På turen: http://www.meitas.net/?p=1908 , ble det slått fast at godplassen i Oslofjorden ikke var en sommerplass. I går kveld var vi tilbake for å sjekke trøkket. Toffe, Mort og Brasma.
Det startet nokså rolig med endel småtorsk og en 600 grams lyr. Det er ganske tydelig at gytetorsken ikke er på vei innover enda. Omtrent kl 21.00 var det et fint run hos Brasma, fisken som kom opp beviste at denne plassen også er en hotspot for småflekka rødhai. Et flott individ på 1020 gram ble landet. Stor jubel, highfives og en bittelitt bitter Bratteng.
En halvtime senere gikk det nok et run hos Brasma, og dette var det fart i. Nappinga indikerte hai, og hai var det. Pga. litt kluss med et annet snøre ble bruskfisken gående noen minutter fram og tilbake 2 meter fra land, og at dette var ny norgesrekord på rødhai var det liten tvil om. Da den endelig ble landet, ved hjelp fra Tofs, viste det seg at dette slett ikke var rødhai. Pigghå! Og godplassen leverte igjen syke resultater. Håen ble klokket inn til 1,6 kg. Pigghå fra land, i Oslofjorden, er rett og slett sjeldent.
Med nokså javne mellomrom, 30 – 60 min etter første haien, gikk det kraftige run hos Brasma, og vær gang var det pigghå. Bratteng ble bitrere og bitrere. Verken han eller Toffe fikk hai, kun småtorsk.
Da 5 håer var landet orket ikke Bratteng mer, og lurte på om ikke presidenten kunne binde ett tackle for ham. Agna lå nokså nærme hverandre, så forkjellen kunne være der. Etter 15 min med nytt tackle satt haien hos Mort også. Og en av de viktigste fiskene på lenge ble landet. Pigghå på 1.96 kilo. Tackelet er en brasmaspesial: En ca meter lang fortom, utfra glidebommen, en 5 cm lang, fluoriserende gummislange, som dekker krokøyet og oppover sena.
Toffe dro 02.00. Han har jo fått fin pigghå før.
Brasma fikk 6 eller 7, hvorav den største på 2.1 kilo.
Mellom 3 og 5 var det rolig. Etter litt soving og forfrossen oppvåking, fant vi ut at turen ikke kunne bli noen særlig større suksess, så vi sæla på. Nok en fantastisk tur til Oslofjordens perle var historie.

Vi møtte mannsterke opp på tungeplassen, Even, Toffe, Lars og jeg med tunge i kikkerten. Vi kom når vannet var på sitt høyeste og undertegnede landet kjapt ei fin, fin sandflyndre. Bare noen minutter senere kunne Even lande en skikkelig fin en på småpene 560 gram og dermed ny meitasrekord! Etter det snudde det mot lavvann og som alle vet er det dritt å fiske etter flyndre på lavvann, og vi fikk ikke mer. Imidlertid var småtorsken tilstede og den fikk vi mange av. Største var kanskje på 1. kg.

Selv brukte jeg tid på å teste ut boillies. Det som raskt viste seg var at boillisen var langt fra hard nok til å tåle trykket når den ble kaste langt. Boilliestopperene skjærte gjennom, slik at den falt av. For å hindre dette måtte boillisen ligge i fingerbandasje, ikke en optimal løsning. For at dette skal fungere optimalt må sannsynligvis boillisen tres på når den er stivfrossen og det må brukes en bred stopper, f.eks. fyrstikk. Et annet alternativ er å herde dem i ovn. Begge alternativer vil bli utforsket førstkommende fredag. Grunnen til at boillisene blir å myke er sannsynligvis at de ble tint i plastpose noe som tilførte mye fuktighet, samt at deigen er løs pga. av mye naturlig agn innhold.

Når det er sagt så hadde jeg faktisk et run på rekeboillie, så det fungerer.

Mens Brasma fjerna blindtarmen, var Toffe og undertegnede i gang med å lage boillies for bruk i saltvann. Som grunnmiks benyttet vi høyprotein blanding til karpeboillies kjøpt av Allan Sønderby. Vi satset på tre forskjellige smaker med henholdvis makrell, musling og reke/hummer. Vi benyttet følgende oppskrift:

Makrellboillie: Grunnmix, 4 egg, 32 ml makrellolje fra prologic, og to opphakkede medium makrellfileter.

Det er verdt å legge merke til at to makrellfileter er maks av hva man kan ha i for at deigen skal henge sammen. Makrellboilliene avgir en behaglig duft av makrell.

Rekeboillie: Grunnmix, 4 egg, 8 ml lobster konsentrat, 20 store opphakkede reker.

