Lange i Trondheimsfjorden

«Kan det være bånn likevel da? Nei, det er fisk. Er det ei håkjerring så er jeg vel kjørt» Det underlige er at de refleksjonene der hadde jeg glemt. Jeg husket dem ikke før godt utpå kvelden, gode 6 timer etter at jeg hadde tenkt dem.

Det er var mandag 16. mai. Storebror Johan og jeg hadde planlagt en tur en stund. Han skulle få være med på dypet for første gang. Hver gang onkel G. og jeg er på tur på dagtid blir storebror alltid sur som ei padde for at han ikke får være med. Denne gangen skulle jeg vise ham at å fiske på djupet er langdryge greier.

Etter at 2. styrmann hadde fått opp fenderne og vi hadde rundet den første moloen, jumpet nevnte styrmann opp i fanget på kapteinen, og tok over føringa av båten. Han er ikke helt stø på sakte fart enda, så det blir mye sikksakkjøring fram til den ytterste moloen. Når kapteinen og 2. styrmannen blir enig om trimminga på 130 hestern. Presser andern gassen i bånn, får båten i plan og opp i den farta han trives best i. Rundt 25 knop. «Har jeg fin kurs?» «Bra nok». 1. stopp er krepsefeltene mellom Skatval og Malviklandet. Uti med de 4 teinene, heiser de opp igjen når bestefar kommer om et par dager. Plassen er den samme som der denne kameraten ble med opp for ei uke siden:

Videre går ferden mot grunnene midtfjords, mellom Tautra og Munkholmen. Hadde egentlig tenkt å dra rett på dypet, men må la Johan få dyppa snøret på en av grunntoppene, ca 20 meter. Han fikk tre kjappe småtorsk, største på omtrent 0,7 kg. Vi vurderte det slik at vi nok ville få større matfisk hvert øyeblikk. Det gjorde vi ikke, og ferden gikk mot ei djupskrent noen nautiske mil vestover. Johan viste nå en klar misnøye mot tanken på at han ikke fikk fiska på så djupt vann, dette var akkurat som planlagt og ble kontant respondert med: «Sånn er det». Slapp et masete mytteri ved hjelp av kopp kakao og ei plate firkløver.

På 220 meter, i bånn av den bratteste delen av skrenten ble ørreten på omtrent 250 gram sluppet mot bunnen. Jeg hadde glemt bindetråd, så det ble en 10/0 krok i nebbet på`n. Skatestyle. Johan var ikke interessert i å fiske, men var i kjempehumør etter firkløveren. Drifta var seig, det ble sakte dypere, vi benytta tida til spising og drikking. En liten bris pressa driftfarta opp til en knop, og ut på 260 meter. Halvkilosloddet begynte å bli noen hundre gram for lite, men tenkte å gi det en siste sjanse. Senka den til bunnen, som nå var 280 meter under kjølen, satt stanga i holderen, og fant fram noen blingser. Kaviar til far, skinkeost til sønn. På 300 meter hørtes det lyder fra okumaen. Stangtuppen beveget seg litt rykkete, og det ble dratt ut noen meter fra den løse bremsen. Dette måtte være fisk. Løftet stanga, tok meg god tid for at fisken skulle få svelga nedpå, med siste bit av kaviarskiva mellom tenna, sveivet jeg noen meter inn å satte tilslaget.

«Kan det være bånn likevel da? Nei, det er fisk. Er det ei håkjerring så er jeg vel kjørt» Tankene streifet meg i noen sekunder, da det virket som en umulig oppgave å få dyret der nede til å bli med oppover. Bremsen måtte justeres til godt inne i strike zone, lenger inne en jeg har vært, eller turd å være før. Her var det voldsom stangbøy, og kraft ganger arm som gjaldt. Etter noen skumle sekunder, eller minutter, tiden ble litt uklar etter hvert, fikk dyret der nede snuten oppover. Det ble lettere å pumpe og jeg glemte rent den brutale starten på krokingen. Etter hvert som det ikke var særlig til motstand igjen, den hadde vel punktert, som brosmer og langer gjerne gjør når de blir utsatt for drøye trykkforskjeller, gikk mine antakelser om størrelsen på fisken ned, tipset lå på rundt ti kilo når det gjensto 40 meter innsveiving.

Johan hadde vært litt ut og inn av styrhuset mens opptrinnet pågikk bak i båten. Han var stresset over at det nå nærmet seg noe stort og uvisst fra havets bunn, og han var usikker på hvordan han skulle tolke kapteinens samtale med seg selv og stønningen over sliten venstre biceps.

Sena begynte å skjære utover i vannet, og jeg forventet å se brosma eller langa bryte vannspeilet hvert øyeblikk. «Nå må du komme ut, nå kommern»

Det synet vi nå fikk vil hvertfall jeg aldri glemme; 25 meter fra båten så et monster dagens lys. Vi trodde virkelig ikke det vi så. Var det en hval? Urutinert som jeg er på virkelig storfisk forandra jeg anslag nå til minst 15 kilo. Jeg dro inn hvalen, Johan henta kleppen, og så var det bare å hale den inn. Herregud for et vesen. Den var oppblåst og myemye større enn jeg hadde forventa, og jeg sleit med å forstå om det var lange eller brosme. I etterkant vet jeg ikke hvorfor det var vanskelig å se, men det sier vel noe om sinnstilstanden til undertegnede i situasjonen.

Vi fikk etter hvert fastslått lange, og når Johan skulle ta bilde, og jeg skulle posere, forsto jeg at den nok var greit over 20 kilo også. Greide bare så vidt å løfte den opp i poseringshøyde.

Det ble ikke mer fisking for meg denne turen, enda været var godt. 2. styrmann satte kurs hjemover, og jeg satt apatisk i setet ved siden av. Hvordan skulle vi få veid denne? Vekta mi hjemme gikk til 23 kilo, så hadde ikke troa på den. Valget falt på Arkhom som fort kunne ha hatt ei vekt som tålte det nødvendige. Han hadde ei som gikk til 22. Det var ikke i nærheten. Nå dukka naboen Bjørn Haldor opp også (Ikke tryllekunstneren), han hadde ei god vekt. Den strakte seg til, holde deg fast, 31,2 kilo. Galskap. Galskap. Sjekka vekta opp mot bismerpundvekta, bismalen, til bestefaren til svigerfattern når vi kom hjem, den viste 35. Så tror ikke 31,2 er å ta i. Lengden viste 168 centimeter på strømpelesten.  Og millionen med langebarn, rogna, veide 5,8 kilo. Det er mye.

Postludiumet til denne turen handler om at Johan ikke er kurert fra fisking på dypet pga kjedsommelighet, men kanskje av redsel. Jeg har ikke landet enda, og den gamle gubben vi møtte på havna, når vi bar fisken til bilen, overlevde hjerteinfarktet. Viktigst av alt er nok at førsteinntrykket store langer gir, langt der nede i dypet, det er det som sier noe om størrelsen til fisken.