Camilla hadde utdrikningslag og det ga oss en gyllen mulighet til heldagsmeitefiske etter de edleste artene Østfold kunne by på, nemlig brasme og stam. Med på laget var toffe og unge Thorsen. Vi hadde to stopp, hvorav det første var et dristig stopp i Vesterelva som Jon og meg har siklet på lenge. Vi fikk ikke en eneste fisk, men hadde plenty med napp som virket som veldig småfisk. Det var jo litt tidlig med brasme, men det visste vi. Det gjorde imidlertid ikke så mye vi hadde nydelig vær og et utmerket selskap. Selv hadde jeg halsbetennelse og ganske store problemer med å snakke, og når jeg gjorde det var det litt blanding av Tormod Thorin og pubertetskingrende stemme, hvor tonene fra stemmen spilte på hver eneste streng fra den dypeste F til høyeste A. Ingen rene treff, så klart.

Etterhvert satte vi kursen mot Ågårdselva. Det var tregt som bare det, men vi fikk til slutt en hver. Jeg hadde planlagt å sitte til to på natta, men selv i slutten av april er det sjokkerende kaldt. Vi gav oss rundt kl. 23.00, med en mort som resultat på de siste to timer. Den største stammen var på 1.1 mens de andre var ca 800 gram. En grei debut, men ikke noe mer enn det. Da jeg skulle gå fikk jeg noe som minnet om rusk på øyet. Vel tilbake til bilen kunne jeg konstatere at jeg hadde fått øyekatarr, en infeksjon som normalt er forbeholdt barn under 2 år. Det er en av gledene ved å ha barn, at man stadig får testet ut nye sykdommer og medisiner.

Det fine været den siste tiden fristet frem en tur etter de flate, nok en gang. Turen gikk til samme sted som før, ved Kjerringvik, men denne gang med litt mindre klær. Det var dumt. Til tross for kun et par timers fiske rakk jeg å miste følelsen i både fingre og tær – blir aldri klok av skade, dette skjer jo år etter år. Fangsten ble også så som så, det startet med ei våryr ulke, deretter ei sandflyndre, etterfulgt av myriader med småtorsk og avsluttet med ei rødspette. Om den var freda veit jeg ikke – den svømte glad avgårde åkkesom.

Jada du så riktig. Etter 5 timers togtur var et napp det Mandal leverte denne forblåste helgen i April. (16.-17.)
Etter noen måneder med diverse drømmescenariorer i hodet, hvor piggvar på borti ti kilo ble landet, var det endelig tida for å prøve piggvarfiske på ordentlig. Lokasjonen var Jærens strender, og kjentmannen var Meitas mann på sørvestlandet, Horken Holtan, eller kviseLars som han blir kalt der nede.
Allerede ved ankomst på Marnardal stasjon fredag kveld, var det klart at dette skulle holde hardt. Vind og regn. Mye vind, litt regn.
Lørdagsmorgen blåste det enda mer, og vi fant ut at vi skulle prøve den lokale piggvarlokaliteten i stedet. Fristet lite med en 2 X 2,5 timers bomkjøretur. Spotten var en svært lang strand, hvor også rødknurr skulle være en hyppig gjest. Etter 3 timer her, nappet det til i surfen, og det så ut som piggvarnapping, men den var borte før jeg kom bort til stanga. Det som var igjen av agn var brutalt rivd i fillebiter, så det var nok en stor piggvar, mest sannsynlig 4-5 kilo. Fisket en time til , men kjente ikke mer.
Etter en deilig pizzapause hos frøken Lene, dama til kviseLars, dro vi til Fedafjorden for å fiske brusk i steden. Her ble agna kjapt fortært av krabber eller hummer, og Horken fikk en hvitting.
Pga usedvanlig trivelig selskap i Mandal, var turen definitivt verdt det, selv uten fisk. At en nedfalt kjøreledning satt en midlertidig stopper for hjemturen, kunne ha ødelagt noe av totalinntrykket, men en 4 timers forsinkelse er ingenting mot feks å være askefast.

EDITH: La inn bilde type kjipt, men bedre enn intet. Lars.

Like sikkert som at våren kommer er det at de flate fine befinner seg innenfor kastehold og nettopp derfor satt vi kursen for litt nærkontakt med den lunefulle tunga. Trua var som vanlig stor hos både Mittis og meg, og det startet ikke så verst med noen småtorsk og en helt grei skrubbe. Etterhvert ble det ganske mange småtorsk, men ikke noe mer flate. Resultatet var neppe overraskende, men forsøket var godt.

