Denne gangen prøvde jeg meg alene i samme vann, men på en annen plass jeg hadde veldig tro på. Noen småunger i gummibåter gjorde livet surt en periode, men de forsvant etterhvert. Med meg hadde jeg spretterten som ble brukt aktivt for å få uten noen boillies uten at det så ut til å hjelpe noe nevneverdig på bettet. Så heller ikke tegn til karpe, så en kan jo begynne å lure… Fikk tre småabbor.

Vi var tilbake i samme vann for å prøve etter karpa. Denne gangen var vi bedre forberedt og hadde foret to dager i forveien. Dessverre skulle dette vise seg og ikke hjelpe stort. Null napp og vi så heller ingenting til suteren som hadde vært så aktiv og fin forrige gang. På tross av det dårlige fisket var været upåklagelig og stemningen god.

  – siden det ikke ble fisk, la jeg til noen andre bilder betegnende for turen. Legg spesielt merke til anda med alle de små endene på ryggen. TF.

Endelig en lørdag satt av til en god dose kyst- og båtmeite i Sandefjord. Siden Chrisjohs er en travel arbeidskar ble båtmeiting en kveldsaktivitet, og min ventetid ble spandert på Ulastranda. Synes stranda ser lovende ut med tanke på flatfisk, så tacklet opp noe jeg mente ville være et all-round flyndretackle. Hadde særlig piggvar svømmende i tankene, men ville samtidig ikke kaste bort sjansen på andre flyndrer. Reke ble derfor valgt som agn. Det viste seg derimot at reke ikke var dagens flyndrefavoritt. Fikk tatt 4 kast hvorav 2 resulterte i fjesing, før Chrisjohs ringte og var på vei hjem fra jobb. Selv om fjesingen ikke var på dagens ønskeliste, ble det da bonus med en ny meitasrekord: 330g.

Mer målretta meite skulle så bedrives fra båt, denne gang etter steinbit. Det var en relativt kald og sterk nordavind som gjorde at vi ikke fikk dratt på favorittplassen, så vi forsøkte noen alternative plasser vi også hadde troa på. Etter noen bomdrift og småsei traff vi plassen. Chris dro opp en steinbit på 1,2kg - liten, javel, men likevel ikke dårlig å finne en ny lovende steinbitplass. Og selvfølgelig, 10 minutter etter hadde Chris ny fisk. Denne gang en del større. (Kan skyte inn at undertegnede kun fikk 1 liten sei fra båten, Chris var den som hadde alle nappa, tok all fisken og brukte alt agnet.) Capsen ble kastet og etter en fin fight ble en torsk på 4,6kg landet. Til tross for ny meitasrekord, begynte faktisk en liten skuffelse å bre seg i båten. Tenk om det hadde vært steinbit.. Men så, etter at første kaoset hadde lagt seg, ble vi enige om at Man ikke er misfornøyd med en fin fin torsk!

Vi var ved et vann hvor det var gode muligheter for å sette meitasrekord på karpe, karuss og suter. Også kalt det gylne triangel. Vi (Mort, Flira og Karuss) var ved noe som så ut til å være en god plass rundt kl. 19.00. Vi fisket med flere karpesnører, men duppmeitet helt inntil land i håp om karuss og suter. Det startet greitt med noen småabbor, men det var ikke det vi var ute etter. Da mørket falt på så vi flere tydelige tegn på suter med napping i sivet og vannliljer. Dessverre var de mistenkelig vanskelig å få til å ta mark. Bms var den som var klart dyktigst og hadde flere napp som så ut til å være suter. Like før vi skulle pakke, var den der igjen og Bms ga et knallhardt tilslag og kjørte fisken som bare Suterbjørn kan. Opp kom et fint eksemplar på ca 200 gram, men de kan bli langt større i dette litt artige vannet. Vi hadde ingen karpenapp. Bilde kommer.

