Mai går av gårde med syvmilssteg og stamsesongen var godt i gang uten at jeg hadde fått vært nevneverdig mye ute. En kald vår gjorde sitt til at jeg håpet at jeg ikke var for sent til å få med meg litt av stamgleden. Denne lengten etter stam og vårens vakreste eventyr gjorde at jeg satte inn et lite støt for å se hva som dukket opp.
Tur 1
På tur 1 var gleden til og ta å føle på og jeg hadde klart å rive Robban vekk fra sjøørretfisket. Vi troppet opp, sa hei til et par østeuropeer og satte ut stengene. To hver agnet med dødlig gildepølse, og ikke lenge etter klinket Tobias til og der satt det litt av en fin pinne. Et hardt og kontant napp, mer dertil påfølgende tilslag gjorde at det satt en fin, fin stam på småpene 1790 gram.
Det var det for Tobbe sin del og jeg fikk anledning til å prøve meg. Det klinket til støtt og stadig, men de katteaktige refleksene som normalt kjennetegner meg, var litt rustne som følge av en kald vår med dertil knirkende ledd. Stam ble de i alle fall med en toppnotering på 1320 gram. Greitt nok.
Tur 2
Den påfølgende dagen var jeg på plass, men denne gangen alene. Jeg hadde så sykt trua og jeg hilste på de samme østeuropeerne fra kvelden før. En slags deja vu, så dette måtte bli bra. Det ble ikke bra. Det sugde. Etterhvert tok jeg telefonen fatt og ringte til folk jeg burde ringt til langt oftere. Under samtalen med Magne S hogg det forsiktig til, men den kjentes fin ut. Jeg ante ugler i mosen og kunne fort konstatere at det dreide seg om en småpen vederbuk på 1540 gram. Greitt nok.
Kvelden ellers var ikke begivenhetsrik.
Tur 3
Den atterpåfølgende dag var jeg på plass igjen. Østeuropeerne var borte og denne gangen tolket jeg dette som et godt tegn. Dessverre var så ikke tilfellet. Det var dritt. Noen stam ble det jo, men ikke noe å skrive om.
Det som imidlertid var bra at jeg fikk tid til å nyte naturen.
Bevern svømte vakkert rundt, bladene var grønne og elven rant som saktesynkende solnedgang gjennom kulturlandskapet. Det hele var itonesatt med noter fra Volk Swagen, H. Onda, Vo Lvo og To Yota mfl. Dessverre ble disse edle og unike noter kvalt av haltende fuglekviteret og ett og annet beverplask.
2 kommentarer
Det vakreste vårtegn er ikke hvitveisen, eller bjerka oppe i lien. Det er en småbitter Bratteng på stamfiske.
Godt jobba karer. Men jeg synes det er litt snaut med sånne thumbnail-size bilder for å virkelig få inntrykk av den vakre naturen under E6, mulig med større bilder eller? (forøvrig edita jeg sånn at der linkes til bildet og ikke en ekstra side…)
Uansett; godt å ha deg bak tastaturet igjen Einar, alltid gildt med de deilige småbitringene fra Øst.