Ære være Kristus og Pepita.

Det har seg altså slik at vi i Meitas har en proff i laget. Ja en av de virkelige fiskerne. Han som må ned i motoren å bytte dieselfilter i ful sjø. Han som må skifte en slitt tamp midt på natta ved kai. Han som må ta nøye kalkulerte sjanser 2-3 timer ut i havet mens kjerring og unge følger med fra land. Han er mannen som har gått 4 skritt videre enn hva vi andre har gjort. Han er mannen som kan svinge juksamaskin, makkångler og tobiaspilk. Det skulle høve slik at kapteinen endelig fikk slitt seg til en tur til Øksfjord for å mønstre på denne smekre Pepita fra 1979.

Jeg må få ta Øksfjord først. Plassen har alltid gjort sitt beste for å virke avfolka. Hadde det vært 35 grader ved ei tom bensinpumpe. Et rusten skilt, ei steikende sol og en buskball som rulla i vinden hadde vi vært nært men dog så fjernt. Mersa sleit seg igjennom dypere og tettere snø. Litt som på sørlandet. Når jeg svinga siste sving og så «lysene» skjønte jeg ikke noe. Noen hus, en slip, ei kai. Alt var snødd vekk. Ikke noe var brøyta og fjellene var høye. I det jeg tror jeg er feil, på denne blindveien, ser jeg det. Noe med refleks rører seg i snøen. En bue. Så bevegelse, en kar. Det er Chrisjohs, selveste.

Pepita er en god gammel Malo 28. En erke-klassisk sjark du kan stole på. Det er dekksplass til mye og overnatting for få. Akkurat som en sjark skal være. Når jeg snakka med Christian på mårran var det problemer med batteriet. Uvær og landligge er lik tvsport og batteribanken var tømt. Det er ikke bare bare å skjønne seg på 4 batterier, 24 V og hvem som går hvor. VHF, ekko og radar var døde når vi igjen fikk liv i skuta. Men takket være en erfaren møring som lå ved samme kai fikk vi disse viktige instrumentene og teknologien i gang igjen. Fiskere hjelper hverandre.

https://www.youtube.com/watch?v=3AVvj9pIhMw

Neste dag var vi oppe kl 01:15. Kokte kaffe og starta opp den relativt nye motoren, en John Deere. Grunnen til at Skipperen har hjemmehavn i Øksfjord er ganske enkel. Mottaket på Sørvær er lukket for sjarkflåten. Kun storkarran på over 80 fot får levere. I Breivikbotn opplever de 8 timers kø for å få levert. Hasvik tar kun i mot sløyd fisk og det nye mottaket i Bergsfjord er stengt av mattilsynet. Alt dette gjør det mye enklere å levere fisken i Øksfjord, til tross sine 2,5 timers gangtid ut på feltet.

I tett snøkov og sjø marsjer vi ut i mørket. Alt etter bølgene har vi ei fart på 5,7 til 6,9 kn. Juksamaskinene er montert og nye sniker bindt opp. Skipperen er rolig og nynner til radioen mens han drikker kaffe. Det slår meg allerede nå at dette er mannen laget for, en slags. Etter noen timer ser vi lys. Det er Hasvik.

I det himmelen åpner seg og vi skimter konturen av Sørøya er vi gang. På 120 favner. Fisken står på 50. Det vil si ca 90 meter. Vi prøver på den første skyen ekkoen leverer. Fisk fast. Maskinen haler opp og vi klepper, bløgger, skyller og legger i kar. Når det er fisk får vi godt. Men vi må lodde oss rundt å lete. Vi drikker kaffe, hoiler og fisker til tider godt. Oppsatt med lofotbukse, kollegahansker, blå-mora og BJ5000 er det hele behagelig. Jeg talte båter på feltet og slutta på 60. Fisken og fiskerne er samla som de har gjort i århundrer. Utenom en og annen storsnurpar er det meste likt.

Gammelsjø gjør at det ruller godt i Maloen. Du skal ha sjøbein for å stå han av. Det gjør Chrisjohs til gangs. Fra litt usikkerhet i å få 15 torsk og noen småsei de første dagene har han virkelig fått fart på sakene på utrolig kort tid. Han er på fornavn på mottakene og han leverer tålelig bra. Alt mellom 300-950 kg sløyd fisk har vært sluttresultatet på seddelene sålangt. Vi fisker 600 kg på noen timer. Det er da noe.

Vel i havn etter å bonkra diesel og levert, forlater vi åstedet sammen. Gutta i Øksfjord passer på Pepita mens skipperen tar en noe upassende ferie i Spania, dog fortjent.