Lørdag 21. februar tok Buken med seg sin kjære ut på isen i Kåfjorden. Ankom ca på full flo, noe som gjorde det å entre den isdekte fjorden til en spennende affære. Og jaggu klarte jeg å gjørra meg te latter. Et filmteam som var i Storfjord for å filme gauper hadde stoppa med sin bil og begynt å filme en lokal isfisker- Buken idet han sikret at sin hjertevenn skulle finne en trygg rute ut på den sikre isen. På de tjukke flaka gikk Buken sjæl på ræva så det sang. Hahaha. Chaplin og dustehue på en gang. Fanga på filmrull. Eg noterar clown!

Nok om det. Entra isen fem- ti minutter etter noen virkelig lokale. Det var ikke det store livet på isen. Og de lokale pilkere fikk nada. Noe bedre var det for oss. For anledningen var vi bevæpnet med sild, noe som ga noe napping hos oss begge. Etter en del fnugging på oppsettet med j-krok og flytekuler på glidebom satt endelig ei flott kolje på 730 gram. Senere ble det også et par brosmer (mikromidaxz og 1150 gram) og to koljer te. En av dem ble veid te småpene 560 gram. Den siste var ca. den samme vekt. Glade kunne vi konstatere at middagen var sikra. Til sist må man vel si at de lokale blydunkerne endte opp som clownz. Oh-jezz! Noter det Jostein E! Kvar og ein av dem! C-L-O-W-N!

Siden den unge unge hislingen har fått godt med ørret i dette vann på redskap som ikke bør nevnes i dette forumet. Var opptimismen ganske stor da jeg gravde meg en meter ned i snøen på jakt etter vann.  Stedet var Hartevann på den nydelige sørlandsfjellperlen Hovden.  Redskapen var ei lita mormyrskestikke agna med maggot.  Tre timer  og fem hull seinere var det fremdeles ingen ørreter på land.

Bunnefjorden er en møkkafjord, det er noe alle vet. Likevel er det i vinter bli tatt torsk på over 8 kg og flere rødknurr på isen. Mot bedre vitende tok jeg likevel en tur for å gjøre et forsøk sammen med Fredz. Det positive var at isfiske på bunnefjorden ga en ganske positiv opplevelse rent estetisk, vi satt inne i en fjordarm som var skjermet og uten bråk og støy av noe slag. Imidlertid skulle Bunnefjorden rent fiskemessig, vise seg å være så dårlig som alle vet den er. Jeg hadde to napp. Fredz fikk 2 hvitting og 2 sandflyndrer, men Fredz er jo også en ekte oslogutt og det ga han naturligvis en megafordel.

Etter at målet om ålekvabbe ble innfridd i januar måtte jeg finne meg et nytt mål for februar. Valget falt på tangsprell, en art jeg har fått i barndommen men ikke i regi av meitas. Etter å ha lest meg litt opp på arten innså jeg at det kunne bli vanskelig på denne årstiden da 50 prosent av alle tangspreller passer eggene sine og tar ikke til seg føde. En skikkelig utfordring, noe for meitas sin fremste micromeiter med andre ord. Planene ble laget og fiskebiotopen som ble valgt inneholder ålegress, mudder og tang i utkanten. Har aldri fisket aktivt i ålegress før så det i for seg var spennende nok. Begynte å fore opp plassen i forrige uke med grovhakket reke lagt inne i en sammenleggbar krabbeteine. Har jevnlig fylt på med reker så troen om at mye fisk hadde samlet seg var stor.
Etter å ha foret i en uke og bruk formiddagen på å bryte opp isen var det endelig tid for å prøve plassen. Snøret fant bunnen ca 2,5 meter under båten og fisket var i gang. På løpene bånd så både dvergulker, rødspette, ålekvabber og vanlig ulker dagens lys. Mitt i denne masakeren dukket det plutselig opp en fisk som jeg først trodde var en ålekvabbe, men det var noe som skurret. Hadde jeg klart å fange tangsprellen? Løftet opp ryggfinnen for å lete etter mørke flekker, men nei, ingen flekker. Nå stod jeg faktisk med en fisk i hånden som jeg ikke ante hva var for noe (dette hadde jeg aldri trodd skulle skje). Slo meg egentlig til ro med at dette måtte være yngel av lange eller brosme eller noe annet. Fisken ble avbildet i alle mulige og umulige vinkler før den ble lagt i sekken. Lettere skjelven fortsatte fisket og jaggu kom det ikke opp en til av samme arten. Dette eksemplaret var enda større og derfor enda lettere å studere. Det var da jeg fikk øye på sjeggtråder på nese og hake. Med skjelvene fingre kunne jeg konstatere fire tråder på snuten og en på haka. FEMTRÅDET TANGBROSME var et faktum og jubelen kunne slippes løs. Nå var det bare å pakke sammen sakene å dra hjem for å fotografere og sjekke norgesrekord. Overraskelsen var stor da jeg så at norgesrekorden var tatt i Grimstad og at fangstmannen var fra Sandefjord. Misset rekorden med 30 gram, men nå har jeg noe å strekke meg etter.

