Den mest uultimate meitefiskerguiden i hele galaksen

«Det er den kaldest vinteren i midt-Norge i manns minne» skrev han i en av internetts avkroker. «Isen ligger garantert på Lygnin!» nærmest ropte han i telefonsamtaler «Kom til Trøndelag!» sa han til folk han prata med. «I år kommer det til å ta av» var kjenningsmelodien i alle hans passiarer. 2 meitasfolk ble lurt av sprøytet. Ikke overraskende var det Østfoldingane. De glemmer så lett. Når den gjennomsnittlige Fredrikstadkæll for seg en på tryne, er han like blid noen timer etterpå. «Det ornær sæ i Fredrikstad» sier dem. En god egenskap tør noen hevde, men ved gud så mange mislykka prosjekter det blir av det. «Jei skal bygge verdens største vinkjellær i kjellærn min, det ornær sæ». Det holder ikke å bare være god til å grave vettu. «Jag skal bygga en jettestor ark, hvor jag kan ha alla dyr på hele jordklotet, det løser sej» De hjelper ikke å være god til å snekre, når man tror at Noahs ark var et utbygg i 2. etasje. «Jei skal bli ordførær i Fredrikstad, det ornær seg» Det hjelper ik…. Jo, det kan du faktisk bli, bare ved å si at det ornær seg.

Anyways. Fredrikstadmafian hadde glemt de isfrie fjordene fra årene før, og var på plass torsdag kveld. Etter en del diskusjon, Verra vs Hjellbotn, endte vi på sistnevnt. Verdens kjedeligste «sikre kort». Flere timer gikk, og Tobias fikk ett par «østlandet-hvittinger», før det runna i den frilinefiska ørreten min oppe på ei grunne i nærheten. Hvitting igjen, 1 kg. Etter det fikk også Einar og Tobias noen hvittinger i snaue kiloen klassen. Husker ikke helt størrelsen. Ganske kort tid etter runna det igjen på frilina, og denne var større. Torsk 3,55 kg. Middagen var hvertfall berga. Vi fikk ikke annet småhvitting etter dette. Guiden får de beste fiskene…. strykkarakter. På veien hjem ble slagplanen for lørdag lagt. Med båt på fjorden.

The day after tomorrow (sagt på torsdag) tøffet vi rolig ut mot ytre molo. Tobias hadde gjort klart dypdreggen. Det er egentlig Gisle sin, men det ordna seg mente Tobias. Kursen ble satt mot NKMLs hjemmebane utafor Munkholmen, turtallet opp på 4500, 21 knops fart og godt vær. Dregginga, under kyndig veiledning av Meitas egen sikkerhetsansvarlig fikk oss ut på 280 meters dyp. Midt i skolest, lange, brosme, spiss- og svartskateland. Einar og Tobias gikk for skolest. Sjøl gikk jeg for skate. Etter en stund med effektivt men dårlig fiske, var det endelig noe action på ørreten på bånn. Fisken satt, men det var helt klart ingen skate. Brosme, 6,44 kilo. Da hadde vi hvertfall fått fisk. Etter en omdregging og økende vind dro vi hjemover. Vi måtte ta det litt rolig i perioder på hjemfarten pga den stive kulinga, og bølgene det medførte, men vindusviskere og vebasto gjør seg i slike situasjoner. Vi var ikke inne i Stjørdalsfjorden før mørket hadde senket seg. Litt desperat jaging etter lysingen på tampen gav heller ikke resultater. Fredrikstadkameratene begynte å ane at mantraet sitt kom til å slå feil. Det ordna seg ikke. Guiden får den beste fisken..igjen….ikke ille bra.

Bortsett fra svake fiskeresultater var besøket vellykket, i mine øyne. Det var god stemning hele tida, og Tobias lærte mye om det å være norsk. Dregging på dypet gav også mersmak. Dette skal prøves mer fremover. Takk for besøket, og neste år, neste år, da smeller det.