I forbindelse med et jobbseminar var turen lagt til Lovund i nærheten av Træna, pilkeutstyr, agnmakrell og surfstang var med og jeg hadde trua såklart. Dessverre var det ikke bare å senke bommen og dra inn sei, torsk osv. Jeg griseblanka som bare det og er faktisk usikker på om jeg kan si at jeg hadde et eneste napp, selv om jeg prøvde tre ganger fra båt og i ca. 3.5 timer med surftstanga. De andre kara på båten gjorde det ikke noe særlig bedre, men de fikk ihvertfall noe småsei og småtorsk på pilk. Ikke en dritt på agn. Fikk i alle fall sett svartisen og sett sel (som jeg tok bilde av, men ikke lagt ut). Nord-Norge er veldig fint, synd at havet er svart som natta.

Da blir det årsmøte og meitepokalkonkurranse på Svenner. Mittis har det overordnede turansvar, mens Even er transportansvarlig. Even har lyst til å dra tidlig på lørdagsmorgen, men mange vil dra fredagkveld. Debatten er åpnet.

Som seg hør og bør vil vi nødvendigvis ha en agenda på årsmøte, som vil bli utdelt på svenner. Det er imidlertid allerede nå mulighet for å komme med innspill til agendaen. Allerede nå kan jeg gi noen smakebiter fra agendaen som kritisk gjennomgang av medlemsmassen og mulig nyvalg av visepresident. Flere godbiter med andre ord.

Meitepokalkonkurransen vil være enkel i år. Det kjøres en åpen konkurranse med inntil to stenger, hvor medlemmene i fellesskap avgjør hvem som har vært den beste meiter. Dersom dette ikke lar seg avgjøre i fellesskap, så avgjør President og Vise president konkurransen.

Jøss, har’n vært i Jøssingfjord? Jøss. Nesten like gøy som gjørs-spøken det der. Jaja.

Nå om dagen er kanskje Jøssingfjord best kjent som plassen Titania AS holder til, dette bergverket som står for ti prosent av verdens ilmenittproduksjon, med konsentrater av magnetitt og sulfider som biprodukter. Dette utvinnes selvfølgelig av malm, og det synes! Mer om det seinere.

For mest kjent er vel Jøssingfjord uten tvil for den såkalte “Altmark-saken”, som på en måte tjuvstartet krigen i Norge i februar 1940, da det britiske skipet HMS Cossack bordet og satte fri britiske fanger fra det tyske skipet Altmark. Ikke hadde britene lov til dette i det dengang nøytrale Norge, men ei heller hadde tyskerten lov til å frakte fanger i norsk farvann. Litt av en farse det der, og det var faktisk den utslagsgivende faktoren til tyskertens Operation Weserübung-Nord (invasjonen av Norge), siden de ikke lenger kunne stole på Norges nøytralitet og derunder sikkerheten til tyske handelsskip som fraktet jernmalm fra Narvik. NS-avisa Fritt Folk omtalte sågar engelskvennlige nordmenn som Jøssinger etter hendelsen, et ord som seinere blei tatt opp av hjemmefronten og brukt som navn på deres tilhengere. Fritt for å være Jøssing! Nok av det.

Jeg tok altså turen over til Rogaland for å fiske, en 30-minutters reise i spektakulære omgivelser! Vel framme rigget jeg opp et enkeltkroka paternoster agnet med reke og pælma ut. På forhånd hadde jeg sett meg ut to plasser i fjorden, og pga en gryende Kaptein Voms tå (aka podagra, aka urinsyregikt) valgte jeg den med kortest gåavstand. Der sa kartet at det var 10-15 meter dypt, og det stemte. Ikke så altfor lenge uti økta peip det hissig i varsleren og kroken blei satt i noe som kjentes flatt ut. Helt korrekt det, ei fin sandflyndre viste seg når takkelet nærma seg land. Og her er vi tilbake til malmen. Flyndra hadde et svart sandaktig lag på blindsida. Nice. Og grasset/tanga som hang på loddet var like svart. Ikke veit jeg, men det kan virke som om det har vært en form for dumping her. Pga av dette anså jeg ikke fløndra som mat, og etter veiing skulle den tas bilde av og kastes uti igjen. Vekta stoppa på 375g, noe fisken feira med et godt sprell og sendte dermed seg sjøl ned i ei fjellsprekk og vekta til havs. Hurra! Fløndra fikk jeg redda, dog uten at jeg stressa ytterligere med bildetaking, men vekta var fortapt. Og det var gruelig dumt, for ikke lenge etter frilinemeita jeg etter etpar ok lyr (ca 2kg) som cruisa langs land, men det som tok reka var en berggylte på 38-39cm. Mulig rekord? Vet ikke. Hadde uansett vært trivelig å hatt vekta på den. Ellers ga bånnmeitestanga ga meg en lang, men sjeldent tynn knurr og etpar sypiker før jeg pakka sammen. En trivelig tur til plassen som heretter er mest kjent for mista vekt og møkkete flyndre.

