Jeg skulle fiske, men visste ikke hvor. Og siden jeg ikke visste hvor, visste jeg heller ikke hvordan. Eller etter hva. Derfor måtte utradisjonelle, men i følge mine kilder fra annonsesidene i Dagbladet, de såkalte “spåkonene”, velprøvde og meget nøyaktige metoder til pers. Først blei Norgeskartet og ei dartpil henta fram. Fire runder rundt min egen akse og pila satt perfekt sør for Dovre. Deilig, da slapp jeg å fly. En kaffekopp seinere kunne jeg lese av kaffegruten, og den spådde faktisk karpe. Spennende! Fiskemetode blei bestemt med terning. Jeg trilla fire, noe som betydde flytebrødfiske, eller flyteloff om du vil.

Jeg satte meg i bilen på vei til det ukjente, full av forventning. Ville de ovennevnte metoder for utvelgelse virkelig gi meg fangst? Var mine kilder fra Dagbladets annonsesider til å stole på? Og klarte virkelig kaffegruten å spå karpe?

Jag ankom vannet, så at det allerede var endel aktivitet i overflata, og ikke lenge etter at de første loffbitene traff vannflata ble de sugd ned i sultne mager. Karpe! Jeg visste det, kaffegruten svikter aldri! En loffbit blei penetrert med krok, lempet ut, og pulsen steig. Flere ganger var det forsiktige nappinger i biten, men ikke noe svupp og vekk me’nn. Ny loffbit trædd på krok, denne gangen gikk kastet litt lenger mot venstre. Tre minutter etterpå forsvant loff og krok som lyn fra klar himmel. Jeg strammet opp, kjente det deilige karpedraget i stanga, og etter etpar minutter satt jeg med 1,35kg karpe på land. Deilig!

Det blei markant stillere i overflata etter denne fighten, men en liten time etterpå, på nesten nøyaktig samme plass, forsvant loffen igjen. Og denne gangen rakk jeg knapt å reagere før fisken sjøl tok ansvar for kroking og oppstramming av snøret. Jeg kjente fort at dette var noe større, og sannelig min hatt veide den 2kg blank den fisken som elegant blei lobba på land etter en finfin fight.

Nå var det blitt såpass mørkt at flytebrødfiske var umulig, men jeg satt likevel en times tid til i håp om at bolt-rigen med mais på skulle gjøre jobben. Det gjorde den ikke, men javnt og trutt hørte jeg den deilige lyden av karper som fortsatte å supe i seg loffrester i overflata. Og jeg garanterer dere, ni av ti ganger velger jeg denne lyden framfor stønnende ungjenter på skitne nettsider. Banna bein!

I mitt stille sinn takket jeg kaffegrut, dartpil og terning og håper at jeg neste gang vil bli ledet til piggvaren også… Dog sier mine kilder at kaffegrut må byttes med teblader, og dartpila med flasketuten peker på. Den som lever får se!

Vi dro i Vesterled Jon og jeg, for en kombinert fugle- og fisketur. Avreise torsdag kveld, overnatting i dobbelsenga baki Berlingoen, intensiv fævvlekikking på morrasida fredag og på plass i piggvarland i passelig tid før floa at nun. Plassen vi satt på var nøye utvalgt i samråd med den lokale kjentmannen og piggvarkongen Karleif, og trua på fangster var således høy.

Vi takklet opp på enkleste måte: trippelsvivel med 50-70cm til loddet og 30cm til kroken. Ikke noe plastikk eller annet tull. Reine ord for penga. Agnet var enten sild eller makrell og strimlene skal være lange for å etterlikne tobis, den absolutte favoritten til piggvaren.