Kisse, Presidenten og jeg dro ut på en kveldstur for å prøve karpa. Humøret var bra og vi var på plass rundt kl. 19.00. Forholdene så ut til å kunne ligge til rette for bra bett med sporadiske karpevak. Været var imidlertid litt kjølig, noe som var en klar usikkerhetsfaktor. Dessverre viste dette seg å slå til. Vi hadde kanskje to vak inntil vi pakker kl. 22.45. Det er sånn som skjer, bedre lykke til neste gang.

Visepresidenten byttet ut 17maistasen med vinterklær og pilkestikke.  Og satte seg på flyet til Alta på vei mot rekordrøyer på Sennalandet.  Sammen med Magne, Ludvik, Jan og Kenneth skulle 33 hunder trekke oss inn til samenes kjerneområder. Turen innover gikk veldig greit, tiltross for at Magne tydeligvis hadde glemt igjen alle hundene hjemme som kunne forskjell på høyre og venstre.  

Etter mye rigging med hunder og telt var den første stikka i vannet klokken 2300 på fredagskvelden. Og begynnelsen kunne nesten ikke vært bedre. Etter kun to min. var den første fisken på land- en nydelig ørret på ca. 600g singnert visepresidenten. 

Dagen etter våknet vi opp til om mulig et enda dårligere vær enn hva vi hadde på fredag. Masse snø og en isende vind fra nordøst, ikke røyas favoritt vær med andre ord. Vi fikk bra med fisk den dagen spesielt Ludvik og undertegnede, men de store uteble og turens første ble som så ofte før også den største.

Verdt å nevne er kvaliteten på fisken, har aldri sett en så feit og fin ørret vinterstid med en farge i kjøttet som var helt enorm.

Ellers må det å stå bak et topptrent hundespann på vidda nevnes som en stor opplevelse.

Hislingen.

Fant dette i boka Chemical Ecology of Vertebrates og synes det virket veldig spennende. Om dette er stoffer/syrer som finnes i boillis aner jeg ingen ting om. Hvis så ikke er tilfelle så må jo detta være plankekjøring for Toffe å snekre sammen i løpet av kort tid (har veldig tiltro til deg Tor).

Carp, Cyprinus carpio, are attracted to cysteine, asparagine, glutamic acid, threonine and alanine. Extracts from Tubifex worms contain at least 17 amino acids. Of these, binary mixtures of one non-polar amino acid and one polar uncharged amino acid attracted carp most and led them to explore the area. Alanine, valine and glycine proved to be the simplest combination to release significant attraction and exploration.

Som det så fint heter; “Når presidenten er med på tur, blir du garantert ikke skuffa og sur”, og derfor hadde vi nervene i høyspenn denne flotte kvelden i Niteelva. Kloke av skade startet vi ikke opp så tidlig som før, for å komme unna den verste bilkøen, men vi var tidlig nok ute til at President og Generalsekretær stod utenfor døren til Toffe kl. 18.00. Vi satte kursen for Niteelva og like før kl. 19.00 var stengene i vannet. Allerede etter ganske kort tid var det flere ganske kontante napp inntil land på reka, men det var vanskelig å få tilslagene til å sitte. Imidlertid skulle det vise seg at flytebrødfisket startet allerede kl. 20.00, med litt smånipping på brødet. Like etter satt den første på 1.13 kg. Ikke verst men de skulle vise seg å bli litt større.

Vi spredte oss litt nedover elva og det ble landet flere fine buk på mellom 1.2 – 1.45 kg. Det var Toffe som skulle ta meitasrekorden med en fin buk på 1.610 kg. Dette utløste naturlig nok et intensivt flytebrødfiske og Toffe skulle snart vise seg å bli nokså bitter da det tikket inn melding om at Generalsekretæren hadde tatt en buk på 1.65, og som også ble turens største og ny fortjent Meitasrekord!

Men Toffe er jo på ingen måte den som gir seg lett. Etter hvert som mørket falt på, dabbet fisket som vanlig noe av, men det var fortsatt en del aggressive tilslag på agnet. Like utenfor sivbeltet banket det til hos Toffe og fisken var stor… Etter en fin fight, kunne man konstatere at fiskens munn var overraskende stor og at man stod overfor et prakteksemplar av en stam. Stammen veide hele 1.88 kg og en solid forbedring av rekorden. Det hører også med til historien at Toffe også fikk en buk til på 1.6, ikke verste. Selv om vi andre ikke var skuffa eller sure, så var nok Presidenten ørlite grann uvøren i brødfisket denne gangen og bommet på en del fisk. Men artig var det likevel.