Resultatet på turen ble som følger: Dvergulke 3 (største på 70 gram, ny meitasrekord), Vanlig ulke 3, Rødspette 1, Ålekvabbe 2 (største på 127 gram), Femtrådet tangbrosme 2 (84 og 107 gram). En helt grei tur med andre ord.

2009
Nye arter: 4
Nye Meitasrekorder: 4
Rekorder mistet: 0

Tidlig søndag morgen troppet Einar og jeg opp på parkeringa ved Sandebukta for en dag på isen. Fisket gikk tregt hele formiddagen, både for oss og alle andre på isen – sikkert 40-50 stykker (det viste seg å være en isfiskekonkurranse denne dagen). Etter bytte av plass fortsatte fisket like tregt. Agnene indikerte at bunnen var dekket slimål, så jeg bestemte meg for å prøve å fange en for å slå ihjel tiden. I teorien burde det jo være ganske lett – de spiser alt, og det på veldig kort tid. Utstyrte derfor loddet med en kort fortom, 14 krok og en liten rekebit for å lure en rosa jævel. Har forsøkt dette fra tid til annen når fisket er tregt, men har aldri fått noen av de på kroken. Det skjedde utrolig nok ikke denne dagen heller. Så, etter litt prøving og feiling, oppdaget vi at fisken gikk høyere i vannet enn vi trodde – 10-15 meter over bunnen. Etter dette gikk Einar faktisk en kort periode i skytteltrafikk mellom stengene hvor det nappet annenhver gang, men uten annen fast fisk enn en stakkars hvitting. Akkurat da kulda begynte å sette seg skikkelig i fingerledda og snøen dekket til alt utstyr, fikk jeg endelig gleden av å få på fisk. Snart lå en 750 grams kolje på isen med 14 krok i munnviken, og turen gikk fra fiasko til suksess på et øyeblikk. Men det skulle ikke stoppe der. Etter kun kort tid (trolig et par-tre timer – kort tid i ismeitesammenheng) dro også Einar en kolje opp på isen. Noe mindre, men ikke mindre gøy fordet. Vi fikk begge det vi kom for og kunne pakke sammen med god samvittighet.

Kulda har på det siste bitt seg fast i landsdelen som bitehissen ål på beitemark. Det har vært så inni hampen kaldt at fiskingen lørdag måtte vike for tvsport og håndarbeid. Søndag morgen var kvikksølvet i termometeret imidlertid steget til behagelige 19,7 blå. Sypika blei telefonert like over åtte. Og vi bestemte oss for å ta turen fatt til en liten arm av Lyngen-fjorden i dette milde og fine været. Vi regna med at det nok ville være trygg is der.

De første stega ut på sjøisen var som vanlig pirrende. Men, etter skutersporene å dømme var isen sikker som en middels islandsk finansierings bank. God nok for oss pengelense! Investeringen i høla ga, som de nevnte finansinstitusjoner, liten avkastning. Sypika måtte, som den finansakrobat han er, utfordre skjebnen med å fiske i ei råk ytterst mot iskanten. Ordentlig spennende var det et lite øyeblikk da Pika satte fast sena i iskanten. Noe som gjorde at det svært verdifulle pilkeoppsettet ikke kunne dras opp. Han gjorde en kjapp kalkulering av hva som var mest verdt av livet og halvrustent fiskeutstyr. Og kom frem til at den gode gamle stingsilda på 250 gram var verdt en viss risiko. Den var jo tross alt spekka med fire gummimakk.

Undertegnede blei gitt pikestanga og kommandert til å sveie inn. Pika sjæl gikk så ned på alle fire og slanga seg som en ål i fuktig gress mot den åpne råka. Helt til han kunne strekke handa utenfor iskanten. Jeg sveiva, og blei mana te å øke tempoet. Stoppa ikke før jeg hørte et hyl. Tolka det til at det betydde at gummimakken var oppe. Og det var den..

Fiskelause, men med våre usle liv i behold, bestemte vi for å krysse fjorden. Noen lokale kunne fortelle om en god fiskeplass på are sia. Og dersom vi hastet av sted ville vi kunne få fiska en kjapp time på den nevnte plass- og også rekke å kjøre Sypika på jobb. Og jaggu. Det nappa just sekundet agnet, en lekker coctail av reke og chilensk regnbue, nådde bånn på ca åtti meter. Desverre ville den ikke sitte. Det gode fisket varte heldigvis for Sypika. Og en drøy time etter vi hadde ankommet den lokale godplassen hadde han halt opp fisk etter fisk etter fisk. Tre ialt. To flotte torsker på 100 og 150 gram, og ei hyse på drøye to hundre hadde latt seg friste av deilige remareke. Var dette mon starten på noe stort??

Neida. Evnentyret måtte dog vike for Pikas grunnlag for føde og forlystelse: arbe! En langspurt over isen, og en drøy time i bil senere var vi tilbake til utgangspunktet. Dog en liten timinutter etter opprinnelig arbeidsstart for storfiskærn. Vi var begge enige om at det hadde vært en fin tur. Inni meg gleda jeg meg til neste tur mens jeg nynna på “ice, ice baby”.