Hadde forøvrig ei økt på en ny plass i Fedafjorden for etpar uker siden, med et napp som resultat. Artig dybde dog, ca 40 meter. Her kan man nok få hai utover i mørket. Eventuelt nyte utsikten i lyset.

Det var tid for syv dagers ferie på Mallorca i byen Alcudia for å feire min svigemors 60 årsdag, og som seg hør og bør hadde jeg lurt med meg en fiskestang for å lure den gjeve multa. Alcudia er en veldig interessant by rent fiskemessig. Sør i byen ligger et relativt stort vann bestående av saltvann. Fra dette vannet går det en kanal i flere forgreininger noen kilometer innover i byen. De første par dagene brukte jeg og min forlovede på vandring langs kanalene for å spotte fisk. Det er et must å ha med polaroid briller, noe jeg hadde.

Multene var relativt enkle å spotte. De gikk rundt i store stimer nærmest over alt i kanalen, men de var relativt små av vekst. Fra 5 gram til ca. 400 gram. De tok villig vekk på flytebrød og agnet var da greitt. I tillegg så jeg ganske stor fisk i kanalene fra 1.5 kg til ca. 4 kg +. En av dem var havabbor, men de øvrige var helt umulig å artsbestemme. Det var derfor også vanskelig å velge en taktikk. I ettertid så ser jeg at man bør ha med en fiskeoppslagsbok for subtropiske farvann. Imidlerid var jeg fast bestemt på at det var multe jeg skulle ta og lot stor fisk være stor fisk.

Den 14.08.2009 fikk jeg den første muligheten og la ut sammen med svigerfar (Birger) til begynnelse av kanalen. Tanken var at det sannsynligvis ville trekke opp en del fisk fra vannet om kvelden opp i kanalen som virket næringsrik. Vi agnet med loff og fisket med dupp, etter å ha funnet ut at flytebrød var en særs dårlig teknikk, fordi multa er uhyre rask når den tar i overflata og tar bare små biter i høy hastighet nokså forsiktig. Ikke lenge etter av vi kom kl. 19.00 banket det til på duppen og jeg ble mildt sagt godt fornøyd når det viste seg å være en fin fin multe på 250 gram. Endelig var utenlandskontoen åpnet! Jeg fikk også en mindre multe. Like før det mørknet helt så banket det til igjen og etter en overraskende knallhard fight kunne jeg lande, en for meg helt ukjent fiskeart. Jeg har sett den mange ganger på tv men aner ikke hva den heter! Moro!. Birger fikk et par mindre fisk, som hadde veldig stort hode med store øyne og kort kropp. De var i tillegg små. Imidlertid var fisket ultra spennende og duppen gikk hele tiden, men de var vanskelig å kroke. Når det ble mørkt døde fisket helt bort.

Dag 2 den 16.08.2009 forsøkte vi oss igjen. Da bagget jeg raskt ei lita multe og fikk en større som klokket inn til ny meitasrekord på pene 360 gram. Jeg fikk også den lille stygge fisken som Birger hadde fått et par dager før, også ny meitas rekord så jeg var naturligvis fornøyd. Etterhvert begynte birger å ymte frempå at det bare var småfisk i området osv (han ville hjem til kona). Plutselig klinte det til på duppen og det var faktisk en utrolig heftig fight. Jeg var sikker på at vi snakket om en fisk på rundt 2 kg, men den klokket inn på pene 840 gram. Uten at jeg aner hva slags fisk det var. Etter det var jeg naturligvis veldig misunnelig på Birger som ble kongen av mallorca.

Fisken til Birger gjorde at jeg måtte forsøke igjen. Denne gangen midt på dagen. Det ble en total fiasko, selv om multa var tilstedeværende omtrent hele tiden var den mye mer var enn det tilfellet var på kvelden. Jeg blanka som bare det, sett bort fra de ganske stygge små fiskene med stort hode. Imidlertid så jeg et par veldig store fisker som gled forbi igjen, kan ha vært stort multe eller hva som helst annet. En ting som kan være verdt å nevne er at multa faktisk ikke er en så veldig sprek tatt i betraktning de to andre artene vi fikk som bruker hele kroppen som finne, på den andre siden har jeg aldri fått stor multe. Etter å ha fått multe irriterte det meg litt at jeg ikke hadde tatt med småkroker (str. 14 og mindre) for å fiske agnfisk etter de litt større som gikk der.

