Byner på K, rimær på meite

En vinter varer ikke evig. Selvom det riktignok kan føles slik her oppe i nord på denne tida av året. Her er løvsprett og vårblomstring ukesvis unna. Snøspurven lar vente på seg. Og det grønne grasset glimrer med sitt fravær under knehøyt is og snødekke. På tross av dette kan jeg allikevel slå fast, med en rimelig presisjon, at det er vår. For mens Harald Holtan sitter i fluktstolen i Korsvika, gløtter etter makrellterna og venter på den første piren. Så venter vi på vårt lokale vårtegn; kveita. Denne lunefulle flatfisk som trekker inn mot grunne områder når vårsola trekker kvikksølvet opp på pluss-sida. Og kalenderen viser pekefingeren i retning mot lysere tider.

Mens klokkeren pusset kirkesølvet til kveldsmessen. Roald Øyen gnukket baksidene av landets tv-skjermer for karrierens tredje siste påskenøtter. Satte ChrisJohs, Magne og Endre kursen mot Sørøya for å høste av vinterens siste innsig av skrei. Sanne, Odd og jeg hadde derimot planer om å plukke årets første fiskemessige blåveis i Lauksundet. En mms fra Endre for en skarve måned siden vitnet om at dette var fult mulig. Mulighetene lå også til rette for å få skrei.

Oppvarmingen startet i Maursundet. Utrustet med hver vår pilk ble både Sanne og undertegnede rundfisket av Kaptein Odd som dro opp hyse etter hyse. Været var upåklagelig og omgivelsene vakre. Men, det var ikke hysepilking vi var ute for. Det var de «schwære druleranne» vi ville ha (sitat: kjepphøy hals av en fluefisker som ønsket å tvangsfore Einar B, for anledningen smågretten av lavt blodsukker, med burger langs en norsk elvebredd på siste halvdel av nittitallet). Og helst de flate. Pilkehysene ble bønnhørlig strimlet opp. Og paternostere med sirkelkrok ble bønnhørlig pyntet opp med sedvanlige kveitekarameller.

Første stopp ble gjort på en stor grunne rett nord for Storstein. Der både Even og Magne mang en gang har slått ihjel både tid og flatfisk. Dybdene over grunna varierte fra 30-40 meter, noe som etter min sparsommelige erfaring skulle tilsi potensiell mulighet for å komme i kontakt med småkveitene på denne tida. Etter et langt drift sveivet vi opp redskapen for å sette i marsj (dog det var april). Midt i vannlaget hogg det resolutt på undertegnedes utstyr. Men, var det virkelig den etterlengtede blåveisen. Jeg var i tvil om det. Sekunder etter at den tanken var tenkt startet fisken med den godt kjente rulleakrobatikken på en måte kun en torsk kan. Artig kamp. Og en flott kysttorsk med fast og fin rogn. Ikke langt unna et tosifra antall kilo.

På neste plass, rett øst for Laukøya, på ca. 40 meter, var det imidlertid Sanne som skulle få hugg. Hun ga etter med sene og strammet opp bremsen. For så å få et sjokk over kreftene i enden av snøret.  Fisken tok store jafs om gangen av sena på den solide havfiskesnella. Og 20 pundsstanga stod som et hjul ned mot det salte element. Pumpingen av fisken ble et godt støkke treningsøkt. Og jubelen var stor når vi skimtet hvitsida på årets første virkelige vårtegn nede i vannet. Turen var herved en suksess. Våren var kommet i form av en flott kveite på ca sju kilo. Da gjorde det ikke noe at den restrerende delen av turen ble dominert av brosmer fra 1-3 kilo. Våren var kommet. Med et tegn som rimer på meite.