Floa kom og floa gikk og Jon og jeg fikk hver vår skrubbe. 3-4hgs begge to. Artige i fargene, men det var også det. Så dukka Karleif opp og dunka uti et agn ti meter bortenfor der vi hadde hatt 2 stenger hver liggende i nesten tre timer. 5 minutter etterpå var det piggvar på land. Anslått til halvkiloen, og guiden, småbrydd over sin umiddelbare suksess, hadde gitt oss førstereisende en god innføring i praktisk fiske. Se og lær. Jaja. En time etterpå prøvde derfor Karleif å skjule for oss andre at han dro nok en piggvar på land, detta blei for dumt. Neida sa vi, mens vi slipte knivene i skjul. Og så, ved agnsjekk etter et godt beite med ro i stangtuppene og desto mer preiking, fulgte det jaggu med en piggvar opp hos Jon. Ikke den største, men ny art er ny art. Hurramegrundt og god stemning. At Karleif samtidig dro sin tredje for dagen forbigår vi i stillhet, og at jeg forble piggvarlaus er det heller ikke nødvendig å skrive særlig om.

For dagen var og er en suksess. Uansett størrelse på fangsten. Og den åpenbare fordel med å starte i det små, er at man selvfølgelig MÅ tilbake for å fiske mer. Noen som vil værra med?

Da var startskuddet i gang for en litt tidlig start på karpesesongen. I og med at Even skal flytte til Skatval prøver vi å få så mye kvalitetstid sammen som vi kan, og hva er vel bedre enn en karpetur med kaffe, kjekst og teltovernatting? Ingenting tør jeg påstå. Vi kom frem til vannet på onsdag kveld og kunne konstatere at det i hvertfall så ut til å være to uker for tidlig, men det la ingen demper på stemningen. Even hadde ikke fisket karpe på en stund og knota en del med boltriggs og boillies, men etter et par timer var alle stengene i vann. Ny plass og nye muligheter. Det skjedde overraskende nok ingenting og rundt kl. 00.00, når regnet satte inn var det tid for overnatting. Mot alle odds hadde vi funnet en ganske bra teltplass, og vi sov til 09.30 påfølgende dag. Ingen hadde blitt vekket av nappvarsler, selvfølgelig litt skuffende. I det kalde gråværet ble vi sittende og vente frem til 12.15. I den perioden hadde vi faktisk litt smånapping i stengene som var agnet med formais og det hadde vært to fisker som tilsynelatende var karpe som hadde rullet seg på foret. Spennende, men det gav altså null i resultat.

Midt i april var jeg med nina opp til sautso i altaelva for å strømme og telle smolt. Endre og meg hadde som vanlig disp til å fiske ørret og harr,hvertfall så lekte vi det. Jeg var jo skråsikker i fjor på at jeg skulle ta meitas rekorden på ørret,men klarte ikke det. Så i år var jeg litt mere ydmyk,men sterk i troen læll. En obduksjon av en av fjorårets ørreter viste at smolt var yderst populært, så når vi gikk og strømma klarte jeg og lure en og annen inn i vadebuksa. Første forsøk ble i svartfoss kulpen der vi året før sikkert fikk 20 stk over kiloen på metall. Det gikk bare sånn passe, en sjøørret på en halvkilo og en brun i samma klasse. Dag 2 ingen fisk på meiting,masse bånn,besudling av altaelva med kroker og sene. Endre sto og dro fisk på sluken sin og jubla på samisk. Siste dag løsna det endelig, noen hundre meter lenger ned i elva, i en nydelig kulp sto det tett med fisk. Jeg hadde brukt opp alle di små smoltene og hadde kun 2 store igjen, jeg hadde hele tia tenkt at di var for store,men feil igjen. Jeg fikk en haug av kilos karer, mens endre sto med sluken sin og fikk knapt. Nå banna han på samisk. Den største var 1,1 ingen kjempe, men godt fornøyd med og endelig komme inn på rekordlista.

Vi dro til Storekorsnes i år igjen, Mittis og jeg. Som i fjor hadde vi følge av Jan og min onkel Kjell-Anders, men vi hadde byttet ut fjorårets komet KG med Bjørn. Fun fact: Bjørn bor i huset til Jon Langeby. Likevel har han ikke grønne bein. Spennende.

Kloke av skade fra tidligere turer, der fravær av kart og ødelagte ekkolodd har hemmet oss (om ikke i praksis, jaffal psykisk), var Mittis og jeg litt mer forberedt i år. Kystverkets strålende nye karttjeneste leverte nemlig både dybdekart og koordinater klare til bruk på GPS, og disse ble printet ut og medbragt i sekken. I tillegg hadde Endre Balteskard gitt noen kveitetips per mail, så trua på det helt store var skyhøy.