Reker er langt lettere å blande inn i deigen, men det er nok maks plass til 25 – 30 reker i deigen for at den skal henge sammen. Boillisene luker minst like mye som vanlig reke.

Muslingboillies: Grunnmix, 4 egg, 60 ml musseljuice fra prologic, 10 reker.

Muslingjuicen avgir en langt svakere lukt enn f.eks. makrellolje og 60 ml liter var ikke for mye, kanskje man bør øke så mye som til 20 ml pr. egg. Det er også mulig å øke antallet reker. Boillisene ble lagt i muslingjuicelake etterpå for å øke duftsporet.

Hvorfor boillies i saltvann kan noen spørre, når man har ektevare. Årsaken til det er at en makrettfilet gir mye luftmotstand og reduserer kastet. I grunne farvann som i Oslofjorden er det en klar fordel med så lange kast som mulig. Bruk av boillies øker kastelengden dramatisk og sammen med et kraftig boltrigg til karpe så får man optimale kast og lengder. Så gjenstår det bare å se om boillies fungerer like bra som ekte vare i saltvann.

Prolog
Vi hadde gledet oss til dette siden påske. Meitasmedlemmene Brasma, Aspen, meitemonsteret Slæ og undertegnede. Målet var Sørøya. Denne vakre perle rett uttaskjærs vestre Finnmarks kyst. Vi husker vel alle Vidar Theisens monotone stemme informere oss om at “det er i Vest-Finnmark at det er værst”. Dette var også frasa som gjentok seg i mitt meitesinn da jeg noen dager i forveien sjekka yr.no for værvarselet. Det var meldt alt annet enn stille. Potensiell storm flere av dagene. Ville vi mon komme ut på havet i det hele tatt?

Ankomst
Torsdag 24. september var dagen det grydde til avreise. Aspen, Slæ og Brasma hadde vært noen ganger på telefonen i løpet av dagen. Og samtaleemnet var om det i det hele tatt ble fiske på grunn av været. Vi konkluderte med at inneaktiviteter som brennvin og bondebridge heller ikke var å forakte. Trekløveret ankom Hasvik luftbårne via Tromsø i middagstider. Og blei plukka opp på innenriksterminalen av helgens vært Ørnulf. Ørnen var landet og Ørnulf tok over transporten inn til hans storslagne camp i en nedlagt sildeoljefabrikk innerst i Hasfjorden. Jeg kunne med glede motta telefon fra tre forventningsfulle karer om at de var kommet trygt frem. Middagen var også sikret. Kilosvis med kål og lammekjøtt. Undertegnede ankom vannbåren først noen timer senere. Ferden over Sørøysundet var alt annet enn lovende rent fiskemessig. Lopphavet var i opprør, og lot det gå ut over det nevnte sund. På ferden over slo det meg hvilken kraft som lå bak Bodø (som i Stompa) sitt berømte uttrykk.

Takk for sist og sjøbein
Etter mannfolk-klemz, fårikålfest, brennvin og ramsalt gjennsynsglede gikk vi tidlig til sengs. Det kom til å bli en korridor med fiskemessig ok vær den kommende dagen dersom Kristen G’s ord var å ta for god fisk. Vi stod opp i otta og været var som Kristen antydet: helt greit. Vi fylte opp bensintanken i den tjue fot lange aluminiumsbåten og satte kursen ut mot fiskegrunnene ute i sundet i håp om å få storkveita. Etter diskusjoner dagen i forkant hadde vi sett for oss potensielle plasser. Vest for Sørøya møter Nordishavet Lopphavet og siver inn i Sørøysundet. De 50-60 meter dype grunnene ved kanten skaper sundet om til en gigantisk foringsmaskin for grov norsk saltvannsfisk. I det dypere sundet så vi oss ut fire grunner som vi visste holdt stor fisk. Alle med dybder opp til 30 meter omsvøpt av dyp ned mot 200 i rimelig nærhet.

Ute på den første av de fire interassente grunnene var det grov og rotete sjø. Det er vel ingen overdrivelse å si at det virket noe skummelt å ligge og duppe der ute i det røffe havområdet. Lett resignerte bestemte vi oss for å oppsøke smulere farvann i ytre Hasfjord.

Oppvarmingen
Utenfor Hasfjorden la vi oss til å drifte i håp om å få kveite. Med kun et par grønnsporinger som ferskt agn ble det benyttet bom og makrell, makrell og jigghode, gummijigg og flygende øye med grønnsporing. Vi skulle med andre ord ha dekket det meste til den hellige flatfisken. Og etter en stund med drifting hogg det endelig for undertegnede på øyet med grønnsporing. Ingen tvil. Det var kveita. Dog av den lille sorten. To blank. Men, nå var turen igang. Og det var god stemning i båten. Timene gikk uten nevneverdig action. Og vi var både Tvilbert og Angrebein i forhold til å ta turen tilbake til Go’grunnene. Var det for risikabelt? Da det roet seg litt skar vi igjennom og tok en generalavgjørelse. Det fikk briste eller bære. For lørdag var det meldt storm..

