Hvordan knekke turlysten til småbarn?

I gamle dager når jeg var på tur var det strengt tatt bare å pakke sekken og dra. Toffe, Even, Jon og meg. Det var ikke den ting vi ikke fiksa. Denne gangen var det Toffe, Mittis og meg med respektive sønner som skulle på fjelltur. Jeg hadde tre alternativer ruter. Lang, middels og kort. Jeg helte mot middels ruta som var ca 5 km i luftlinje og ca 2,5 timer å gå.

Det gikk så jævlig til helvete det. Så vidt det var sti og gå etter, og en topp var i realiteten 6 hauger som lå bak hverandre. 6 timer effektiv gåing ble det. 500 meter fra der vi skulle ha basecamp, trynet jeg og var så sliten at jeg måtte ligge i 10 minutter før jeg klarte å reise meg. Mittis brukte hundrevis (kanskje tusenvis) av veldig ekte penger for å bestikke sin sønn med virtuelle penger og Toffe måtte ta sekken til sitt fremtidshåp. Min pode klaget ikke, men det var fordi han var så sliten at han bare hadde nok energi til å puste. Nok om det.

Basecamp var imidlertid borti mot optimalt valgt, men en sjø stor nok til å huse ørret på både 4, 5 og 6 kg. Eneste problemet med det var at det var helt latterlig sen sommer. Multene blomstret og det drev isflak rundt i sjøen. Si vanntempen var rundt 6 grader. Dritt. Men det var egentlig plenty av småvann rundt basecamp som var lovende. Omgivelsene var for øvrig helt glitrende og et fantastisk område.

Dessverre var ikke fiskeforholdene helt optimale og jeg følte vel at vi ikke fikk testet vannene skikkelig. Vi et par – tre fisker på kiloen, men det helt store uteble. Jeg er imidlertid sikker på at vi hadde klart å gjøre det ganske skarpt om ikke det var så kaldt.

Turmessig var det utvilsomt en sekser på terningen, hvis man ser bort fra gåingen inn…

En litt artig historie, sånn på tampen. Vi hadde jo pakket alt for tunge sekker i forhold til lengden på turen. Midt opp på fjellet finner vi et svært reinsdyrgevir. Det syntes Mittis sin håpefulle var veldig fint og ville ha med hjem. Midtun sa klart at i fra at det ikke var aktuelt å bære 4 kg ekstra på sekken, hvorpå det ble replisert;

«Pappa, jeg har drømt om å finne et reinsdyrgevir i hele mitt liv»

Mittis bar geviret ned til bilen. Årets pappa 2020, lett!

The flyfishing Guru

Lierne, Trøndelags juvel i ørretens rike. Og i år på første gang for lenge hadde jeg muligheten til å fiske i min barndomselv, Storelva. For kanskje 30 år siden gikk Josef Brateng bort. En som i en mannsalder hadde tråkket denne elva opp og ned, og kunne hente storørret opp av kulpene når han ville. Dessverre vandret han hen før jeg fikk mental kapasitet til virkelig lære meg og forstå fiske. Etter det har jeg tråkket elva med jevne mellomrom, annet enn å nappe opp en eller annen småpinne.

Dette året var jeg ladet med dobbeltkroka ørretfluer i #6. Zulu, Zulu Silver, Red Tag, March Brown og Cardinal. Hadde med meg et par brune klekker også. I år var jeg så heldig å ha med meg Toffe og Mittis, akkurat som i gamle dager. Det var vaking og insekter og mye smått, men heldigvis ga årevis med rutine meg roen til å vente ut fisken, og jaggu var den oppe. En småpen rakker på kanskje 5 hg. Den ville ikke ta, så vi dro nedover til neste kulp. Vel plassert i kulpen var det bare å dunke nedover med Zulu og jaggu hogg det ikke til i stryket, og den var fin som snus;

Fin, fin tjukk kilospinne. På veien tilbake dro jeg lett opp en 6-7 hg i den øverste kulpen. Men nå hadde jeg fått blod på tann. Minner fra resultatløse netter, timer og dager i all slags møkkaelver på Østlandet var glemt, nå var bare de gode minnene tilbake. Toffs og Mittis satt kursen tilbake til nitriste Sør-Norge, mens jeg var igjen. Mot alle odds fikk jeg med meg min barndomsvenn Tor-Erik på en ny elvetur, og for en kveld det ble.