Men det er vel like greit å blåse det med en gang; Til tross for GPS-plotta godplasser blei det ingen monsterfangster på meitegutta. Ikke at vi klager, men fangstene holdt seg innafor normalen og ikke uttafor skalaen som vi hadde håpa. Gode knipper med brosme, torsk og steinbit var der, men ingen størrelser å ta av over. Største steinbit veide 4,9kg og blei tatt av undertegnede. Ellers lå det på 1-4kg. Største brosmer runda 3kg, men ikke nok til å fakke meitasrekorden, resten normalfordelte seg ned til halvkiloen. Torsk blei det også nok av, noe på meite, mest på pilk. Største på 4,noe. Den tok Mittis, pilkekongen. En meita hvitting på 640g var bonusfisk, det samme var kolje på pilk. Den var dritsvær, bildet juger ikke! Kveita så vi ikke noe til, vi meiteguttane.

Dog var det kveite i området, men som de lokale alltid sier når de ser flygende øyer, gummisquids og perler: ”Det der skremme bare fisken. De er ikke vant til sånt.” Og det var helt rett. Det blei nemlig landa to kveiter mens vi var på tur, begge falt for svenskepilken i bånn av juksa. Det enkle er ofte det beste sies det. Noen ganger er jeg tilbøyelig til å være enig. Åke, lokalmann med godt humør og tendenser til mobbing av kveiteløse søringer, tok den første. 9kg. Rett etter nedslipp. ”Flaks” ble det ropt. ”Lokalkjennskap” lød svaret. Kveite nummer to veide 14,5kg og ble tatt av Jan. Drifting med juksa er aldri feil som de sier. Jan er nok enig i det.

Eksempel på kveite og kveiteskremmetakkels.

Av annen meiteaktivitet kan nevnes Kjelle og Bjørn som fjellets menn. Der dunka de opp bøttevis med røyer opptil 8hg på blink, mormyskha og maggot. Der skulle dere kanskje vøri dere blinde, halte og retningsforvirra i nord-Troms? Nei forresten, på Storekorsnes finnes ikke lake…. Beklager.

Alt i alt var det atter en gang en strålende tur med superdupert reisefølge, god mat, god drikke, masse fisking og fangster og trivelige besøk av lokalfolket. Naturopplevelsene var som vanlig eksotiske for oss fra sør: Havørn i bøtter, springere svømmende i ring rundt båten etter at Mittis fora de inn med reke, lundefugl i kikkerten og helt greit landskap. På Alta International på vei hjem ble derfor følgende enstemmig vedtatt: Årets tur var strålende. Første gang, andre gang, tredje gang, solgt.

Etter en kjapp tur innom avkroken for å laste opp med boillies og grunnfor for sesongen og så bar det ut på flyndre fiske i Oslofjorden. Jeg måtte reise langt og alene, og etter syv lange og syv brede så var jeg fremme og klar for litt eventyrfiske rundt kl. 20.00. Været var perfekt med en liten trekk fra sør-/sørøst og nydelig kveldssol. Jeg forsøkte en velprøvd plass, men flyttet meg litt lenger inn i vika for å fiske litt grunnere på sandflatene. Til og begynne med fikk jeg ganske mange småtorsk, men etterhvert begynte det å skje litt. Jeg fiske aktivt med to stenger, i den forstand at jeg kastet ut lot det ligge i noen minutter for å så dra 30 cm i agnet. På denne metoden fikk jeg en del lange drag på stanga som kunne tyde på flyndre. Rundt kl. 21.00 fikk jeg den første flyndra og jeg kunne se at denne var ganske pen. Vel oppe på land kunne det konstateres at det var ei rødspette på småpene 500 gram og en knusing av Toffes smått legendariske rødspetterekord! Fornøyd kunne jeg klappe meg selv på skuldra og utrope meg selv til rødspettekongen.  Like etter fikk jeg forøvrig ei sandflyndre på 300 gram, greitt nok. Jeg fortsatte med semiaktivt fiske og kunne like etter konstatere at det også var flyndre. Denne gangen ei sandflyndre på 500 gram, pent. Like etter det mistet jeg agntråden og det ga litt konsentrasjonsproblemer, da det etter min oppfatning ga presentasjonsproblemer. Uansett var jeg godt fornøyd med resultatet og kunne være innhaver av kanskje den gjeveste flyndrerekorden, bortsett fra tunge, gapeflyndre og var.  Bilde kommer.

