Halvkjip påske

Påska er en tid hvor MYE av tiden blir tilbrakt med familien. De siste ti årene har det vært flott. I år har det vært smårusk i maskineriet. Faktisk så har det vært så kjipt at det var nødvendig med en heldags på fjorden. Svoger Gisle og jeg så for oss steinbitt når vi kikket på grunntoppene, vel vitende om at den er sjelden i Trondheimsfjorden. Gisle har også hatt en småkjip påske, men det er mer koronarelatert. Han og kona Turid investerte i ei stor hytte i kommunen Oppdal for noen år siden. Gisle bor i kommunen Melhus…, men det skulle bli hakket verre. Rusket i maskineriet mitt er et stort rusk ved navn Maren. Etter hennes og Turids mors, Gunveigs begravelse, for 14 dager siden, har hun vært ekkel. Det har sikkert noe med reaksjonen på morens død å gjøre, men greia er altså at ho etter seremonien, under minnestunden oppe i kirkestua, flørtet åpenlyst med en middelaldrende mann. Joda, han virket hyggelig og så fresh ut, men likevel da. Både jeg og ungane var tilstede. Jeg spurte min svigerfar, enkemannen, John Arve om hvem han fyren var, men han var ikke sikker, «en venn av familien» sa han. Sorg gjør mye rart med et menneske, men denne kamelen var tung å svelge. Det værste er at i uka etter, og nå i påska har Maren fortsatt og mase om mannen. «Åh, for en fyr, og jeg som hverken fikk navnet eller nummeret hans, er det ingen som vet hvem han er?» Det er til å spy av. Jeg har virkelig prøvd å prate med henne om hvor upassende og slemt det er å holde på sånn, men hun tar det ikke inn over seg. Virker som hun bare svever rundt på en sky som burde vært svart, men er rosa.

Beklager, vet at dette er et stykke unna meitefiske, og strengt tatt ikke tilhører meitefiskets gråsoner en gang. Trengte bare å få sagt det, vil ikke ha noen elefant i teksten heller.

Anyways. Det var meldt litt mye vind utover dagen, så vi måtte tidlig pån for å få fiska midtfjords. Ved 7 tida, påskeaftenmorgen(?) stevna vi ut. Da hadde Arkhom meldt seg på også. Arkhom skulle få seg en ny art denne dagen.

Kort oppsummert: Steinbittfiske, med halvstore kroker, med blåskjell som agn, midt oppe på grunntoppene, som mest er en blanding av sand og grus, var ikke noen højdare. Det skjedde virkelig ingenting. Og når vinden kom, og vi måtte søke ly utenfor Tautra (En klosterøye utenfor Frosta (en grønnsakshalvøy, mest kjent for virus)), hadde vi ennå ikke fått noe. Ved Tautra gikk vi for flatfisk. Det ble selvsagt ikke noen flate, men mye småtorsk. Jeg fikk også knurr og hågjel. Vi prøvde oss en tur oppunder Fosenlandet også (Trondheimsfjorden er svært smal akkurat her). Her fikk vi pigghå, og endelig en matfisk til meg, sei ca 2,5 kilo.

Vinden roet seg i 3 tida, og vi dro sporenstreks ut på midtfjordsgrunnene igjen, nå for å skaffe matfisk. Fisket var ikke enkelt i de djupe skrentene denne dagen. Tidevannsstrømmene var usedvanlig skarpe, så det var vanskelig å holde bunnen på 100 meter pluss. Antar det har noe med langfredagsfjæra å gjøre. Arkhom startet fint med en enorm blåkjeft, antakelig rund 1,5 kilo, ny art for ham. Nå var vi endelig i gang på ordentlig..

Så ringte telefonen til Gisle. Tror du ikke kona hans var død. En eller annen surremikkel hadde drept Turid. Snakk om dårlig timing. Vi måtte gi oss, å dra innover, akkurat når det begynte å løsne. Er det mulig lissom? Og stakkars Gisle da, som fikk den nyheten midt oppi det hytte-i-annen-kommune problemet.

På vei innover diskutert vi litt fram og tilbake, hvordan dette drapet kunne skje. Turid er snill som vintern er lang, og hadde ingen fiender. Det var Gisle som ville arvet henne, og han hadde hvertfall alibiet i orden. Når vi var på plass på gården, ble vi avhørt av politi, men de hadde heller ingen formening om hvem og hvorfor.

Gisle og jeg er sikre på at det skal være mulig å løse denne floka. Men vi har ikke hjernekapasiteten til å greie det, så om du som leser dette tror du vet hvem og hvorfor, hadde hvertfall Gisle satt pris på noen tips..?