Bjørn Marcus, Toffe og jeg tok litt tidlig fri fra jobb for å prøve etter karpa i det lille tjernet. Selv om vi dro forholdvis tidlig gjorde trafikken sitt til at vi ikke fikk begynt fisket før nærmere syv. Med syv stenger i vannet og plenty av karpeplasking i dammen var trua stor og stemninga god. Vi brukte hjemmelaga boillies og alle var spente. Karpefiske er som kjent en stor tålmodighetstest og det var det denne gangen også. Bms hadde noen smånapp på sin stang og undertegnede hadde et napp sånn rundt 21.30. Først kl. 22.15 ble det en god lyd i baitrunneren og fisken satt etter kontant tilslag. Kort tid etter hadde vi en vårslapp karpe på land som klokket inn på 1.84 kg. Helt greitt til å være årets første tur, men det kommer mer og de blir større.

Min kjære onkel Kjell Anders hadde invitert meg med på guttetur nordover og jeg takka ikke nei. Turen gikk til Storekorsnes, ytterst i Altafjorden, og der ble vi tatt varmt imot av Jim, vår mann på stedet. I tillegg til meg var to andre karer med (Bjørn og Jan), også kom jo Mats på besøk etpar dager. Trivelig! I tillegg var vel mer eller mindre alle bygdas innbyggere innom for å hilse på og slå av en prat. Suverent! Været var også på vår side, med sol og totalt vindstille 5 dager til ende. Nok av det og over til fiske:

Generelt var det dårlig bett. Det har i følge de lokale yrkesfiskerne sjelden vært så mye torsk inne i Altafjorden, men den hadde ikke begynt å spise etter gytinga. Kjipt for oss stangfiskere. Men man fikk da fisk for det, selv om man kanskje hadde drømt om større fangster.

Gild fisk. Digg med ny art.

Høydepunktene på turen var uten tvil steinbitene på 1,80kg og 1,64kg som jeg tok siste kvelden på sei/akkar-kombo, men også brosme som ny art var artig. Største meitefiska endte vel på 1,4 hvis jeg ikke husker helt feil, mens pilken ga meg en på 4,9. Den på meite var selvfølgelig gjevest, den andre smakte bly. Brosma er forøvrig en ufisk i nord.

Ufisk. Men ny art tross alt. Hadde dog håpa på noen større meitefiska eksemplarer.

Ellers prøvde Mats og jeg meg på en kjapp gutsing etter kveite/rødspette i ei bukt der det hadde blitt tatt to kveiter på 5kg og 9 rødspetter på 1,5-3,1kg i garn dagen før. Det endte med etpar run på stanga til Mats, der jaffal det ene virka særs spennende, men ingen fangst. Det beklager jeg.

Mats og krykkja. Mats er ivrig etter kveite, krykkja er ivrig etter oss andre som får fisk.

Ellers dro onkel og Bjørn opp på fjellet og meitefiska opp noen flotte røyer, hvor den største bikka kiloen. Neste gang jeg er der oppe må nok det prøvas au!
Turen ellers var preget av “skal-du-fiske-eller-skal-du-få-fisk?” stemning. De lokale heltene fulgte ekkoloddet, stoppa når det var noe å se, og kjørte videre hvis det ikke hadde nappa innen 2 min. Ikke akkurat meitevennlig, men er man i Altafjorden gjør man som Altafjordingene!

Stemning. Bildet til venstre: “Finn havørna”, det andre er utsikten fra skolen vi bodde på, med Stjernøya til venstre, Seiland til høyre og Sørøya langt der ute i midten. Deilig!

Forøvrigt er jeg ønsket hjerteligst velkommen tilbake og da måtte jeg bare ta med flere. Noe å tenke på?