Dette ble den dårligste ‘part 2′ noensinne, men sånn er det jo gjerne med oppfølgere. Kort fortalt ble det en skikkelig ordentlig blanking. Kveldens høydepunkt ble et bittelite run på lillestanga, i tillegg til at jeg måtte presse meg til en fiskeplass mellom to enorme båter – den ene med helikopterdekk. Da hjelper det med spisse albuer.

Nok en gang krevde jobben en tur mot vest over fjellene, og nok en gang ble fiskesakene gladelig pakket for en flytur. Forrige Bergenstur resulterte i lutrygget ganglag i flere uker etter å bært med meg alt for mye utstyr. Klok av skade ble derfor bare det mest essensielle pakket denne gang: krok, lodd, vekt og stang. Spenningen var stor da jeg troppet opp på Bontelabo etter en lang, men ikke så hard, arbeidsdag. Med ørret fra Peru på kroken skulle det ta under en halvtime å innfri alle forventninger. Midt i en kjedelig håndballandskamp slakket sena unormalt raskt, radioen ble kastet til sjøs og et grasalt mothugg ble satt. Noe i andre enden gjorde seg relativt tung og nappet slapt. Mistanken om suksess ble vekket og etter en stund gled, om ikke den vakreste, tidenes merkeligste fisk inn i lyset fra kaia. Havmus! Etter en kjapp innveiing, 990 gram, og et bilde ble den sluppet tilbake og jeg var igrunnen godt fornøyd med å kunne returnere og fortsatt komme meg i seng i rimelig tid. Har planer om å knekke kilosgrensa i morgen kveld. Fortsettelse følger..

Even og undertegnede hadde satt av en hel lørdag til kystmeite på godplassen, og Mittis hang seg på i siste liten. Været var mildt sagt ganske dårlig med sluddbyger og brukbar vind. Det var meldt bedring så vi måtte nesten prøve uansett og vi satte derfor av gårde i Lars sin volvo 244. I følge mine kilder hadde vanntemparaturen falt fra nesten 7 til 2 grader på noen få uker og vi hadde bare sånn passe trua.

Når vi tok av fra hovedveien og skulle ta skogsveien den siste biten var vi veldig nære på å skli ut av veien. Under snøen var det blankpolert is og usedvanlig glatt, men vi fikk omsider parkert på en ubrøytet parkeringsplass. Omsider kom vi frem på plassen hvor stikkordene var surt og vått. Sludden la seg seg om en klam hånd på klær og utstyr. Vi vurderte vel alle sammen og ta en “jon”, men av ren stolthet lot vi være. Lars skulle denne bål, men det klarte han ikke, men han er en destod bedre sjåfør.

Til sammen fikk vi vel en 3-4 torsk, hvorav den største var på ca. 1 kg. Rundt kl. 22.00 satte vi kursen hjem etter et dårlig fisk i dårlig vær med kald nordavind. Den største spenningen på turen var knyttet til om vi kom hjem. Etter litt graving og dytting fikk vi snudd bilen, men det lovet ikke godt da den spant på flatmark. Imidlertid hadde vi ikke regnet med Rally – Lars bak rattet på jevnt turtall og i god fart forserte vi alle bakkene og det gikk lekende lett. Lars, Lars, Lars ropte vi til vi ble hese i stemmene. For en fyr og for en tur!

