Agnar Gjelten og Josef Brateng

Jeg står på skuldrene til giganter. Agnar Gjelten, en dreng fra Stamoen gård. En av de sportsfiskerne som var før internet, før selvrealisering. En av de typene som fisket fordi det var moro, en av de typene du visste var best. En av de sportfiskerne du aldri hørte om, du aldri leste om og de snakket aldri om seg selv. Du visste ikke hvem de var, men du visste at de var der og at de var best. Du hadde hørt mytene og trodde på sagnene. En var Agnar Gjelten.

Josef Brateng, Storelvas far og Liernes forlorne sønn. Han som byttet bort en ørret på to kilo for å få to ørekyter til agn. Han som alltid visste hvor storørreten var, han som aldri sa hvor de stod og som alltid fikk de største. Han som gikk ut av tiden før han skulle og som aldri fikk tatt den største.

Det var en tid da sportsfiskerne fisket for fiskets skyld, de som ikke brydde seg om annerkjennelse eller jaget etter oppmerksomhet. De var der fordi det var det beste de visste og det var nok. Det var en tid før internet, før hver eneste mikrobragd trengte en «like», før hver lille opptur i hverdagen måtte dokumenteres, før folk fikk så ræva selvtillit og så lite tro på seg selv at selv det å trekke pusten eller gå på do krever en bekreftelse fra liksomvenner med liksomviktige liv. Det var en tid før Holtan.

Selv skuldrene til giganter har ikke vært nok til å løfte denne sesongen opp fra middelmådighetens uendelighet. Lørdag kveld la vi turen til vår lokale dam. Vi hadde ankret opp med kaffe på termos, firkløver, chips, sigar, whiskey og unicum. Alt lå til rette for en kjempetur. Allerede etter en times tid smalt det stanga til tobbe og det kom en fin, fin karpe seilende. Vel inne kunne vi veie inn på 4550 gram og det er ny damrekord!!! Trua var stor på den magiske 5 kilos grensa.

Frem til vi la oss sånn rundt 00.00 var det meste av whiskey borte og kun unicum igjen. Relativt småbrisen og med en slags kroppslig skorsteinsfølelse la vi oss. Allerede etter 30 min våknet jeg av et run og kunne konstatere en grei karpe på 2,4 kg. 30 minutter senere våknet jeg av regn og en våt sovepose. Tobbe lå i hengekøya si. Det sjuke er at det ikke var meldt regn på yr.no, men likevel regnet det. Det var et sånt freaksituasjon – you cant believe its not butter øyeblikk. Etter å ha satt opp bivu gikk det jevnt med run gjennom natta, men det ble med disse to.

Alt i alt en bra avslutning på karpesesongen.