Javel, så er det kanskje ingen nyhet at våren kommer når vi bikker april. Men likefullt blir jeg alltid like glad over dissa vårtegna. Snøen forsvinner, fævvlane kommer tilbake, damene kler seg noe diggere og, ikke minst, det livnar i fiskelunden.

Først og fremst har jeg den siste uka hilst grønngylt, berggylt og bergnebb velkommen tilbake til plassene sine under kontorvinduet mitt. Innen ei ukes tid regner jeg med at gressgylten er på plass au.

Og så, til glede for den nyfrelste karpefiskeren jeg er; Etter et møte på Lista denne uka stoppa jeg innom Mosvolltjenna for å se om karpene hadde våkna fra vinterdvalen. Og jada, en håndfull småkarper rusla bedagelig langs land i solsteika. Ikke de største gutta i klassen, men et desto triveligere vårtegn!

Prøvde meg på noen bilder, og etter endel etterarbeid har jeg klart å få ett av de sånn passe. Karpekaren på bildet er nok oppimot en kilo skulle jeg tro, hale mot venstre, hode mot høyre:

Og med det ønsker jeg våren velkommen og knæk og bræk til alle!

En snik på isen.

Når kroppen gjør skikjøring uaktuelt på påskefjellet måtte undertegnede bruke tida på andre ting. (Dere lurer sikkert på hvorfor jeg vanligvis prioriterer ski fremfor fiske? Svaret er rett og slett at mine tidligere forsøk på henna isen har gitt null fisk. Og at det er tidvis bra skikjøring spesielt oppe idet ene henget som de kaller “bratthenget” Dette “bratthenget” er ikke akkurat som “vinterhogget eller skråkjøringa i Bormio for den saken skyld , men det er tydligvis bratt og upreppa nok til at sørlendingen og dansken pent holder seg til løypa og overlater herligheten til den noe mer drevne Østlendingen.)

20 hull i isen fordelt over 3 timer gav ikke et napp lørdag i påsken. Søndag ettermiddag gikk jeg igjen ut på isen og dunka ut isen av mine gamle hull og satte 10 snik over natten. Gikk ut i 8 tiden på kvelden å sjekka stikkene, men ingen respons. Mandag morgen gikk jeg igjen ut på isen. Denne gangen for å dra opp stikkene og forbanne meg på at jeg aldri mer skal bruke mer tid på henna isen.
Men over natta hadde det skjedd ting. To fine fisker på 350 og 200 gram ble med opp på isen. Noe svært stort klarte å ryke det råtne snøret jeg hadde knabbet av svigefar, og 4 av krokene var uten agn når jeg dro dem opp. Verdt å merke seg at det var krokene med maggot som fisket best. Marken som vanligvis er det agnet man bruker til dette fiske sto for det meste i ro, men maggoten var ranet eller det var fisk på.

Hislingen

Fortsatt beruset av en ny meitasrekord på skrubbe, satte svigerfar (Birger Mordt (Big B)) og jeg kursen for en av Kråkerøys mange fine sjøørret plasser. Forholdene var mildt sagt vanskelige med utrolig fint vær og usedvanlig klart vann. Heldigvis var det en del vind, noe som gjorde meg relativt optimistisk med tanke på å komme i nærkontakt med sjøørreten, havets svar på ørekyt. Denne dagen var det de gamle som var eldst. Birger plassert seg strategisk på en brygge og kunne fiske av et relativt stort område med duppen og silda, noe som relativt raskt ga resultater. Etter en pen fight og en del high fives på land, kunne fiske klokkes inn på pene 760 gram. Mer ble det ikke denne dagen, vinden løyet av og med den forsvant sjansen på å komme i kontakt med noe særlig mer fisk. Dessuten hadde vi begge oppgave på hjemmefronten, som seg hør og bør.