Da jeg reiste sørover etter jul hadde jeg ett mål for øye. Jeg skulle lande ålekvabbe før utgangen av januar. Mye regn og mengder med vind har ført til at fiskeaktiviteten har vært lav og jeg begynte selv å tvile på om jeg var i stand til å innfri målet mitt. Har funnet en plass som i mine øyne burde være perfekt for arten(mudderbunn med ålegress og en steinur langs land) , men som har gitt to resultatløse turer (dog korte grunnet ufyselig vær). Mye grubling og dårlige planer ble lagt før jeg omsider satte inn støtet. Ideen fikk jeg da jeg kikket ut på fuglebrettet. Der hang 6 tomme meiseboller og dinglet i viden. Geniale å bruke som fluposer til micromeite tenkt jeg vel høyt. Så var vi i gang. Reker, en pose kavring og en flaske tran uten sitronsmak ble handlet inn. Rekene ble kjørt i blenderen, tran ble tilsatt og knust kavring ble blandet inn for å gjøre massen tykk som en deig. Fylte så de tomme meisebollene med blandingen og la de i fryseren. Neste morgen var jeg utrolig spent på resultatet. Og ja, de så helt perfekte ut. Festet så en stein i en senestump under meisebolla slik at den med sikkerhet skulle synke til bunn og bli liggende stabilt på slipplassen. Tre boller ble sluppet første dagen og tre til to dager senere.
Drømmen er jo at slike satsninger skal gi resultater, og jeg må ærlig innrømme at troen var god da jeg entret fiskeplassen i ettermiddag. Jeg hadde med meg nok en pose med finhakket reke som ble brukt til flu. Utstyret ble rigget med krok 12, fire splitthagel og 1/3 reke.
Det tok ikke mer enn fem minutter før jeg kjente den første smånappingen, fast fisk og opp kom kveldens første dvergulke. Ny art og mye glede. Vekta viste småpene 41 gram, ikke rekord, men veldig nære. Fem minutter senere gjentar bedriften seg og en ny dvergulke får se Grimstads gatelykter (jepp, har blitt vietnameser og fisker ved fiskemottaket midt i byen). Vekta viste 57 gram og årets første meitasrekord var et faktum. Her er det tydelig at oppforingen har fungert og drømmen om ålekvabbe virket brått litt mer realistisk enn før. Så skjer det, napp, fast fisk. Kjenner med en gang at fisken er litt tyngre. Hodelykta blir slått på og i lyssøylen kan jeg skimte en fisk som det er umulig å ta feil av. ÅLEKVABBE!!!!!!

Endelig har jeg lykkes og et gledeshyl som fortsatt runger over hele Grimstad ble sluppet løs. Nå var det tid for fotografering og veiing. Vekta viste hele 132 gram noe som i mine øyne er veldig penten. Etter en god kopp kaffe begynte jeg omsider å fiske igjen og umiddelbart sitter en ny fisk på kroken. Tyngden skulle indikere nok en ålekvabbe, men til min store overraskelse kommer det en fin liten rødspette opp av vannet. Fisken veide ikke mer enn 123 gram, men alltid moro med spette. Så gikk det slag i slag med tre nye dvergulker på henholdsvis 28,37 og 53 gram, to vanelige ulker på rundt 100 gram og en skrubbe på 246 gram.

Med et smil om munnen kunne jeg konstatere at agnbollene mine hadde fungert (hvis det ikke var kveldens flu som var utslagsgivende). Detta var SÅ FORTJENT og jævelig moro.
Ps: Legg merke til draktforskjellen på dvergulkene, her er det stor variasjon. Alle virket veldig fete så virker som det er gyting like rundt hjørnet.

På mandag tok jeg meg en tur etter den forjettede rødhaien. Det var ekstreme forhold og jeg måtte presse bilen til det ytterste for å komme gjennom metervis med snø og bitende kulde, men jeg ga meg ikke. Som en ekte helt av Norge forserte jeg mengder av snø med kilovis av oppakning på ryggen, mange ville ha bukket under av den enorme fysiske anstrengelsen. Det var bare takket være en tung livserfaring og en meitekondisjon uten sidestykke at jeg nådde ut på plassen. Forholdene var ekstreme med tett snødrev og makrellen frøs til is før jeg rakk å ta den ut av pakka. Jeg måtte varme den vekselsvis i armhulen og i skrittet for å få den på kroken. Omsider fikk jeg to stenger ut i vannet, men kastene ble korte fordi det frøs is i stangringene før loddet traff vann. To napp på på 4 timer sier vel sitt om forholdene. Det store høydepunktet på turen var at Allan tok seg bryet med å ta en tur ut. Vi fikk slått av en trivelig prat før jeg måtte slite meg tilbake.

I går var det tid for lakefiske i Glomma med Toffe. Da var forholdene langt bedre, heldigvis. Fisket var, for å si det rett ut, dårlig. Vi hadde kanskje to napp, hvis ikke det var strømmen. Med andre ord lite å rapportere om.

Har oppdatert wordpress på meitas til siste versjon og det innebærer noen små endringer i layout etter innlogging, men burde likevel ikke by på noen store problemer. Vi måtte henge med i utviklingen – også på datafronten vet dere!

Endelig oppe i nord etter en lang ferie. Meitesuget var stort etter lang tids fravær. Undertegnede kontakta Sypika og hørte om han var klar for arktisk kystmeite. Det var han. Et lite skudd for baugen var værmeldinga. 22 sekundmeter sydlig og plussgrader. Ingen av de planlagte stedene ble aktuelle da det viste seg at meldinga holdt stikk påfølgende dag, 10.januar. Men, meite skulle vi. Og etter en kort, men vennskapelig disputt landet vi på at det ble ismeite etter røye. Påfølgende spente vi opp en hundeslede og la i vei til et vann med potensiale på røya opp mot to kilo.