Tilbake til storhavet
Med Aspen trygt til rors satte vi bånn spiker ut mot storhavet. Havet hadde lagt seg noe. Og det tok ikke lange tiden før vi landet noen halvfine brosmer (den ene ny meitasrekord), og en torsk på 3,5. Likevel ikke helt det vi kom til Sørøya for.. Gleden og forventningen økte da Slæ satte igang å hekle opp sei på rundt pundet. Agnfisk for de store flate. Presidenten holdt seg dog trofast til et gigantisk jigghode i den utypiske guttefargen rosa. Fora med en makrell som helte mot størjestørrelse. En rigg som selv den imaginære tysknederlandske discojiggeren Jürgen Von Meitenjigger ville vært stolt av.

Undertegnede rigga opp et 150 grams flygende øye med en snaupunding sei forsynt med en senestump med ekstra treblekrok. Splitringer og svivler dimensjonert for storfangst. Vi beundra kort den triggende gangen på seien. Og satte kursen mot neste grunne. Agna ble sluppet ned på bunnen på ca. tredve meter. Havet tok lett tak i båten som la seg i fint driv. Spenningen var til å føle og ta på.

Fire-fem meter over havbunnen var det noe som tok tak i den drivende seien i enden av snøret til undertegnede. Det kjentes stort og tungt. Som å sitte i bånn med drivende båt. Men, det var fisk. Stor fisk. Banna bein. Fikk rikka på den litt før den bar til bunns. Tankene gikk mot stor, stor torsk. Helt til den glapp. Den var borte!

Friskt i minnet var andre kveitehugg og hendelser fra våren og sommerens kveitejakt. Hislingen hadde et ruter ess som klipte seien hans i to for så å forsvinne. Og Sypika som fortalte opplevde historier fra Storstein om jaktende kveiter som maltrakterte sei. Og påfølgende vendte tilbake til den skadde fisk. Åpnet sitt store gap. Og lot den døende fisken skli ned i kveitemagens evige jaktmarker.

Nok om det. Jeg frigjorde spolen og slapp etter line i håp om at fisken skulle ta på ny. Det gjorde den. Det var nok en mer eller mindre forstyrret tidsopplevelse, men min opplevelse av det var at jeg ventet lenge. Dødslenge. Før jeg satte fast spolen og klinka til det jeg hadde i et mothugg. Denne gangen var det ikke tvil. Det var fast fisk. Kveite. Type stor. Og mens presidenten festa beltet rundt livet på meg innså jeg at det kom til å bli vanskelig å få rikka på den. Når syrenivået i armene begynte å nærme seg 70-talls rockestjernernivå innså jeg at innhalingsteknikken måtte endres. Stanga blei lagt over båtripa. Og med dønningenes hjelp fikk jeg kvernepumpa fisken oppover i vannlaga. Vi sitret alle av spenning. Bortsett fra den gamle Daiwa SeaLine snella. Hvor bremsemekanisme hakka og kremta som en Dan Børge i glanstiden. Ville utstyret holde? Et par lange utras senere var jeg iallefall ganske sikker på at krokholdet var greit. Jeg har tidligere hørt folk beskrive det å ha på storfisk “som om de skulle ha på et godstog”. Dette var garantert ikke noe godstog. For togskinner er det som kjent ikke i Norge nord for Bodø. Nei, det var mer som en småbil. En liten Kia, eller Toyota.

Etter tre lengre utras. Noen korte. Og et helt heidundranes kalabalik. Begynte en frenetisk diskusjon om landingsmetode å bre seg blant de fiskende. Tipsa gikk på at det var en tjue-tredvekilos. Og vi innså at vi ville få en utfordring med å få dette i båten. Presidenten strammet musklene. Slæ drev vokabulær planlegging. Begge med hver sin klepp for hånden. Aspen dokumenterte.