Hva gjør du i Fredrikstad når stammen ikke er i bettet? Du drar på specimenfiske etter skrubbe. Mens andre i foreningen ser på skrubbe som en slags ufisk, så er det å få stor skrubbe en formiddabel utfording.  Det er riktig nok lett å lokalisere skrubbe, men å ta de virkelig store eksemplarene er en oppgave av virkelig dimmensjoner. Med meg i denne utfordingen hadde jeg heldigvis med meg Jørgen denne flotte, men vindfulle aprildagen. Han hadde lokalisert en spott som sjelden levert skrubbe, men som til gjengjeld levert stor skrubbe. Største landede eksemplar på overkant av 1 kg, noe å trakte etter med andre ord.

På denne tiden av året kan skrubba være utrolig var og forsiktig og det er viktig å velge utstyr med omhu. Selv gikk jeg for paternoster med småkroker (str. 6) og agnet med 2/3 reke. Det er dessuten viktig og ikke overdrive perlebruken (særlig når du fisker med glassperler), fordi det var sikt på ca 4 meter i vannet og klar sol, for sterke lysreflekser kunne derfor være med på skremme vekk de store drulerne. Jørgen gikk for glidebom, noe som 9 av 10 ganger vil være et riktig valg. Imidlertid vil skrubba når vannet er kaldt ofte velge å legge se tett opptil agnet for bare å tygge på det, noe som gjør det ekstremt vanskelig å plukke opp napp. Sandflyndra har en mer direkte hugg og vil ofte gi et enkelt utras før den stopper. Ved skrubbefiske på denne tiden av året er det derfor viktig at fortommen ikke er for lang. Det er med andre ord mange detaljer som må sitte for et godt resultat.

Vi var på plass litt etter ni og det var høyvann kl. 15.00. Vi regnet derfor med godt fiske fra ca. kl. 12. Slik skulle det ikke bli, selv om vi forsøkte å fore inn skrubba. Frem til kl. 13.00 hadde vi ikke hatt et eneste napp, noe som forsåvidt er et godt tegn siden vi ikke akkurat var på utkikk etter tusenbrødre. Først kl. 14.00 da jeg gav en liten bevegelse på stanga ble det liv i andre enden og etter en pen fight kunne det gli et brukbart skrubbeeksemplar inn til bryggekanten.  Det var en skikklig “thrill” etter å satset så målrettet etter denne arten. Sikkert på brygga kunne vi klokke den inn til småpene 710 gram. Litt skuffende, siden jeg hadde håpet å bryte den magiske 900 grams grensa. Likevel var det ny meitasrekorden og helt akseptabel heving av den legendariske grimstadrekorden til Holtan, men også så smått ufortjente. Rundt kl. 15.00 gav vi oss da høyvannet ikke hadde gitt den spådde effekten. En småflekkarødhai, to nye meitasrekorder (skrubbe og sypike). Det er tidlig på sesongen, men allerede nå er jeg nok en temmelig sikker vinner på årets meiter konkurranse. Ja, det er rett og slett vanskelig å se hvem som kan være en potensiell utfordrer.

Det var sjøørretkonkurranse i Vestfold denne helga og jeg hadde en stund lurt på å melde meg på, bare for å være på den sikre siden – det kunne jo hende det skulle slenge på en megaørret, om jeg var heldig. Uka kom og gikk og vips var det fredag, påmeldingsfristen var nok ute, typisk. Vel vel, innimellom arbeidsslag og henting i barnehage fikk jeg krampa inn tidenes raskeste fisketur til Svinevika. Rakk 3 kast etter flatfisken, hvorav det ene gav uttelling. Ei skrubbe på 450 lot seg friste av reka, den første jeg med sikkerhet vet har blitt tatt på denne plassen. Ikke for det: det er garantert mye skrubbe her, men den har vel ikke kommet på land før. Nesten hele lørdagen gikk før jeg fikk kommet meg ut igjen, denne gang til Ølbergholmen. Det blåste nordavind, men var jo varmt og strålende sol, så plassen i le på vestsida passet perfekt, hvertfall for kosens skyld. Fiskemessig stinka det dritt. Det ble mange kaffekopper og drift med dobba før stranda skulle testes ut. For å komme dit måtte jeg forsere et tornekratt og en relativt bratt steinur. Jeg valgte å rulle. Med et brak inntok jeg østsida av ølbergholmen. Her var det nå en gjeng fluefiskere som jaktet jagende ørret på grunna – men de hadde ikke fått noe, heldigvis. Tror heller ikke de la merke til ankomsten min, heldigvis. Litt småflau inntok jeg odden og kastet litt sild og dobbe. Eneste merke etter entréen var de skjeve solbrillene i lomma. Ørreten var her åpenbart på hugget, og det jaget og sprutet rundt meg. Jeg bannet lavt for ikke å ha meldt meg på konkurransen. Rett før mørket la seg forsvant dobba. Med usunn puls stramma jeg snøret og kjente den satt, men.. litt for lett, og litt for slapp? En relativt easy match førte til nok en skrubbe på land, mindre denne gangen. Er det mulig! Litt forbanna, og i mangel av noe bedre, trøsta jeg meg med spart påmeldingsavgift. Etter seks timers fiske og kun ei skrubbe på samvittigheten fikk jeg nok og tusla hjem. Været var fint da.

