Varme minner i vinterkulda

2010 er snart omme. Reisadalen er mørklagt det meste av døgnet på årstidens sedvanlige vis. Og ganen lengtes etter de lekre retter og drikker den annen juledag hos generalsekretæren. I det stummende kalde mørket flyger tankene titt og ofte tilbake til juni. På grunn av tidligere manglede bilder er dette et kapittel i min fiskehistorie som ikke er blitt delt på meitas.

Som dere alle sikkert vet oppholdt min kjære Sanne seg på Samoa fra vårparten til høsten i dette herrens år. I den tiden der folk mesket seg med fotball-VM, øl, rått bacon (jada Holtan, jeg sikta til deg), og andre lekkerbiskner. Så satte jeg turen mot Samoa midt ute i Stillehavet for å besøke Sanne. Og selvfølgelig var stanga med.

Samoa er spesielt på mange måter. Fiskemessig vil jeg si at det skiller seg ut med at det bedrives særdeles lite industrielt fiske der. Artsmessig er det et av få farvann der det jevnlig fanges ulike typer marlin på sportsfiskeutstyr. Dog er dette et fiskeri som bedrives ute langs kontinentalsokkelen. Med raffe skippere, båter, fisket hurtig med kunstige blekksprutagn. Så ikke noe tradisjonelt meitefiske med andre ord. I forkant av turen forsøkte jeg å tilegne meg kunnskap om sportsfiske rundt de to øyene Savai’i og Opoulu som utgjør borparten av det polynesiske øyriket. Det var, nær sagt som forventet, lite info å finne. Dog kunne fiskipedia hjelpe med hvilke arter som potensielt kunne fanges. Og det var et utall av arter i farvannene. Forventningene var som vanlig store.

Som vanlig når man ikke reiser utelukkende for å fiske ble taktikken lagt opp som følger. Jeg skulle teste ut både fluefiske, klassisk «big game» havfiske i tillegg til det tradisjonelle meitefisket med naturlig agn. Havfisket regulerte seg selv da det kostet rundt seks høvdinger per dag. Noe som nok passer bedre for lommeboka til folk med helt andre adresser enn Holmen. Det ble med en dag ute på havet. I femten meter høye dønninger og med livet som innsats. Det er en annen historie. Fluefiske regulerte også seg selv i det at jeg knakk den svindyre Hardy stanga allerede andre fiskedag. Ei god runde med meiting kan man alltid stole på. Og det var selvfølgelig også dette som ga de mest spennende opplevelser.

Rykter fortalte om voksne giant trevally (GT) i det nordvestlige Savai’i, som bare var en drøy dags reise med noen trange busser og et lasteskip. Disse skulle kunne ta agnfisk. Og etter de utallige filmer jeg hadde sett skulle de gi inntrykk av kamper utenom det vanlige. GT’ en lever stort sett rundt korallrev, og vi leide en liten båt med skipper for å komme på utsiden av revet. Det var visstnok der de store bodde.

Skipperen, Sale, rigget opp tre stenger. Alle av mildt sagt medium kvalitet. En vi dørja med før vi kom til revet, samt to meitestenger. Jeg var noe kritisk til oppsettet som bestod av et trekantlodd med en tjukk wire som endte opp i en krok. Kroken ble tredd med en halv indian mackrell og låra ned på bunnen. Jeg satsa derimot på bevegelse. Og bandt opp et paternoster med hel mackrell sydd på kroken som en «flapper». Wire’en ble byttet ut med mono 120. Dette skulle vise seg å gi interesse hos GT’ ene. Og etter kort tid hadde jeg to hugg. Ingen av dem satt. På tredje forsøk var det en fast. Alfa og omega ved GT-fiske er å hindre dem å gå ned i korallene for å slite lina. Det betyr kort fortalt at man bare må stramme bremsen og holde imot det en orker. Noe som med det underdimensjonerte utstyret skulle vise seg å være tøft. Den unevnelige multiplikatorsnella av plast viste tidlig i kampen at den nok heller skulle ønske at fisken var mindre og ikke fult så hard. Kroppen min hadde nok også håpet på noe mindre. I kraftig drift i den 14 fot store aluminumsjolla brukte jeg alle mine krefter for å holde dyret over bunnen. Hele kroppen skreik av melkesyre og kramper. Etter drøye førti minutter fikk vi et klart syn på hva vi hadde med å gjøre. Et gigantisk dyr av en fisk som ifølge Sale var den største han hadde sett med god margin. Hans rekord var 45 kilo.  Bekymringsfult var det dog å se at mine kraftanstrengelser ikke førte til mer enn 10-15 cm inn på snella og at fisken rolig bare svingte lett på seg og virket urokkelig. Sale forsøkte å dra opp noe snøre for hånd. Det førte til at han fikk vondt i hånda samt at fisken stakk av. Kort tid etter løsnet holdet. Fisken svant hen og jeg hadde hatt mitt livs opplevelse med stang i handa. Mørket begynte å falle på og kroppen verket. Jeg var tom som innsida av en sjokoladenisse.

Denne dagen var det fullmåne som ga godt fiskelys og Sale foreslo et siste drift. I samme området som kjempen tok, beit det først hos Sanne, så hos meg sekunder senere. Sannes fisk gikk desverre i korallene og røyk 10 minutter senere. Jeg fikk en halv time lenger fight, og Sale mestret nesten å få fisken opp i båten. Dette var også desverre en 40 pluss fisk. Og i det den staute skipper hadde surra fortommen på oppsettet fire-fem ganger rundt handa, viste mr. GT at han hadde andre planer. Heldigvis røyk 120 sena, og ikke hele armen, og den heldige Sale slapp unna med noen dype merker i handa.

Neste dag lurte Sale på om jeg hadde lyst til å være med ut igjen. Denne gangen gratis, mot at jeg viste ham og hans kommende assistent noen av meitefiskets hemmeligheter. Vi dro ut på samme sted morgenen etter. Han fikk leksjoner i knutebinding og festing av agn. Denne dagen var det ingen store i bevegelse. Det var også sparsommelig med napp. Turen og middagen ble heldigvis redda med undertegnedes meitefanga barracuda på ca. 5500 gram. Og en feiende flott blue trevally, GT’ ens lillebror, på snaue 3.