Mikromidas og Ole Håkon Heier på nye eventyr

Det var lørdag vindstille og klarvær, et kjærkomment avbrekk fra ukesvis med endesløst regn og blåst. På ei ensom brygge vendt mot den ytterste nagne ø ved den sørøstlige ende av Norges grenseløse kyst, stod to småkarer i et svakt bryggelys under dansen av et begynnende yr. Den ene var Ole H og den andre undertegnede. Vi sa ingenting, vi bare handlet. Vi visste hvor vi var og hvor vi skulle. En ny start, en ny begynnelse og nye håp. Stengene ble rigga av hender herdet av frost etter utallige villmarksturer på jakt etter ukjente arter og grensesprengende rekorder. Rått, vilt og så ulidelig vakkert.

Det var ikke dypt, men sikten var dårlig, preget av Norges villeste og lengste vassdrag. Stillheten ble kun brutt av den dumpe lyden av lodden som traff bunn. Så ble det stille, veldig stille, så uendelig stille. Var det lyden av skritt? Nei, matchstanga til Ole H ble i et sekunds øyeblikk vrengt til bristepunktet og lyden kunne faktisk minne litt om fotskritt. Med bestemte bevegelser kom en skikkelse opp av vannet, skikkelsen kastet lange skygger over brygga. Ålkvabbe, 60 gram. Yrets klamme hånd lå over oss som ei lett ishinne etter årets første frost.

Jeg fortsatte jakten ensom, med stang og en hodelykt som min bestevenn. Der, var det bevegelse!? Krusningene kunne høres slå inn mot døende tang langs vannkanten. Der stod den over sandbunn, kalkulerende – beregnende. Det var den mot meg. Der satt den! Det var lettere enn jeg trodde, for lett? Den slåss som en skadet og ensom tiger med ingen steder å gå, ingen steder den skulle ha vært. Vi var på en måte like vi to. I noen fattige sekunder delte vi et bånd, den og jeg. På tvers av kunstige skiller og menneskeskapte hinder. Skammet jeg meg?, ikke i dag. Etter en kort konferanse, var det på tide å slå fast at tigeren var temmet. Sandkutling 1,3 gram! Adrenalinet pumpet gjennom kroppen, litt som å ha overlevd en drive-by shooting for første gang.

Neste gang var jeg ikke alene. OHH var med og kunne veilede til neste bytte. Tre av dem stod og betraktet meg, det eneste som hindret dem i et frontalt angrep, var et sjikt med vann dekket med et jevnt lag av oksygen, men jeg hadde fordelen. Jeg kunne tre inn i deres verden, mens de var uten mulighet i min. Sekundene gikk, pang! Der satt den, fin pinne. Stanga pekte strakt ned mot vannflaten, bremsen ble justert. Ålekvabbe – 3,9 gram! Noen ganger er ord verdiløse, som det siste løvet som treffer bakken før snøen faller og naturen går i dvale. Dette var en av de stundene. De stundene som man aldri glemmer og som for alltid kun vil være et vagt minne for de som aldri var der.