Dette er lærdommen jeg fikk ut av turen:

1. Få ei dame som liker å spotte fisk og utstyr henne med polaroid briller.

2. Dupp fungerer utmerket, friline ikke så bra.

3. Multe liker loff (mais er et dårligere agn), men reke er trolig enda bedre (men vanskelig å få tak i)

4. Fisk alltid etter kl. 18.00

5. Ha alltid med veldig små kroker for å fiske agnfisk.

6. Skaff deg en fiskebok for å identifisere artene og potensielle agn.

Det er forøvrig fint om medlemmene er behjelpelig med identifikasjon av artene.

På søndag bar det til Dynovika for Aspen og meg. Fokus var satt på asp, så vi startet med å fiske laue til agn. I år som i fjor var dette vanskeligere enn først antatt. Det skyldtes ikke at det var lite fisk der, for de fantes i tusentall. Det skyldtes heller ikke at de ikke nappet, for det gjorde de konstant. Det skyldes derimot at de er utrolig raske, mange mener litt for raske. Dagen-derpå formen gjorde seg muligens gjeldende, og vi hang rett og slett ikke med i svingene. Vi brukte utroolig lang tid på å nappe opp 4-5 lauer før vi kunne starte fisket vi hadde kommet for. Etter litt uttesting av tackle endte vi på to forskjellige typer: Aspen satsa dupp med fritthengende laue, jeg satsa på et paternoster med dupp som indikator og laua hengende rett ved overflata. Etter en god stund uten napp, satt jeg opp en ny stang med bunnmeitetackle til gjørsen. Aspen forble tro mot målretta asp-meite, som seg hør og bør. Vi satt uten fisk lenge, men så, da en liten regnskur gjorde at vi ville pakke sammen begynte det så smått å tikke i baitrunneren. Tilslaget satt, og etter en kort fight lå 1.55 kg gjørs på land. Ny pers, og snaue 100 gram unna meitasrekord. Siden dette ikke var fisken vi hadde kommet for, fortsatte vi å pakke og dro hjem vel vitende om at aspen ikke lot seg lure denne gangen heller.

En tur til Drengsrud fredag kveld skulle bekrefte presidentens påstand at det er lett å fange dvergmalle, overraskende lett. Etter først å ha skaffet litt småmort til agn ble snøret lagt ut et vilkårlig sted og kaffen tømt opp. Ventingen skulle begynne. Været var upåklagelig og kvelden stille, det skulle bli fint å slappe av en stund. Etter kun to små slurker kaffe begynte dobba å danse forsiktig. Var det synsbedrag? Da samme dobba tok en skarp venstresving strammet jeg snøret forsiktig. Fast fisk! Uten nevneverdig fight tok 53g dvergmalle seg en liten tur på land. Litt stille jubling ble etterfulgt av flere spørsmål: hva er egentlig meitasrekorden? Arten er i boks, sitte lenger for å forbedre persen? Jeg har fortsatt tid, kanskje stikke og fiske karpe? Valget falt på karpefiske. Kort fortalt ble det ikke mer fisk denne kvelden.

P.g.a stor iver etter å fastsette dato for generalforsamlingen overså jeg lett at poden fyller 2 år den 6. september. For å bevare husfreden må jeg derfor komme med den kjipe meldingen om at generalforsamlingen denne helga desverre ikke kan legges til Mølen. Hvis vi skal benytte fuglehytta må jeg desverre være med for å bedrive ringmerking på morgnen, dette er prisen å betale for overnatting i fuglesesongen.

Derfor har vi to valg:
1. Generalforsamlingen avholdes helga som avtalt, men ikke på Mølen som tidligere bestemt.
2. Generalforsamlingen flyttes 1,2,3 eller 4 helger frem i tid og vi benytter Mølen som tidligere avtalt.

Hvis punkt to er et alternativ for folk så må jeg ha rask tilbakemelding slik at en helg kan bookes så fort som mulig. Håper alle kan svare så fort de ser dette innlegget.

Mvh Sutern- Leder for meiteutvalget.

Tre uker sto til disposisjon og jeg hadde store forventninger til sommerens meitefiske. I forkant var målet å fiske etter kveite samt å finne multa i Vestfold.

Som turansvarlig er det viktig å alltid være oppdatert på mulige meitelokasjoner i Norges rike. En Corolla ble dermed fullpakket med fiskeutstyr og frue. Kursen ble i første rekke satt mot Helgealandskysten, og etter to dager med kjedelig tullefiske på Vega tok vi turen til Fosen. Her var planen å presse meitasrekorden på brunørret. Været var imidlertid for kjipt og vi dro derfor til det kommende herskapet til Thorin & Vollan lenger sør.  Her fikk vi en grundig innføring i de frekke meitemulighetene langs Trondheimsfjorden. Jeg er rimelig sikker på at meitasrekordene vil renne inn fra denne kanten i fremtiden.