Einar og jeg hadde planlagt lenge å ta en tur til Holmestrand på lørdag. Da lørdag kom blåste det sørvest liten kuling, og det haglet. Mye. Fantastisk uflaks, men vi dro med godt mot likevel. Vel fremme dro vi nedom moloen for å sjekke trykket. Nå hadde vinden snudd og det blåste nordøst liten kuling. Jeg overdriver veldig hvis jeg sier at bølgene slo over brygga, men vi hadde hvertfall blitt våte på beina av å stå der – så vi snudde selvfølgelig og satte nesa mot Ula. Etter en heller strabasiøs klatretur kom vi frem til en uprøvd plass med godt dyp inntil land og sandbunn et stykke utover. Det tok heller ikke lang tid før himmelen ble blå, vinden løyet og flyndrene begynte å bite. Perfekt. Første art på land var en gapeflyndre tatt av undertegnede, ny art og pers, noe som vekket stor jubel (arten, ikke vekta som ble anslått til 100 gram). Resten av kvelden ble igrunn en ganske bra fisketur: varm kveldsol i ansiktet, mye sandflyndre til oss begge, rødspette til Einar, børstemarksverming (mark à la marksommer), morild, krabber og som alltid god tro på noe større.

Natt til lørdag var røyefadesen et faktum. En av vandringsmennene var halt. Den andre han var blind. Og jaggu skulle det vise seg at tredjemann også skulle dukke opp på lørdagen.

Heldigvis hadde Sypika snappa opp noen tips fra en nabo om tokilosrøyer i et lite vann i skogen. Bildene fra fangsten til naboen var ferske.  Og røyene var fantastiske. Feite og fine. Akkurat som de skal være her i røyeland. Pika blei ikke fortalt eksakt hvor vannet var lokalisert, men han hadde en sikker fornemmelse om hvor det var. ChrisJohs linka seg opp til de tre meitasmedlemmene Buken, Sypika og Hislingen. Kvartetten var samlet. Og med på lasset blei også den fjellvante navgatøren Terje fra Horten. Roger Rulletrapp blei liggende hos Magne med gardina dratt ned i håp om å pleie den midlertidige blindheten. Med kun en redusert mann på laget lukta dette tross alt litt mindre av “ingen grenser”. I tillegg hadde den halte Hisling også kamuflert seg med å bytte ut krykkene med en skistav.

De av dere som har sett programmet det refereres til forstår nok at dette tok tid. Det var tross alt flere hundre meter til vannet. Snøen gikk stedvis opp til låra. Så dette blei en prøvelse. Ikke visste vi heller hvor vannet var sånn helt eksakt. Så troppen delte seg i to. Tre bak i sympatimeddenhaltesomabsoluttskalkarresegrundtpåetbeiniusannsynlighøysnø-gruppa. Og ChrisJohs og Pika foran som stifinnere i viskapinadøfangetokilosrøyerførst- gruppa. Inne i skogen fant den sistnevnte gruppe vannet. ChrisJohs fikk bora seg et hull og tok opp telefonen for å formidle sine retningsanvisninger til den førstnevnte gruppe. Og vips, eller rettere sagt: plopp, så var byssanlullgruppa et faktum. Da den tredje i samtalen ikke sa noenting. Den svindyre multimediamaskinen glapp rett ned i hullet for å legge seg til å hvile for evig på bunnen i det dype tjern. Man skulle tro at helga med det var en total fiskefiasko. Og jeg vil tro at mange av dere tenker at Frode nok en gang hadde kastet sin uløkke over nok en tur. At han ikke er født under en heldig stjerne osv. Men, da må jeg skuffe dere alle. Vi fikk nemlig et drømmefiske denne ettermiddagen. Med både noen smellfeite deilige og ubesudla Tromsrøyer. Samt en bonus i form av en lekker lake.

