Han kommer sigende. Lukta, lufta og tida stemte. Intuisjonen stemte også. Jo, nå skulle det skje. Jeg kjente stemninga av han i lufta. Der langs elva. Han kom sigende nedstrøms. Tross vindretninga.
Jeg sto bak stammen av ei gammel gråor å lyttet den kvelden. Som så ofte før. Jo, lenge hadde jeg stått sånn å hengt på dette treet. Kjent på været og de forskjellige årstidene. Lyttet og sett. Mørket og kulda elsket på ei seng av hans atmosfære.
Det skal innrømmes at jeg glemte meg bort noen ganger. På sommeren. Da var jeg inne i det selv. Inne som en av alle de som er der ute langs elva, langs vannet, på havet eller på fjellet. Fisket laks, badet i kulpene og var sammen i sommernatta. Da er en inne i sirkelen og den spinner på riktig. Naturen er rik og jeg likeså. Men nå var det dette draget da..
Skogen og elva hørtes nesten ikke i november. Strandsnipa som jaga langs bredden var borte. Gulerla og Vintererla med sine glade kvikk og lette stjerter var heller ikke å se. Laks som slo saltomortale i den lyse sommernatta, borte. Ting tok til fornuft og forlot dette døde. En genial strategi som jeg undertegna selv om jeg sjøl sto her. Bare Fossekallen var å se. Den dykket og svømte som før. Alt og alle venta på han.
—
Jeg rykker til. En sprengende kulde i trynet. Iskaldt vann, uklart blikk og et dunkelt lys. Prøver å komme meg opp, men en sinnssyk smerte kjennes rundt nakken og presser meg ned. Jeg skjønner jeg har vært borte og nå har våknet. Det bytter grep. En jernhand så kald, at selv Hufsa fra Tove Janssons verden ville vært varm, har tak om skallefeste.
Han tok meg som vanlig. I et lite sekund der en var ukonsentrert. Joda alt var som det skulle være. Styggen hadde tatt meg som ei kveite tar et småsei-slep på Sørøya. Den andre handa var låst rundt håndleddet mitt. Dirrende bevegelser og enkelte harde rykk. I hellvette var det han dreiv med?
Jeg fikk fokusert blikket mitt og jeg skjønte jeg stirra ned i vann. En kritthvit bunn med noen mørke innslag. Å der, en blink. Agnet med maggot. Før jeg får tenkt mer ser jeg ei diger røye sige inn. Den stopper. Styggen stopper. Så siger den vekk. Styggen slipper. Med en hvesende latter forsvinner de begge.
Jeg har sesongdebutert på isen.
3 kommentarer
Deilig lesing. Hva sier nå gamle Descartes igjen?: «Det går ikke an å drømme om noe som en ikke har sett skyggen av, eller hatt følelsen av.» Rett meg gjerne her, lenge siden ex.phil.
Ett par tolkningsproblemer:
1. Hadde du glemt stillongs?
2. Hadde du styggen på kroken et øyeblikk?
Hehe. Ja han hadde rett i det. Nei jeg ligger å ser ned i hullet på kikkfiske. Styggen presser meg ned mot hullet m hard hand. Fikk 5 røyer opp til 300 gr. Men så ei stor!
Du altså, du er jo en smed med ordet i din makt. Deilig lesning Endre. Deilig.