Blåkjeft, brosme og svarthå

Tre skattebetalersponsede dager på kontinentet i starten av uka smakte godt, men så kom den sure svia som seg hør og bør. Piggtrådhals og feber gjorde at jeg måtte avbryte arbeidsdagen torsdag og heller slå leir i sofaen hjemme med potetgull på bordet og Netflix på skjermen. En episode Life’s too short (anbefales sterkt!), en dokumentar om Allen Iverson (overraskende ok), spillefilmen Shooter/Snikskytter (helt topp!) og en stand-up med Jimmy Carr (tidvis briljant, men i overkant med griserier til og med for meg) ble inntatt fra horisontalen. Da jeg våkna fredag var feberen og piggtrådhalsen fortsatt hjertelig til stede så jobb utgikk. Men med helt vindstille og solsteik ute frista ikke sofaen inne stort. Jeg blei nok ikke friskere av å være på sjøen hele dagen, men jeg hadde nok blitt dårligere av å ligge hjemme å tenke på at det sikkert var dritdeilig på sjøen.

Dagen var det vi kaller en smeigedag her sørpå. Bleike, solsteik og sommervarmt. For første gang fikk Meite-Marit besøkt de spennede stedene lengst ute og ho var som en våryr hoppe. Målet for dagen var blåkjeft – drømmen var blåkjeft over kiloen. Plassen var et platå ca. 150meter under overflata omkranset av dypere vann.

Drifta gikk i 0.5-0.6 knop, ganske behagelig. Første fisk ombord hadde ingen blå kjeft, men var en ganske så ok bifangst, brosme på 5,95kg lar seg høre. Den tok når jeg nærma meg skrenten selvfølgelig. Nye drift ga ikke annet enn nugging og neste fisk som satt tok også nærme skrenten. Ny brosme, 4,44kg denne gang. La nytt drift inn mot hotspoten på platået og der satt den endelig. Ikke så stor, men veldig etterlengta – blåkjeft 660gram. Deilig å treffe blinken man sikter på si.

Med rette arten i boks var det på tide å finne de store. Har jo fått noen etterhvert på denne plassen, men alle har vært godt under kiloen. Derfor satte jeg kursen mot en for meg ukjent plass, en 160-170meter dyp tunge omkranset av 200m+ dypt vann. Et lite minutt etter at jeg traff bunnen så ristenappa det der nede i mørket. Fast fisk og dette var enten en ganske liten brosme eller en ganske ok blåkjeft var første innskytelse. Det kom ingen typiske brosmenappinger på veien opp, så håpet steig, men småbrosma er jo en utspekulert liten dritt så jeg tok ingenting for gitt. Sakte men sikkert nærma fisken seg dagslyset og så fort jeg skimta den nede i vannet kom pipestemmen. Det var en blåkjeft og den var svær. Skikkelig svær! Opp i båten med den og kåtelatter, pipestemme og kokestemning – akkurat som det skal være. Trippel veiing med helt likt resultat hver gang. Lengdemåling. Selfies. Deilige fisken, drømmen var nådd! 1180gram/42cm. Nå kunne piggtrådhals være piggtrådhals og en sigarett av merket Kent blei fiska fram av taska. 3 trekk etterpå angra jeg som ei bikkje og hosta nesten på meg brokk. Så da blei det en neve Fishermans i stedet. Etter dette kunne det jo ikke gå særlig mer oppover og det gjorde det heller ikke. Gullhåret mitt med å treffe en diger blåkjeft i huet på første nedslipp klarte jeg ikke å følge opp og når agnet forble urørt av annen fisk i 3 minutter var svarthåen på plass. Men, det er jo poeng i Årets Meiter for dem ævv si. Største var småpene 450gram. Når jeg kom hjem hadde feberen gått ned 0.1 grad. Blåkjeftfeberen.

Til Årets meiter: blåkjeft 1180g, svarthå 450g, brosme 5950g.