Ved Atlanterhavsveien tok vi turen til Håholmen for å teste havfiske for alvor (trodde jeg). Første kvelden testet jeg en nyinnkjøpt karpestang og slepet var agnet med fersk sild. Turansvarlig vil ikke anbefale fiske fra denne holmen … Neste dag prøvde vi først fiske fra en liten jolle. Dette ga ikke noe resultat for undertegnede. Deretter dro vi ut i en skøyte hvor jeg hadde to timer til rådighet for å hale inn en noe stort. Fikk først en lange på 0,3 kg som kapteinen var kjempe happy for (skikkelig sunnmøring) og denne gikk dermed rett i bøtta. Ellers skal det nevnes at jeg mistet et slep til moder jord og like etter ble et nytt slep ofret til propellen. Jeg velger å skylde på kaptein for sistnevnte flause.

Ellers ble en rekke bukter og fjorder studert fra bilvinduet. Fikk bl.a. fatt i en havfiske/ferskvannsfiske katalog som er svært interessant for kommende
turer i regi av Meitas. Katalogen kan også leses her

Vel tilbake i Sandefjord ble forrige uke brukt til to korte turer for å speide etter multe, men uten resultat. Ellers ble det to turer på nattfiske, hvorav den siste var særs
spennende. Før det ble mørkt var sjøørreten usedvanlig aktiv. Det virket som om den jaktet horngjelbarn for harde livet. De kraftige vakene var et fantastisk skue,
men det var bare så synd at den ikke var interessert i en halvfrossen brisling.

Kort oppsummert var resultatene fra sommerferiens meitefiske ganske så begredelige. Turansvarlig er dog mer oppdatert på meitelokasjoner enn noen gang.

Forrige mandag ble årets første, og sannsynligvis eneste, makrelltur gjennomført for undertegnede. Målet var å fylle opp middagsbordet og fryser med mat og agn for vinteren. Even, Mittis og meg troppet opp på tangenbrygga kl 06 i herlig regnvær og rodde ut på plassen etter god gammel skikk. Vi startet å fiske ca halv sju, og det tok ikke lang tid før første pinnen var ombord. Det er alltid deilig å få en bra start og timene som fulgte ble ikke dårligere. Bettet var jevnt i et par timer, dabbet litt av, for så å ta seg opp igjen i et par timer til. De største eksemplarene befant seg tydeligvis under baugen, siden Even dro alle de store hvorav den største ble veid inn til 1120 gram, en pen makrell og ny meitasrekord. Totalt ble det landet ca 75 stykker i løpet av formiddagen så målet med turen ble absolutt infridd. Ett minus var at bildene fra turen forsvant i det blå med min nyervervede iphone, bittert, så bittert. Etter litt snorkling og leting fant jeg telefonen igjen, men den stod ikke til å redde etter en halvtime på havets bunn. Vinterens agn ble i dyreste laget, men en makrelltur på Sigrunn er alltid verdt det.

- Innovasjon, innovasjon, innovasjon, preket Mort, mens jeg nikket ærbødig.
Generalsekretæren hadde forsket i laboratoriet i Gamlebyen og kommet opp med boilies dynket i karamellsævs. Karpetrua var derfor på topp da to rigg med karamellagn traff vannet i Asker. Noen minutter senere var ytterligere tre rigg i vannet med mer tradisjonelle boilies.
Da det rykket i undertegnedes karamellstang i åttetiden ble stemningen elektrisk, men fisken unngikk kroken. Et par kopper kaffe senere satt imidlertid karpa. Til min store overraskelse fikk Mort totalt kokehue på bredden og liret av seg: “er du gal mann, bremsen er for løs. Hvor er håven, er den ikke klargjort. Håven er for liten, dette går ikke”, mens han trippet rundt som en hodeløs kylling. Om dette var mest for show, eller om gleden over min poteniselt første karpe førte til utilregnlighet, er jeg ennå ikke sikker på. Karpa ble jaffal sveivet rolig inn, veid inn til 2,38 kilo og høye fem utdelt. Den eneste skuffelsen i jubelrusen var at fisken ikke tok på karamellboiliesen.
Cirka en time senere var det Generalsekretærens tur til lande fisk. Denne gangen var han rolig som skjæra på tunet, og etter en tøff fight ble karpa veid inn til nærmest identisk tyngde. Var det samme fisken, spurte vi oss.
Den identiske karpa valgte også identisk agn som fisken tidligere på kvelden. Så da vi pakket sakene litt senere kunne vi konstatere null uttelling på karamellboilies, og kom frem til at karper hater innovasjon, jaffal i Asker.