Walk of shame

For omtrent 15 år siden satt jeg i stua i Langesgate og gleda meg. En av de jeg bodde sammen med, et fremtredende medlem av Meitas, hadde landet en både sjelden og fin fisk kvelden før. Han hadde fått napp hos ei søt lita lomre, som hadde lagt seg på rygg for hans lange, tynne aberdeenkrok, agnet med en type personlig smøreost.

Han hadde tatt med lomra hjem, fått av henne alle lag av skinn, finner og strømper, og så avsluttet det hele med krokutløsningen.

Nå var tidspunktet kommet for å sette fisken ut igjen, så hun kunne svømme tilbake til den merkelig verdenen hun kom fra. En verden som fortonet seg fullstendig urasjonell i Langesgateguttenes hoder. Han regnet med at han skulle få fange flyndra igjen, for hun hadde fått sansen for hans smøreost den kvelden.

Jeg satt og ventet på «the walk of shame».

Jeg hørte det begynte å klikke i høye flyndrehaeler borte i gangen. Men der dukka jammen fangstmannen sjøl opp først, med det feteste gliset jeg til da hadde sett. (Han fanget verdens største av en karpefiskart noen år senere, og da var gliset enda bredere) Han sa «Du vet Even, lomrer er litt forlegne av seg, kan du gå inn på rommet tror du?» «Hva faan, ho kan ikke ha vært særlig sjenert i går, walk of shame er prisen å betale» svarte jeg. Meitasmannen spurte meg engang til, og jeg måtte innfinne meg med å gå glipp av en ytterst sjelden opplevelse der i gården. Jeg har sjeldent blitt så skuffet over å gå glipp av en flyndres flaue retur til tilværelsen som en usynlig grå mus på havets bunn.

15 år senere var det min tur til å gå «the walk of shame» I dette tilfellet var det i innveiingskøen til Trondheimsfjorden fiskefestival. Jeg hadde fått 8 arter, lange, svarthå, hvitting, kolje, sypike, bergnebb, knurr, makrell og var tålig fornøyd. Kanskje ikke noe topplassering, men sikkert innen topp 10. Når vi kom til køen å så rundt oss (Lasse var også med. Arkhom gadd ikke) var det lett å se at vi bar den letteste børen. Og da den overivrige, og hojlende konfransieren messet om alle artene den og den tenåringen hadde fått, og om hvor store fisker 11 åringen og kompisen på ni hadde landet, ble det putselig uhyre flaut å stå der i køen, med hver vår brødpose med fisk. Med blikket stivt festet på et punkt langt ute i horisonten, og en ubehagelig kvalme like under adamseplet. Da køen var lang, måtte vi forvente 20 minutter med denne torturen. Vi feiga ut og droppa innveiinga. Ikke ulikt det den søte lomra gjorde i guttekollektivet noen år tidligere.

I motsetning til flyndra, forble fiskene mine uveid og ufotografert.