Røyekanoner og andre fettfinner

Årets store tur (rapport kommer ) sammen med Even, Lars og Mats var over. For engangs skyld satt jeg ikke igjen med en tomhetsfølelse. Dette skyldes absolutt ikke av at turen var dårlig eller noe sånt. Tvert i mot var det en flott tur. Men nok om det.

Før Even og Mats kom til Kviby var jeg og Lars med kano og mark etter røya. I et vassdrag som skulle huse giganter. Hvor, kan jeg dessverre ikke komme inn på. Vi kjente null-niks-nada. Men vi så en storlaban av ei røye som veltet seg så u omtenksomt og hardt i overflata at selv presidenten ble redd. Dette tente et håp.

Jeg og Ola trakk oss opp, bort og rundt med en gummibåt i sekken. Etter noen svette timer og flere mygg var vi fremme.  Vi rodde oss rundt et annet vann med to stenger rigga med markdrag, amerikaner, konvoi. Kjært barn har mange navn. Kjente ikke en dritt.

Men ca 200 meter før vi skulle gå i land stussa jeg og så på Ola. Hadde det tørna for røyebamsen fra Midt-Norge? Vi seig tilbake i motsatt retning av det han febrisk rodde i. Men før jeg rakk å spørre så kjente jeg det. Ursuget bare noen få sarte sjeler har kjent forut. Stanga sto i en kjempe bue og bremsen hørtes ut som en grisunges hyl i det den for første gang blir løftet vekk fra purka. Nå var det purka selv som lagde lyden.

Fisken var latterlig sprek. Vi ble trukket ut på dypt vann. Flere ganger kom fisken opp mot båten men bare for å leke med oss. Omsider hadde bamsen i båten våkna og tilslutt satt det en hard hånd rundt hodet på storrøya. Den ble halt om bord og jeg hadde fått skjelven. Den herlige fiskeskjelven man opplever sjeldnere og sjeldnere. Den tikka inn på 2000 gram blank.

Vi la oss i posisjon og heiv ut. Etter 5 åretak gjentok det samme seg. Fisken glei om bord. 1900 gram. Fikk også noen mindre fisker på rundt 250-500 gram, men i en latterlig god kvalitet. Vi måtte puste ut inne på land. Dette var nesten for godt til å være sant. Snart skal vi tilbake.

Ellers har jeg også fiska noen laks. I skrivende stund er jeg på noe lusne 5 stk, sammenlignet med i fjor på samme tid. Som mange andre i foreningen har en mistet en hel bande. Største på land 6,2 kg. Ingen er tatt på agn, men det får man kanskje gjøre noe med. Enda en god stund igjen av sesongen både i elva og på fjellet. Legger ved noen sjølskrytbilder. Røyebilder av Ola Bromseth.