Kapittel 3

Han sto nå mye inni bua si, Kapteinen. Lite visste vi hva han dreiv med, men det var skråling, stønning og lyder i alle sjatteringer. Noen ganger hardt andre ganger ømt. Vi torde ikke stikke hodet inn å se. Respekt eller redsel, det vites ikke. Men når Kapteinen ikke inviterer er det greit å holde seg unna. Så Svensken og jeg dro til fjells. Lånte nybilen og freste opp på Sennalandet, parkerte i et vierkratt og traska innover mot et område der fisken var stor og bitevillig. Så sa hvertfall ryktene.

Det var et rikt område, myrer med vadefugler som er eksotiske for en søring, sangsvaner og storlom på vannet, fjelljoer og fjellvåker i lufta, knatrende ryper i krattet. I starten fant vi ingen fisk. Så fant vi småfallen ørret. Så fant vi fin fisk. Ikke viddas største, men både bitevillige og spreke. De sto stabla opp i et innos. Mest ørret, men røya dukka også opp. Så vidt på feil side av kilosmerket, men i slike omgivelser og selskap betyr vekta lite og opplevelsen alt. Sigaretter, kaffi, turpreik og sol over nordkalotten. Bedre går det knapt an å ha det. De tok på små rosa rekefluer og marfloimitasjoner 30cm bak en sluk i kobber og rødt. Svensken fikk dem også på mark, feit metmask smuglet inn over Svinesund. I Finnmark kan de mye, men meitemark er de dårlige på. Er det noe svenskene kan er det metmask. Svensken kombinerte det i en skandinavisk forbrødring, sørsvenske metmask i nebbet på nordnorsk fisk. Elegant. Et blaff av unionstid under julisola.

Vel hjemme på tunet så vi en svett Kaptein døse i gyngestolen på verandaen. Hagla innen en armlengdes avstand, kjekt å være beredt i tilfelle minken svinser forbi. Eller annet graps. Kapteinen styrer skuta etter eget forgodtbefinnende, han er anklager, dommer og bøddel. Livet på landet. På komfyren putra en kjele med potedes, sammen med fisk er det vårres brød. Fisken var i ovnen. Panert. Bordet var dekket, det var bare å sette seg. Ut av de panerte fiskestykkene rant en deilig salt saus. Kapteinens fylte rødspette. Svensken slikka rein tallerkenen, jeg forsynte meg tre ganger. Fjellufta gjør noe med appetitten. Kapteinen holdt seg til potedes og smør, de saftige fiskestykkene ga han gledelig bort til sine gjester. Til dessert vanka det sjokoladeplate og traktekaffi. Over noen øl seinere på kvelden lurte Kapteinen på om vi ville ut i bua å se. Når Kapteinen inviterer er det bare å henge seg på. Respekt eller redsel, det vites ikke. Bua var full av frysere fulle av filetert fisk. Hyllemetere med ferdig panering. Frityrkoker. Datamaskin med assortert utvalg grisete filmer. Kapteinen slo ut en håndflate full av vannblemmer og træler og viste vei mot et kjølelager. Fylt til randen av pappesker. Dagens arbeid. Gode kroner i kassa. Men det koster svette og kjønnssekreter. Kapteinens fylte rødspette. Jeg brakk meg, Svensken også. Den salte sausen var ikke like god når den kom opp igjen.