Bartens forbannelse

Onsdag morgen sto jeg foran speilet. Én måneds skjegg var redusert til en herlig bart. Tjukk, sort og velfrisert.
Så valget: En haglstorm av spørsmål om hvorfor jeg hadde ikledd meg trønderens favorittpryd, eller anonymitet.
Jeg valgte det siste.

Dagen etter stod jeg på Værnes og møtte mine venner fra sør og nord med glattbarbert overleppe.
Vi satte kursen for Sør-Trøndelags Mississippi, Nea, og trua var på topp.
Optimismen ble knust da vadestøvlene traff vannet. Iskaldt smeltevann skylte nedover elva og håpet om vakbonanza var plutselig like fjernt som en karismatisk Åge Hareide.
I to dager lusket vi opp og ned langs elven, kun for å konstatere at smeltevann er noe dritt. Eneste lille opptur var at Even, Mars og Frode klarte å lure opp noen myggspisende halvkilos ørreter. Men det er ikke derfor en drar til Trøndelag.

Lørdag skiftet vi derfor beite. Ørretfiske ble til laksefiske og arenaen ble Stjørdalselva. Elva var vakker og trua var skiftende.
Etter en lang og resultatløs dag smalt endelig laksen på en ravnsvart flue et godt stykke utpå kvelden.
Endelig! Endelig! Endelig var tanken mens jeg kjørte fisken knallhardt. For hardt var trolig mer riktig, for etter en fem minutters dødskamp hadde laksen fått nok og spytta ut flua.

Søndag var vi tilbake i Nea og elva hadde blitt kaldere. I frykt for at dette var årets siste fisketur tok snarttvillingfaren en desperat tur på jakt etter vak. Resultatløst selvfølgelig.

Først på flyturen hjem skjønte jeg at trønderguden hadde ganna meg og reisefølget. Hvem kvitter seg med en staselig leppekunst dagen før avreise til barteparadis?
Selv om straffen var hard, var den fortjent, og jeg kan garantere at høvelen forblir ubrukt ved neste tur.
Til mitt reisefølge vil jeg kun si unnskyld.