Når Magne er borte – danser Einar på bordet

«Magne er så flink», «Ååååå Magne er så kul», «Magne er så flink med hundene», «Magne kjører så fort», «Magne er så kul».

Jeg ler meg ihjel. Det hjelper ikke med gode papirer når u ikke leverer resultater. Nettopp derfor så jeg frem til at Magne skulle bli med i 100 mila også i år. «Ååå 100 mil er så langt», «Ååå det er så slitsomt», «Ååå det er så vanskelig å kjøre hundeløp». Jeg ler meg ihjel. Prøv lakefiske i – 15 blå, da må du dra lasset selv, pine deg gjennom mange timer i bekkmørket. Hendene gjennomfrosset av kulde. Eller kanskje jeg skulle gjort som visse andre, lært opp 12 sjimpanser til å pilke for meg, så kunne de båret meg mellom hullene når fisken skulle dras den siste meteren opp av hullet? Jeg ler meg ihjel.

Det beste med at Magne dro på det såkalte krevende Finnmarksløpet var at lakefiskesesongen går raskt mot slutten. Med Magne opptatt med mindre viktige ting, var jeg klar for å sette inn lake nådestøtet. Magne skulle jekkes ned, en gang for alle, uten mulighet til å svare. Et skikkelig slag, godt under beltestedet. Det beste slaget. Jeg var på Glommaisen væpnet til tenne med dunkepilk og sik som agn, og som alltid godt guidet av Ole H. Det var tregt, det var mørkt og beintøft. Dessverre hadde jeg ikke en flokk med dyr til å gjøre jobben for meg, jeg måtte gjøre det selv. Den største forskjellen mellom lakefiske og hundekjøring, følelsen av å ha gjort noe selv. Tiden gikk, mørket trykkende, nesten kvelendene over isen. Stillheten endeløs, men jeg hadde ikke behov for å masse vesner rundt meg å prate med for å takle ensomheten. En lakefisker må være sterk nok til å møte ensomheten alene.

Ole H brøt stillheten og kunne lande en grei lake på 750 gram. Ingen smil, ingen småprat. Det var kaldt, med en eim av liten kuling i lufta. Klart det hadde vært deilig og behagelig og hatt andre til å gjøre drittjobben for deg, men det er ikke sånn verden virker. I alle fall ikke innen lakefiske. Stille, klamt, mørkt, kaldt, kvelende. Kl. 20.30 var det bevegelse i stanga. PANG, der satt den! Fin pinne! Svetten silte ned fra pannen, men var blitt stålis før den rakk neseroten. Klart, det hadde vært deilig og lent seg tilbake å latt andre kjørt en inn til mål. Men skal du ha resultater må du gjøre det selv, i alle fall innenfor lakefiske. Noe senere lå den der.

Et stykk lake – 2,76 kg! Ooops, jeg knuste visst lakerekorden til Magne… Hva skal du gjøre med det Magne? Akkurat – ingenting! Du er er jo opptatt med andre ting – det var jo dumt da.