Den harde kampen.

ChrisJohs og Magne beundrer..

Belønningen!!

Toppen av kransekaka!

Meitasmedlemmene Magne og Frode Storstein samt to fjellvante karer fra Horten skulle besøke noen røyevann i indre Troms.  Meitasmedlem Mats skulle joine gjengen to dager etter vi hadde planlagt avreise, og  sammen skulle vi få en drømmelanghelg på indre strøk med stor røye og sol. Det skulle vise seg å ikke bli helt slik vi hadde forusett… Problemene startet allerede før jeg hadde landet på flyplassen i Alta. Siden jeg ikke er frisk av kneskaden min var det nødvendig med mange hunder  for å kunne frakte alt utstyr inn på fjellet. Derfor var det ingen god start at det første jeg hørte når jeg kom til nordnorge var at de ekstra 15 hunden vi skulle låne hadde fått kennelhoste.  Det var heller ikke noen god nyhet at det blåste kuling med snø over kvænangen, vi måtte utsette avreisen en dag. Neste dag var været bedre og etter rådsmøte hjemme hos Magne kvelden i forveien ble vi enig om at Hortens karene skulle leie skuter og kjøre inn fra Reisadalen, mens resten av ekspidisjonen skulle kjøre et hundespann inn fra Kvænangen.

Hvis jeg skulle fortalt i detalj hva som så skulle skje torsdag 29 april ville jeg kunne skrive flere sider, men siden dette tross alt er en fiskeside lar jeg være. Men kan i alle fall nevne at denne dagen innholdt; Skutertrøbbel, knekt skuterslede, knekte ski, manglende gps, manglende kart,uklar sikt, manglende kompass, fastkjørt bil midt inne på fjellet med hundehenger x 2, uklare avtaler, ingen dekning, dumdristige handlinger og sist men ikke minst redsel for hvor den andre delen av reisefølge var.

Guttene var i alle fall samlet klokken 2345 t orsdag kveld, 4 guffene timer seinere enn hva som var opprinnelig møtetidspunktet. Og ikke helt inne ved som skulle være møtestedet.

Dagen etter våkner vi endelig til litt flaks. Strålende sol fra en skyfri himmel og null vind, skulle vi endelig vi drømmedagen på indre strøk?

Etter en god frokost og bar det de siste kilometerne inn til drømmevannet litt lenger inn på fjellet. Hull ble borret og blinker, lys og maggot ble sluppet ned i det grunne vannet. Nå var det bare å vente til at storrøya skulle hogge. Det skjedde ikke, tiltross for et perfekt røyevær og befalinger om at det skulle være kremen av røyenorge. Etter 5 timer i deilig solskinn og hislingens ene røye på 300 gram bar det tilbake til leieren. Fornøyde med den nydelige dagen på isen, men missfornøyde med fiske. Og veldig klare for revansje dagen etter på et vann en kilometer lenger inn. Men i leieren ventet enda en negativ overraskelse. Roger fra Horten, nå bosatt i Alta hadde blitt snøblind på det ene øye.. Mannen hadde store smerter og ville ned fra fjellet. Til alt hell hadde Vivian og Mats akkurat kommet til leieren slik at vi hadde en fjellvant kvinne til hjelp, og en ny fresh skuter slik at hjemturen gikk veldig greit. Men selvfølgelig veldig skuffende og forlate fjellet så tidlig. Ikke minst for  Mats og Vivian som måtte snu med en gang de hadde kommet opp.

Dermed ble ikke denne turen helt som planlagt, men revansjelysten er stor. Så stor at jeg sannsynligvis sitter og skriver en ny rapport rundt 17 mai til neste år.

Hislingen

Dagen etter en ganske vellykket flatfisktur, som Toffe skal rapportere om, kunne vel neppe noe være bedre enn å sjekke trykket i Bugårdsdammen. Det var ikke stort for å si det sånn. Satt sa 1 time og foret ganske greitt, så ikke tegn til fisk. Vannet var dessuten fortsatt ganske kaldt under 10 grader vil jeg tro. Det er nok mulig å dra opp en, men det er fortsatt 1.5 uke for tidlig.