Et reisefølget vest for Afrika.

Det var langt på dag da de gikk tilbake til Panda. Endre hadde lovet å kjøpe is til Magne ved kiosken ved brua over den uttørka elva. Det ble det imidlertid ikke noe av. For foran kiosken krydde det av folk. Hippier og rastafarier. Det var et voldsomt leven. Midt i folkemengden sto en solbrun og senesterk rastahippie og hoppet i ring. Helt naken med et slags kvistskjørt om livet. Magne lurte på om det i det hele tatt hadde noen funksjon? Endre sa at det var godt spurt. «Hadde Franco godtatt dette?» begynte Magne. Før han fikk stilt oppfølgingsspørsmålet hørte de et brak.  Vinduet i kiosken ble knust. Magne syns det hele var nedverdigende og motbydelig. Men det var da han så det.

«Se!!» skrek han ut og stemmen sprakk i falsett. Der på en dårlig plate spikret av gamle bord lå det en fisk. En kjempe av en fisk. En tunfisk.

Tomanns følget gikk nærmere. En smilende tysk hippie med Lennonbriller sto og smilte fraværende til dem. Magne lurte på hvor fisken var tatt?  Han var vennlig, selv om man kunne merke en viss uro i tonefallet. Endre ble nerveplaget av all holoien og trakk seg litt bak. Via tyskeren fikk de vite at denne kvistmannen hadde fått denne fisken på kasteboks rett her nede på moloen. Tyskeren mente videre at det hele var filmet og fisken ble tatt på Berkley juksebrød.

Det var nok. Vekk fra linskjorter og skjellpynt i hår. Idet 8 mann lastet fisken inn i en alt for liten Reanult 4, stormet de mot bilen, hr Panda. En utgammel mann satt på en dynamittkasse på kafehjørnet. Han hadde tøfler og slobbråkk på og tok livet med ro så det ut til. De to merket ikke noe til observatøren. De hadde passert den gamle mannen og havet på tur opp mot hr Panda. Han sto parkert litt inn i dalen som førte ned mot fiskelandsbyen.

Hr. Panda flørtet med ei Micra når de to braste bardust på dem. Han skjønte ikke stort før han ble dratt i gang og freste nedover de trange gatene. En laushund og to tyrkerduer gikk med i råkjøret. Dette ble det så vidt tatt notis av. Vel nede ved moloen var det flere som hadde fått med seg de siste timers begivenhet. Et virvar av kastebokser, folk og brød strømmet i jevnt sig utover. De skjønte at de måtte revurdere taktikk og stoppet opp. Endelig pustet de og parkerte. Kneppet en øl og satt seg på panseret. Endre slapp en så det ristet i hr. Panda. Han surna og de tok utstyret og flyttet seg ned mot moloens start. Folk kastet og kastet der ute.

Magne mente de skulle hatt oter. Dette likte ikke Endre og det ble en liten diskusjon. Endre på sin side mente at båt var tingen. Siden de ikke hadde tilgang på noen av delene tok de hr. Pandas utrop tilfølge. Litt sint brummet han fra avstand at dem fikk gjøre det beste ut av saken med det de hadde. Turtallet økte og han kom med forslaget om å dykke mens man fisket. De to karene snudde seg litt forfjamset og sa at det var en kjempe ide. Endre startet. Den kalkhvite og lubne skikkelsen fikk med litt om og men kastet seg utti. Det ble mageplask og tilskuerne, Magne og Hr. Panda godtet seg på land. En politimann kom plutselig masjerende forbi. Han så stygt på Magne før han så raskt ut på han som badet, uten å bli blendet. Tilbake på Magne og så gikk han.

Idet Magne skulle til å si noe, skjedde noe i vannet. Endre hadde fått fisk. Ikke akkurat noe som fikk han opp på vannski tenkte Magne. Men fisk var det. En søt liten fisk. Helt lilla. Endre var i fiskerus. Han bablet om kampen som foregikk under vann. De kriget vilt om agnet og de store var mest skeptisk osv. Etter litt fabling gikk Endre med på at de slapp den ut. Den virka pigg, mente Hr. Panda. De andre nikket. Magne fikk på seg dykkermannsutstyret uten utstyr men med maske og  snorkel. Endre vurderte en stund å låne han dykkeruret sitt fra casio men avsto med tilbudet i all stillhet. Det kom sikkert ikke til å bli brukt og uansett lurte han fælt sjøl på hva klokka var.

Magnes kanskje enda hvitere legemet ble senket ut i vannet. Etter litt klaging på skarpe steiner var han i gang. Å jaggu tok det ikke lang tid før han hadde fast fisk. Han plasket og bakset. Å si at vannet ble rødt rundt han er å overdrive. Men han kom på land med det han mente var kveldens forrett. En slags sild med store øyer. Hr. Panda lurte på om han var stor i øynene av struma, sjokket over å bli tatt eller fordi den kanskje så bedre i mørket. De snakket litt om dette og fant ut at alternativ 2 og 3 nok var mest sannsynlig. Magne mente han hadde hørt om en oppdrettslaks i Råttsund som nettopp hadde struma. Men dette kunne ikke bevises der og da.

Gjengen dro etter hvert hjem til leiligheten. Nok en gang måtte Hr. Panda bli igjen ute mens de andre gikk inn og lagde mat. Silda ble servert med stekt løk og smør til. Den smakte utsøkt. Endre var mer skeptisk siden den hadde ligget nederst i en sekk i 25 grader pluss. Men den glei ned.

Fiskemette som de var ble de utrolig trette. Endre fikk så vidt bablet noe om mølje før han delte tallerken med skallen. Magne hadde alt sovnet.

De fikk to fisker til som ikke ble nevnt her. En berggyltaktig fargeklatt og en flat sølvfisk. Under kan dere se bilder av fiskene. De hadde kun nok film til silda så de andre er hentet fra Internett.

Det de to ikke viste var at rastafarien med kvistskjørtet sov i Hr. Panda den kvelden. De merket ei eim av noe, men fikk aldri satt fingeren på det var. «Oi, en svarttrost» ropte magne og det hele var glemt.

La Gomera altså!!