Undertegnede rygget bakover i båten og slakket bremsen slik at baksingen i overflaten ikke skulle ryke sene og fortom. Og opp fra det kalde og klare ishavsvannet kom det opp et flak av en vakker skapning. En enorm fisk. Så går det slag i slag. Gisping. Fiskebaksing. Hogg med kleppene fra sterke menn. En i hver side. Høylytt diskusjon. Og en klepp som glipper. Nok en diskusjon. Slæ holder det han er kar for. Og presidenten setter kleppen treffsikkert på stedet der den glapp. Bjørnekrefter settes inn fra dem begge. Aspen og undertegnede er måpende tilskuere til at karene klarer det som sekunder før virket umulig. Fisken er enorm og den er i båten. Det er en kraftanstrengelse å snu hvitsida opp. Da roer den seg. Jeg settes ut av spill og er på gråten. Klarer ikke å si noe. Kveita forsøker seg med noen tunge slag med sporden, men innser den er på vei dit vi alle en gang skal. Inn i døden. Følelsene dom slit i meg. Ka vil framtida gi?.. Da mitt indre stormende Sørøysund legger seg i mildere dønninger skjønner jeg det. Kveitemiddag. Det er det fremtida gir. Og den arven er tung, men dog god å ta med seg.

Omfavnelsene kommer så. Fytti katta for noen helter. Karene med kleppene. Aspen med kameraet. Hver mann sin oppgave. Alle like viktige og uungåelige. Kveitejakt er avhengige av at hver mann gjør sitt beste til fingerspissende. Alt klaffet. Og i dørken lå den vakreste av alle. Ei flott hokveite. Jomfruelig hvit og skimrende. Hvilende på ryggen. I vest kom styggværet som en mørk vegg. Vi var fornøyde, og bestemte oss for å sette kursen hjem.

Epilog
Vel på land fikk vi veid dagens fangst. Planen var å henge vekta på et stativ laget av to stiger. Det fungerte fint, og nåla stoppa på pene 64 kilo. For en kamp. For et lag. For et sted. Sørøya, Aspen, El Presidente, Slæ, Kveita, Ørnulf og hans flotte sted. For en dag. Og for en fileteringsjobb…

På lørdagen kom stormen, og havet var i opprør. Følgelig ble det lite fiske de neste dagene. Og vi kom oss heller ikke ut til grundene med stor G. Av nevneverdig fiske kan dog nevnes at Presidenten og Slæ fikk hver sin flotte torsk på henholdsvis 3,5 og en noe større. Matmessig laget Aspen en fårikål som går inn i historiebøkene. Ventetiden på godt vær ble fylt med utsøkte måltider, engelsk fotball på tv, øl, dram og bondebridge. Jeg takker dere alle for en fantastisk tur!

Bilder kommer fra Aspen så fort som mulig. Se også video her!

Sørøyaturen forrige helg ble på mange måter et vendepunkt for mitt liv som meiter. Den viste med tydlighet at alt er mulig, og ingen arter er trygge. Mer om dette når buken har fått ut fingern.
Sørøyakvarteten skilte lag på mandag, og denne sagaen handler om min reise defra.

Ankom Nord-Trøndelag og Skatval mandagkveld, med oppussing av hus o.l. på programmet. Været var, som seg hør og bør, frisk bris fra vest med mye nedbør. En sjekk på yr etter endt arbeidsdont tirsdag viste en markant forandring onsdag ettermiddag, og jeg ringte sporenstreks til det gryende meitetalentet Gisle, for å høre om han var klar for en kystmeitetur etter skate og breiflabb. Og det var han, som alltid.
Ca. kl. 18 var vi på plass på en uutforska spot i nærheten av Byneset. Det var brådypt. 50 meter klippe/steinur rett ned. Så slakt dypere bløtbunn til rundt 80 meter. Klokka 19 satt den første fisken utpå mudderet. Lange 1,5 kg. Ikke lenge etter var det noe risting hos Gisle og. Svathå. Som Horken pleier å si, en merkelig fisk. Svarthå skulle bli gjennomgangsmelodien utpå mudderet. Fikk en selv også. på 70 g. Gisle rundet nok 100 g i løpet av kvelden.
Litjstanga til Gisle, som han lobbet 20 meter ut, hadde sittet fast i bånn fra 1. Sekund, men det var da en tydlig, men rolig jokking på stanga? Joda, fast fisk. Hva kunne så dette være? Ut av dypet kom en laaang, tynn, mørk fisk. En ål. Men det visste seg snart at dette ikke var noen vanlig ål. Og etter en sjekk med noen meitasmedlemmer, kunne vi slå fast at det dreide seg om havål. Denne underlige fisken en stort sett bare har hørt noen skremmende historier fra vestlandet om. Den klokka inn på pene 610 gram. Ingenting er umulig lenger. Kunne jeg og fått en slik, ville årets meiter konken vært over. Det ville seg dog ikke. Fikk en paddetorsk nede i ura isteden. 170 g.
Gav oss rundt 22.30. Med noen fiffige arter, og et begynnende hat mot svarthåen, som fant agna skremmende kjapt.

Ål, type hav1