dengang ei. For å gjøre en lang historie kort endte det med to sei på tilsammen 5hg på svensken, og ikke en dritt på meg. Pokker. Og for å virkelig gni det inn ga Jason meg en CD å høre på i bilen hjem, og når refrenget kom følte jeg meg virkelig pissa på:

«Det kommer ordna sej, det gör det alltid
Jo det löser sej, så brukar allt bli
det kommer fixa sej tillslut
det är inget tvivel om, fast nu känns skiten sur
och flera mil ifrån, det ordnar sig…»

Møkkamann.