Mørketid

Mørketiden. Den mørke tid hvor man lengter etter lyset og den lystig vakende fisk. Den tid som ingen kommer seg igjennom uten å bli merket av den. Fuglesangen stilner. Trær, steiner, gress og mark dekkes av snø og is. Bilbatterier, gamle kjøleskap, scooterlik og televisjonsapparatene i de finnmarkske grøfter og bakhager forsvinner, for en stakket stund, ut av bevisstheten. Menneskene trekkes mot sine liggemøbler. Mens mørket umerkelig kryper inn i kroppslige hulganger og skygger over drømmer og lengten etter meitasrekorder, konfetti og champagne. Skoene fylles med bly. Kroppene må polstres med dun og cordura. Livsgnisten klarer ikke å holde sjela varm alene.

Opp imot alt dette kan det tenkes at det vil være lett å seg hen til omgivelsene som en død fisk gir seg hen til strømmen. Den eminente fangstmann Balteskard og undertegnede hadde dog bygd opp en god porsjon motivasjon gjennom de siste måneder. Det forgjettede vann Nattvann var motivasjonens ledestjerne. Uavhengige og pålitelige kilder fortalte om sik, abbor og gjedde i gigantklassen. En god kollega av meg hadde hytte ved Nattvann inntil for tyve år siden. Han kunne ikke huska at det var sååå stor abbor der. Men, at de fleste som gikk i deres garn dog var over kiloen…. Siken, derimot, ble stor mente han. Mange, mange på tre-fire kilo. Og jevnlige gjedder på ti pluss, med en og annen betraktelig større. Mot slutten av samtalen kom han på at han hadde hørt at abbor-størrelsen hadde vokst mye siden den gang. Antakelig grunnet industrifisket som startet opp der etter de solgte hytta. Balteskard hadde også to andre sikre vann i ermet i den omkringliggende teig. Dette måtte da bli storeslem, eller jekkpott som Roy Holth ville ha formulert det.

Tidlig på morgenen, eller på natta som det heter sønnante, plukka jeg opp min medkumpan i Kviby. Mila mot Karasjok via Lakselv gikk lett som mygglarver på 23 krok. Stedet vi hadde sett for oss på flyfoto fant vi like lett. Et nes med en smekker rygg som fortsatte linjerett ut mellom to velformede bukter. På vei ut borra vi noen testhull for å sikre oss at isen var trygg. Det var den til gangs. Balansepilken ble også prøvd hurtig i hullene. Og overraskende nok ikke et napp. Overraskelsen ble ikke akkurat mindre etter vi hadde laga sveitserost av en drøy kvadratkilometer av vannet. Vi hadde minimum åtte stenger ute til en hver tid. Fora med mygglarver og ost i mange av håla gjorde vi også. Ikke et napp. Heller ikke en fisk å se nede i det krystallklare vannet. Hverken røyeblink med agn, jigghode med makrell, agnopsett til gjedde, mormyska, balansepilk, lyskrok eller lyspirk ga så mye som en fisk, bildekk, støvel eller annet man normalt får på kroken på fisketur. Vann nummer to var likedan når det gjaldt resultat. Men, annerledes utseende. Farge som minna om Hagenes, og en lukt som minna om Fredrikstads fiskeperler.

Som dere alle forstår stopper historien her hva det fisket angår. Gleden var imidlertid stor da vi på vei hjem oppdaget at Spar i Lakselv førte produkter fra Haandbryggeriet. Med hver våre øl i bagasjen kom vi ikke tomhendte hjem.

Og mørketida. Den kan bare komme! For når sola kommer tilbake og atter henger feit og gul over Finnmarksvidda vender vi tilbake. Og da….