Førstereis til Lofoten

Klokka bikke akkurat ett når vi passerer Gressholman med sikt inn Tjeldsundet.  Vi sjekker værmeldinga igjen og yr mener vi vil få litt stamping ut Vestfjorden. 10-13 ms fra sydvest er verste retning når man passere Lødingen og Offersøy. Fadern, kapteinen, styrer sin Viksund 925 Bravo med stø hand. Vannet slår høgt over baugen og viskeran går i ett. Enorme krefter i sving her. En kødde ikke med Vestfjorden og storhavet. 

Vi er altså på vei mot Lofoten.  Innersia av lofotveggen nærmere bestemt. I fire år nå har det vært eventyrlige bestander Skrei som har skrida inn fra Barentshavet. Fadern har alt flere sesonger på både Senja og Lofoten. Selv med min erfaring med juksa og klepp på finnmarka er jeg skårrunge i dette selskap. Endelig skal dette eventyret bivånes og juksanævven skal få kjørt sæ.

«Sikt på høgaste toppen når du runde Offersøya».  Det var bestefars gamle ord til fadern når han første gang skulle finne «Svellingsleia». Innaskjærsruta mot Lofoten som e gullverdt på sydvesten. Og under høgste tinden ser vi den første varden.  Satt opp på 1800-tallet. Videre er det bare å speide etter vardene innover mot Risvær. Jeg legger merke til at Garmins plotterkart ikke tar med denne ruta som alternativ seilingslei.

Videre går vi på innsia av Store Molla mot ankerhavna Svolvær. Mørket har begynt å sige på og planen var å få seg en middagsfisk før vi kom inn. Lofotoppsettet kastes over ripa. Det tar ikke lang tid før kapteinen har fast. Et flott eksemplar av sorten på 15-20 kg kommer i båten. Full av lever og rogn.

I innseilinga til Svolvær ønsker «Feskarkona» oss velkommen trygt i havn. Ikke ulik innseilinga til en annen by på et annet kontinent. Opp igjennom tidene er det mange koner som har ønsket sine menn god tur og vært bekymret for dem. Mange har måtte gitt sitt liv til havet.

Inne i havna yrer det av liv. Ei herlig blanding av yrkesfiskere, fritidsfiskere og turister. Gjestehavna er helt full. Her er det bare å ta deg til rette og vi belegger oss fast i en Viknes 1030. Som fjerde båt fra brygga. Får lurt en kabel over de andre båtene og vi har landstrøm. Mens fadern prekeverer torsken gjør kokken seg kjent i byssa. Med mølja på kok tar vi oss en velfortjent ankerdram i øvre salong.

Vi kommer i prat med karen i Viknesen. Han er rigga med to juksamaskiner men ser bedrøvet ut. Raskt skjønner vi at ståa er som følger: Masse fisk på loddet, men han (torsken) tar ikke i. Garnbåtan får mye men altså ikke juksafiskerne. Han skal gå til Napp neste dag for bedre lykke der. Ellers har flere juksabåter lagt om til garn.

Jeg tar en tur i land for å kjenne litt på stemninga der. Alle kaibarene og pubene er fulle av folk. Praten går høyt om fangster, fangstmeer og brukskonflikter. Kjøper ei øl og kommer i snakk med to karer som har lånt en sjark. De har samme meldinga. Ikke en fisk å få på 5 timer i dag. Rusler tilbake til skuta og tar tidlig kveld.
I 05 tiden er jeg i brasing av egg og bacon. Myser utover og merker vinden har roet seg. Det virker til å bli en bra dag på feltet. Klokka 05:30 er det utror og vi er endelig i gang. En konvoi av sjarker, snurpere og andre baljer siger ut havna. Vel ute møter vi et virvar av blåser. Det står garn på kryss og tvers. VHF-sambandet går til tider varmt i småkrangling der yrkeskarene beskylder hverandre for å sette garnlenke over en annens.

Den optimale dybden for skreien på innersia er mellom 50 og 90 meter. 75 meter er gull. På loddet står det stablet fisk oppover. Men det meste står 10-15 meter over bunnen på rundt 50 muh. Jeg kaster ut juksaoppsettet mens fadern rigger juksamaskinen. 3 timer går og vi får bare en skrei på rundt 15 kg. Vi startet i skrovabakken, gikk videre til Moholman før så å avslutte i Molldøra. Han skyr makkånglan som om det skulle vært gift. Det er frustrerende å se i kikkert at samtlige garnbåter drar opp fisk etter fisk. Det er ikke mye å gjøre med den saken. Etter en lunsj i havna på Skrova går vi ut for å teste ettermiddagsbettet. Nå har jeg bytta ut gummimakken med agnkroker og makrell.  Men det hele gjentar seg og etter ei stund går vi innover mot Henningsvær.

Det lille øysamfunnet Henningsvær er selve Mekka for pilegrimssjarkene på Lofoteventyret. Her er det fult trykk med fiskere på vinteren og våren før klatrere og andre turister overtar på sommeren. Alle bør oppleve å komme til Henningsvær i egen båt. Innseilinga i mellom holmer og skjær før en kommer inn i indre havn er spektakulær. Inne i det trange Heimsundet, havna, er det masse båter og ikke bare å få seg plass. Men sammenlignet med første del av 1900 tallet er det lite. Den gangen kunne man gå tørrskodd over sundet fra båt til båt.

De neste dagene blir lik det første utroret. Masse fisk å se men den tar ikke i. Svenskpilk og gummimakk, diverse agnoppsett og små stingsilder blir prøvd. Så teknikkene går det nok ikke på. Det er unison enighet om at de ikke spiser nå. En teori er at fisken har steget litt opp fra bunnen og gjør seg klar for at den pelagiske gytingen skal starte. Og det er heller ikke uvanlig at den ikke tar i til tider. Ved månedsskifte mars/april og utover april tar fisket seg opp når fisken igjen begynner å spise. En og annen tvang vi på kroken, men vi må vel innse at vi bomma litt i år. Det er ikke bare å styre.

Vi styrer oss etter hvert hjemover til Harstad. I stilla sjø og strålende sol. Stappet med inntrykk sitter man i undring over hva en har vært med på. Ei herlig blanding av liv, fisk, fiskere, fugler og naturkrefter. En har alltid hørt om dette lofotfisket og nå har en endelig fått oppleve det. Hit skal en tilbake.

Bildet : Henningsvær anno 2016 og 1950- tallet.