Vel fremme ved vannet, og med bikkjene godt tjora, fant vi noe som kunne minne om en god spot. Og det tok ikke lange tida før det begynte å nappe. Imidlertid vanskelig å få dem til å sitte. Pikebarnet var den første til å få fisk opp på isen. Ei fin og slank røye på drøye to hekto. Og det varma godt i den stive kulingen og det strie regnet. En ekstra prikk over i’en var det også at ulike organismer, snyltere, hadde tatt bolig i de blodfylte røyegjellene. Flere arter på en fisk. Thåpp!

Jeg veit ikke hvem som var mest våte- vi eller bikkjene. Det var ikke kråker i nærheten- som nok ville tatt hjem pokalen dersom de var. Og tre mikrorøyer senere bestemte vi oss for å dra. Vi var dog enige om at vi hadde hatt en god start på sesongen. Og ser frem til kulde, lysere dager og feitere røyer ved en senere anledning. Undertegnede gleder seg til å fortsette eksperimenteringen med lys over blinken. Ingen tvil om at det vil gi stor røye senere på sesongen. Flere rapporter følger fremover. Beklager at det ikke vil komme bildedokumentasjon på en stund.

Aspen, Presidenten og jeg hadde bestemt oss: søndagen, den skulle brukes til isfiske! Med sjeldent mye is på fjorden fristet såklart fangster av stortorsk, sei og hai, men uheldigvis satte mildværet og sønnavinden inn et døgn for tidlig og valget ble derfor lett. Det måtte bli en tur dedikert til sik, en av årets gjeve meitasarter.

Første stopp var Harestuvannet – et bænkers sikvann. Vi ble her i to timer, hvorav en halv time gikk med til å bore 3 – tre – hull med tidenes sløveste isbor. Etter halvannen time uten napp var det på tide å bytte hull og vi dro like greit videre til Jarenvannet.

Mengden isfiskere, og oppborede hull (bra for oss), på Jarenvannet var mildt sagt imponerende. Vi fant oss raskt en plass og startet kikkfiskingen. Til tross for nytt pågangsmot skulle det ta nye tre timer før dagens eneste fisk kom på isen. En flott sik på 134 gram, tatt av undertegnede. Etter at jubelbruset hadde lagt seg over vannet ble det mørkt og vi måtte sette nesa hjemover. En trøst for Aspen og Presidenten bør jo være at rekorden på ingen måte er uslåelig, så det er bare å prøve igjen.

Brasma, Aspen og Skrubba pakket sekken med skyhøye forventninger og satte kursen mot Godplassen på fredagskvelden. Det startet brutalt. Aspens splitter nye rigg røk tvert av da Presidenten tok frem superkreftene i utkastet. Slik går det når du ikke klarer å kaste sjæl vil nok mange tenke. Aspen skulle imidlertid komme sterkere tilbake. Presidenten derimot, leverte varene umiddelbart og dro kjapt opp to flotte torsker. Dette var starten på en endeløs rekke av runs og perfekte tilslag, hvorpå Aspen landet den største torsken på 2,5 kilo. Til Presidentens store overraskelse la Aspen jeg-dreper-aldri-en-torsk-moralen på hylla, og moste skallen på fisken.
Prøvemedlemmet fryktet lenge at Oslofjordfisk kun sverget til bondekost. Men da snella hvinte og jeg svarte med et tilslag en nybegynner verdig, var det deilig å se at den glupske torsken, på småpene 200 gram, hadde slukt scampien. Like etter satt nok en gourmet-torsk på kroken.
Etter fire timer fullspekket med action roet det seg rundt midnatt. Og da den ultrakonservative Presidenten måtte ty til jåleagn – uten suksess – pakket vi sakene og vendte nesen hjem.
Ved bilen konstaterte vi at turen var en ørliten skuffelse, tatt i betraktning at Godplassen alltid leverer rekordfisk.

Utfordrer herved gammle og ny medlemmer til å legge ut noen punkter/lister over hvilke mål de har satt seg meitemessig for året 2009. Medlemmer som har vært lite aktive har her en gyllen mulighet til å vise seg medlemskapet verdig ved å bidra med lister og diskusjon.