Et besøk i villmarka og et pust av gammel storhet.

«Her er min kano, mine garn, mitt gevær og mine hunder. Skogene, elvene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran teltet og føler meg som en millionær.»

Ingstad skriver dette fra campen sin ved Trout Lake. Canadarøyer store som niser og villreinflokker så langt øyet kan se. En overflod! Ingstad og hundene ligger bare å ruller i lyngen med ei god pipe og varm svartkjel. Seinsommerdager kamerater!

Dette er ord fra debutboka hans, Pelsjegerliv, fra 1931. Klart jeg fisket ikke med garn og hadde heller ikke kano på denne turen. Men lell! Det er toppår i Finnmark i år. Jeg skal ikke bruke denne rapporten til å skryte av livet i nord, men naturens spisskammers nærmest flyter over her oppe nå.

Sist helg hadde jeg gleden av å ta med min onkel og mitt søskenbarn fra Lyngen med inn på Sennalandet. Onkel Kåre har tatt meg med på mang en ekspedisjon på både laksefjordvidda og kvænangsvidda i mine unge år. Og med innsatsen og gleden unge Kolin viste er en ny viddevandrer frelst!

Fisket starta litt tregt med mye vind og lite liv. Men det var fullmåne og det betyr jo trøkk av erfaring. Det skulle vise seg at ekte Lyngen-makk var det forløsende denne gangen. Bunnmeite og dobbe ble brukt med stort hell i skjømmingstimen. Fisk av topp kvalitet på mellom 250-1000 gram ble etterhvert kastet på land i store mengder.

Men for engangs skyld skal jeg la fiske være fiske denne ganen. Livet en opplevde her oppe disse sensommerdagene var noe for seg selv. Rypene flakset rundt som mygg en drøy kveld i juni og mus like så. Fjellvåk, vandrefalk, tårnfalk og kongeørn raste rundt som bier i en kube. Så mye vilt innafor et lite området er helt rått!

Det var en overflod man bare har hørt om via denne Ingstad. Vidda bogna over av bær og storlomen sang oss i søvn hver kveld. Store flokker med ender letta og landa som på de store flyplassene ute i verden. Alt dette på ei seng av tusenvis av rein. Tamrein i dag, men åkkesom.

Hjemme har jeg felt noen grågås, krikkender og stokkender og det virker som det bare er liten start på hva en har i vente. I år er året!

Om det er det siste vet jeg ikke, men jeg er ærbødigst takknemlig og priviligert som får oppleve en slik artsrikdom som en nå er vitne til. Jeg kunne nevnt arter i fleng, men det hadde sprengt serveren og Toffe hadde fått mye jobb.

Romantisk og fint. Men sånn var det faktisk å ligge i lyngen, med oppbretta skjorteermer, inne på vidda disse utrolige dagene i slutten av august 2015! Magi!