Fjorden baby

To turer utpå de siste ukene. Ryktet gikk på nærbutikken om at silda var på plass. Dro ut en kvelding med Gisle og Arkhom. Vi fant stimen, men den var knøttliten, og silda var også i ministørrelse. Fikk ingen. (Ref. Oppgulp fra torsk). Men torsken stod på gyteplassen kloss oppi flystripa. Fikk til ett par middager hver. Men ingen virkelig store. Mellom 1 kilo og 2,5 kilo. Vi fikk også sei, hvitting, knurr, hyse.

Sist lørdag hadde igjen Gisle, min partner in crime, varslet sin ankomst. Værmeldinga lød stille og skyfritt, dypet kallet. Vi kunne vært en motorsykkelgjeng, Gisle og jeg. Den mest ukule og strigla motorsykkelgjengen ever. Vi ville skremt vannet av de andre gjengene, som kler seg i sine skinnuniformer og fete, lange hår, når vi hadde kommet med allværsjakker og ikke latet som vi var skumle, og heller ikke kommet med hint om at vi hadde levd hardt og overlevd, mot alle odds. Det ville spredd seg en usikkerhet hos de andre. De hadde ikke turd å si høyt; «Satan så gørre dere er» Men de hadde tenkt inne i seg; «De karene der ligner ikke på noen av de andre motorsykkelfolka, det er pokker ta meg umulig å vite hva de kan finne på, best å ikke utfordre dem på noen som helst måte» Vi ville vært de mest frykta av alle. Outlaws og Hells Angels ville garantert frykta oss. Inlaws.

På turen ble også Johan med, han så ikke mørkt på en hel dag midtfjords. Han skulle sikre seg tre nye arter denne dagen. Vi prøvde ut de fleste plassene som har levert stor lange og lysing før, men de hele agnfiskene greide ikke lokke de virkelig store til hugg. Det var opphengerkrokenes dag på fjorden. Undertegnede fikk derfor ingenting på hel ørret. Men Johan landet to brosmer på 3,5 kilo (ny vektrekord for ham, og endelig var han foran lillebror Torsteins lysing fra i fjor, verden var igjen harmonisk) En hvitting på 1,2 kg, to små pigghå og to svarthå. Han fikk bla.a. en interessant treble, med hvitting øverst, pigghå i midten og svarthå i bunn.

Gisle fikk og en Brosme, og to langer på rundt tre klio, (+småhai) men høydepunktet var Uerdobbelen hans. De gikk på omtrent på 170 meters dyp, på en plass jeg aldri ville prøvd, men Gisle sine tilsynelatende snodige ideer om fiskeplasser viser seg å funke. Vekta var 2,5 og 2,7 kg. Ikke noen småkarer heller. Vi prøvde å finne gjengen med uggur (som det heter i Selbu) igjen. Men disse må ha vært urlokale. Vi fant dem ikke.

Vi var inne i havna igjen kl 20, 10 timer etter avgang. Overraskende nok syntes Johan dette var i tidligste laget. En tålmodig sjel der altså.