En vinter varer ikke evig. Selvom det riktignok kan føles slik her oppe i nord på denne tida av året. Her er løvsprett og vårblomstring ukesvis unna. Snøspurven lar vente på seg. Og det grønne grasset glimrer med sitt fravær under knehøyt is og snødekke. På tross av dette kan jeg allikevel slå fast, med en rimelig presisjon, at det er vår. For mens Harald Holtan sitter i fluktstolen i Korsvika, gløtter etter makrellterna og venter på den første piren. Så venter vi på vårt lokale vårtegn; kveita. Denne lunefulle flatfisk som trekker inn mot grunne områder når vårsola trekker kvikksølvet opp på pluss-sida. Og kalenderen viser pekefingeren i retning mot lysere tider.

Mens klokkeren pusset kirkesølvet til kveldsmessen. Roald Øyen gnukket baksidene av landets tv-skjermer for karrierens tredje siste påskenøtter. Satte ChrisJohs, Magne og Endre kursen mot Sørøya for å høste av vinterens siste innsig av skrei. Sanne, Odd og jeg hadde derimot planer om å plukke årets første fiskemessige blåveis i Lauksundet. En mms fra Endre for en skarve måned siden vitnet om at dette var fult mulig. Mulighetene lå også til rette for å få skrei.

Oppvarmingen startet i Maursundet. Utrustet med hver vår pilk ble både Sanne og undertegnede rundfisket av Kaptein Odd som dro opp hyse etter hyse. Været var upåklagelig og omgivelsene vakre. Men, det var ikke hysepilking vi var ute for. Det var de “schwære druleranne” vi ville ha (sitat: kjepphøy hals av en fluefisker som ønsket å tvangsfore Einar B, for anledningen smågretten av lavt blodsukker, med burger langs en norsk elvebredd på siste halvdel av nittitallet). Og helst de flate. Pilkehysene ble bønnhørlig strimlet opp. Og paternostere med sirkelkrok ble bønnhørlig pyntet opp med sedvanlige kveitekarameller.

Første stopp ble gjort på en stor grunne rett nord for Storstein. Der både Even og Magne mang en gang har slått ihjel både tid og flatfisk. Dybdene over grunna varierte fra 30-40 meter, noe som etter min sparsommelige erfaring skulle tilsi potensiell mulighet for å komme i kontakt med småkveitene på denne tida. Etter et langt drift sveivet vi opp redskapen for å sette i marsj (dog det var april). Midt i vannlaget hogg det resolutt på undertegnedes utstyr. Men, var det virkelig den etterlengtede blåveisen. Jeg var i tvil om det. Sekunder etter at den tanken var tenkt startet fisken med den godt kjente rulleakrobatikken på en måte kun en torsk kan. Artig kamp. Og en flott kysttorsk med fast og fin rogn. Ikke langt unna et tosifra antall kilo.

På neste plass, rett øst for Laukøya, på ca. 40 meter, var det imidlertid Sanne som skulle få hugg. Hun ga etter med sene og strammet opp bremsen. For så å få et sjokk over kreftene i enden av snøret.  Fisken tok store jafs om gangen av sena på den solide havfiskesnella. Og 20 pundsstanga stod som et hjul ned mot det salte element. Pumpingen av fisken ble et godt støkke treningsøkt. Og jubelen var stor når vi skimtet hvitsida på årets første virkelige vårtegn nede i vannet. Turen var herved en suksess. Våren var kommet i form av en flott kveite på ca sju kilo. Da gjorde det ikke noe at den restrerende delen av turen ble dominert av brosmer fra 1-3 kilo. Våren var kommet. Med et tegn som rimer på meite.