Trytekongen i Marka

Presidentens oppjustering av poengfangsten for målart gjorde Hislingen
og jeg sugne på en Markatur. Han kastet seg derfor på et fly, og kursen
ble satt til Nordvannet.
Med oss på reisen fikk vi en gammel hockeyspiller fra Oslo-traktene. Han
hadde lyst til å lære litt fisking. Det første han fikk lære var at
fiskeutstyr er tungt.
Hislingen, med høyt aktet lærerutdanning i karakterboka, var fast
bestemt på at Mr.Miyagi-metoden var den mest velegnende pedagogiske
tilnærmingen til situasjonen.
Ikkemedlemmet-san ble derfor satt til å trekke sykkelvogna med utstyr
opp bakkene fra Elnes. Det klarte han bra.
Vel oppe tok det ikke langt tid før markklysa traff vannet. Glidende
bunnmeite var taktikken. Det ga resultater. Hislingen dro raskt opp to småtryter. Vill ironisk jubel.
I pureste se-jeg-fanger-flua-med-to-spisepinner-på-første-forsøk-stil
dro Ikkemedlemmet-san opp en vakker markaørret på rundt halvkiloen
morgenen etter. Hislingen fortsatte å dra opp tryter, og for å begrense
målartkonkurransen bestemte han seg for å knekke markstanga mi.
Etter to dager i Nordvannet satte vi kursen mot Helgern. Det skulle seg
å være en bomtur da vannet var grovt nedtappet for å skjenke urbane
metroseksuelle folk med rent drikkevann. Vi dro derfor til Rottungen, et
vann som skal være bra, men som aldri har skjenket oss med fangster.
Vel framme ved den nye telplassen fortsatte Hislingen å dra opp tryter,
noen ganger små, noen ganger store, men alltid godt under
Meitasrekorden.

Ørreten glimret med sitt fravær i den steikende vårsola.
Etter fem dager hadde vi fått nok og syklet hjem.
Innimellom dukket det opp en homofil fisker som brukte unevnelig utstyr.
Han fikk selvfølgelig ingenting.
Vi holdt på å le oss i hjel da vi så han: