Ål school

Arkhom og jeg har laget en avtale om at vi første fredag i hver måned har ledig til å gjøre det vi vil. Dette innbærer forhåpentlig fisking. Fredager er perfekte til fisking.

Denne gangen dro vi til Agdenestraktene, tidligere beskrevet her: http://www.meitas.net/2011/11/07/3816/

Campinngvogna til Arkhom snirkla seg ut mellom bygatene i Stjørdaln. Etter ett par timer var vi på plass i 22draget. Etter en kjapp besiktigelse slo vi fast at vi like gjerne kunne prøve den sikre plassen vi kjente, framfor å åle oss ned bratte og ukjente skrenter med en temmelig kraftig «følt» rasfare. Det var havålen som var målet denne natta. Jeg ville ha en ny kul art, og Arkhom så for seg en noen herlige ålemiddager.

Vi ga oss rundt 02.30, etter å ha landet svarthå og plenty av hågjel, havålen var ikke til stede.

Morgenen etter kl 0900 var jeg på plass igjen nede på klippen. Campingvogn er minnsanten ingen dum ting. Det gikk på en ok lange på 3,1 kilo idet glidebommen traff bunn. Fin start. Arkhom kom ruslende nedover kl 10 og fikk en stor lyr med en gang. 4,7 kilo. Den var tynn. Kunne sikkert ha veid ett par kilo mer i god form.

Det gikk et par timer uten noe stor action, utover noen av de evinnelige hågjelene. Jeg hadde et paternoster på grunna (ca 50 meter) og en glidebom på djupet. Begge stengene pent plassert på tripodden, med alarmene i helspenn. Og endelig kom utraset. Mothogget satt, ingen tvil om at det var fin fisk. Etter en deilig kamp med stadig tung napping og pausene hvor riggen satt fast i bunn. (Riggene setter seg i bunn minst to ganger på vei opp hver gang her, men med lirking, luring og rå kraft, går det stort sett greit) Til slutt dukket en overaskende kort torsk opp. Men den var tjukk, gud bedre den var tjukk. Vekta strakte seg til 5,2 kilo. Jeg gleda meg allerede til torskerognmiddag. Idetfisken var oppe og bløgget runnet det endelig ordentlig på djupet. Antagelig er det en kjempehøy undervannsklippe som riggen henger i her. Det gjør at litt små svarthånapp for loddet til å skli en meter til nedover, noe som igjen gjør at det stadig er litt småpiping fra alarmen. Men den gangen var det seriøst.

Det luktet stor brosme lang vei. Jeg hadde vel fått den hundre meter opp, kommet meg gjennom flere vanskelige bunnheng, før den satte seg fast igjen. Denne gangen var jeg ikke tålmodig nok dessverre, og røyk faanskapet. Brosma var garantert punktert, så jeg bandt kjapt opp en slukstang. Etter noen minutter brøyt fisken overflate 60 meter unna, med kjapt driv utover. Bommet med noen meter til siden på begge kasta jeg rakk før den var utenfor kastehold. Kjipe saker å se en så fin fisk drive halvdau av sted. Ble ikke noe mer i det virkelige djupet for min del den dagen.

Så gikk det igjen en time. Denne gangen var det Arkhom som skulle ha show på omtrent 30 meters dyp. Et kort, men brutalt show. Sena hos ham begynte plutselig å hyle ut. Uten baitrunner var det en stresset kis som vrei som en galning på bremsen. For langt. Han fikk redda seg inn i siste liten med to drag til venstre igjen. Fisken lot seg overhodet ikke affisere av bremsekrafta til shimano 8000enen hans, og dura videre. Sena begynte å vinkle seg utover på vannflata….så forsvant den.

Vi gav oss en stund etter, mørket begynte å nærme seg igjen, og med den, hågjelene. Den største min på 1100 gram.

Til min store skuffelse og overraskelse viste seg at torsken var en hann, smekkfull av gonade. Men Arkhom ble kjempeglad. Torskesæd viste seg å være yndlingsretten hans. Hjemturen gikk uten dramatikk.