Da fiskeiveren virker å være laber inne i hovedstaden får jeg legge ut en rapport fra Grimstad. Har blitt to fisketurer siste uka dog uten de helt store fangstene. En microtur resulterte i 1 stk dvergulke på ca 30 gram og en flyndretur ga noen småtorsker og to skrubber under 300 gram. Grunnet kaldt vær og at båten har frosset inne må de store satsningene etter flyndra vente noen uker til. Legger ved rekordbildene som mangler i lista. Bra!

2009
Nye arter: 3
Nye Meitasrekorder: 3
Rekorder mistet: 0

- morra di dansær naken!

Det ligger like mye i dette barnetøys som i mitt livs første laketur. Man kan si laken- resultatet blir ikke annet enn at man føler seg nesepekt. Iallefall på onsdagen 28. januar. Det må sies at det ble en flott kveldstur. Stjerneklart, deilige 10 blå, noe nordlys og mye forventninger. Sypika fulgte med på turen som pudder på jentedassen. Og vi hadde agna opp slukene våre med chilensk regnbue og norsk reke. Noe for enhver smak mao. Etter tre timers intenst fiske ved både innløp og i ei muddervik i det fantastiske Josvatnet ga vi beng. Satte ut to ståsnører før vi tok fatt på veien hjem. Dagen etter sjekket Sypika (den dagdriver av en torskefisk) snørene mens Buken var på arbeid. Buksnøret hadde fisk på. Var det mon den beryktede laken???
Hvem veit… Sypika skulle slå hull i ishinna, som omsluttet snøret, med en kvass kniv. Det gikk som det måtte gå. Senebrudd og lakemist….. – den laken, den laken. Fins ikke maken.

Jon “Sutern” Thorsen og Lars “Hork” Holtan hadde bestemt seg for en fugletur med innlagt fiske den siste helga i januar. Turen gikk til Jæren og omegn og ved avreise håpet man på piggvar på Jærstrendene, og etter tips av Karleif på fiskersiden div hai i Høgsfjorden.

For å begynne med den gilde piggvaren; det blåste bort. Stiv, strak sigøyner og paddeflatt landskap er ikke den beste kombinasjonen, så den siste dagen, da det blåste minst, blei det en snau time med takkelet såvidt utenfor brenningene pga vinden. Nyttesløst, men det var da i det minste et forsøk. Okkesom har man jo en god grunn til å ta turen tilbake ved en seinere anledning, aldri så galt er det godt for noe!

Nå går vi over til haien. Vi hadde blitt fortalt om to plasser der pigghå, hågjel og svarthå kunne påtreffes, samt kloskate. Det var hipp som happ for oss, men litt tettere dybdekoter og bedre belysning svingte pendelen i retning den ene. Vi rigga opp takkels med stålfortom, 2/0-krok og sild og satte oss til. Det skjedde ikke stort, og i tillegg til den obligatoriske lysinga på grunna etter småfisk, valgte Jon å fange en knoppsvane med lasso. Jaja, sånn fikk nå guttane tida til å gå. Catch & release av knoppsvane:

Men tilslutt begynte det å ule i nappvarsleren til unge Thorsen og etter en ikke altfor krevende fight kunne en hågjel på 465g landes. Jubelen sto i taket og manneklemmer ble utlevert. Trua var på topp mtp flere fangster og når det dro til i andre enden av snøret mitt blei det hoia om rekord og ny art. Skuffelsen var desto større da en torsk type mikro viste seg i overflata. Jaja, spennende så lenge det varte… Jon runda av med en pen taskekrabbe (ny art forøvrig!) før vi pakka sammen og la oss inn i bilen 2 meter unna for en god natts søvn. Snakk om meitevennlig plass!

Avslutningsvis vil jeg fortelle en vits, siden det passer så godt:
“Det var en gang en hai og en sei som møttes: “Hai, hai”, sa seien. “Sei, sei”, sa haien.”
Jaja. Den var ikke dum.

I dag ble det en tur til Sandebukta. Var på plass klokka 9 og det var allerede folk på vei utover isen. Litt betryggende, siden jeg ikke er veldig vant med fiske på sjøisen. Det ultimate målet var selvfølgelig å få lurt opp en bruskfisk, mens andre mål var å teste innkjøpt utstyr og å bli litt kjent med plassene på isen. Det viste seg at isen var mer enn trygg nok, veldig langt utover. Forsøkte meg med noen forskjellige paternoster-tackle, blandt annet et med slep for å kunne ta kloskata. Det var helt håpløst å få fisket med agnet liggende på bunnen, trolig slimål på ferde, så jeg ble nødt til å la det henge en meter over. Etter 5 timers fiske satt jeg igjen med 3 små hvitting, største på 420g. Hadde derimot noen lengre run som ikke satt, så trua var til stede hele dagen. Fikk også tips om noen heite plasser til neste tur.

Flupose a la Jon og nappvarsler
på eggkartong funket fint