Jeg var litt frustrert for at jeg ikke klarte å ta den ene fisken bak steinen, enda jeg kastet bra. I ren frustrasjon stripet jeg den brune klekkeren bak steinen, og bang ut av det blå satt den. Nok en kilos pinne. Brun klekker ass, lett den beste tørrflua som finnes. Mørket senket seg og småfisken sluttet og vake. Ut av fiskeboksen hentet jeg Zuluen og begynte fiske metodisk gjennom bakevja dratt litt hardt inn, og jaggu satt den igjen. Nok en fin,fin kilos fiske. Der og da, og kanskje litt enda følte jeg meg som kongen av fluefiske. Ikke uten grunn at jeg utenlandske media blir kalt «flyfishing guru» (https://www.pheasantsforever.org/BlogLanding/Blogs/Pheasants-Forever/Take-a-Pheasant-Fishing.aspx)

Einar, the flyfishing guru.

 

 

 

 

 

Carp Attack

Det er viktig å føre fiske- og fritidsinteresser i arv, og det tar jeg på alvor. Som mange kanskje husker hadde jeg en liten turne i fjor høst hvor Jakob var på jakt etter karpe, hvor vi endte opp med en på 4,4 kg. Denne turen hadde vi med oss en venn av Jakob som også hadde lyst til å prøve karpefiske. Vi fisket med tre stenger, hvor avtalen var at vennen til Jakob fikk den første fisken uavhengig av hvilken stang den tok på, så var det Jakobs tur osv. Vi var vel en smule optimistiske når vi la opp til det opplegget. På den annen side var stengene ladet med relativt ferske BNB og krillers, så det var ikke noen grunn til å henge med hodet heller.

Vannet var sjokkerende varmt og det skjedde lite på stengene og det så ikke så lyst ut heller, siden fiskefreden til stadighet ble avbrutt av badende ungdom. Og er det noe alle over 40 år vet, så er det at ungdom er det verste som finnes. Mennesker som tilsynelatende uten mål og mening reker gatelangs, og i dette tilfellet damlangs.

Men jaggu etter 3 timers tid, så skjedde det noe på stanga og på BNB boilien faktisk. Fast fisk, som på tross av førstereis erfaring ble kjørt på en eksemplarisk måte. Håven var faktisk litt for liten for fisken, men jeg fikk lurt den opp i.

Småpene 5,7 kg viste vekta og det er respektabel karpe altså. High Fives, kule kallenavn ble utvekslet rundt dammen. Men da var det slutt. Nå skulle det bades og mer karpe ble det da naturlig nok ikke.

 

 

Sørvelig fangst

Få ting gjør meg bitrere enn å tenke på sørvrekorden til Jon og den forsommeren skulle den ryke en gang for alle, men det har vist seg vanskeligere enn jeg trodde. Det har blitt noen timer med trykking og greit med sørv egentlig, men de store har uteblitt. Det er gått i loff, mais og reke, samt kilovis av for, men uten de helt store resultatene. Kan ikke si at jeg har vært bort i de helt store fiskene heller, foreløpig toppfisk på sørvelig 605 gram….:

 

Og det ble ikke sei…..

Ble en kjapp liten tur ut etter jobb i dag, ei økt fra ca kl 15 til 20, for å avreagere litt etter jobb. Lade batteriene…. .

Men måtte raskt bare kaste inn håndkleet, gadd bare ikke mer…. Fisker man sei så fisker man sei, og ikke torsk…. Som det var mengder av…. 2×3.4 kg,7. 5 kg, 10.0 kg og 6.5 kg.  Mista så en giga fisk, så dro jeg  rett hjem…. Fyrer grillen, spiser flintstek og drekker øl….

 

Oppe i dette fikk jeg attpåtil  ei lyr på litt over 5 kg.

  • De to største…. Alt på makrell…. Fisket som sist….. Hvor var dog seien blitt av??? Nei, den var vel å hadde seg med vassilda… Et eller annet sted, ikke der jeg var…. . Torsken hadde bare spist kreps….

Den gamle mannen og havet…..

Og det ble Sei…..

Jauda, og der var man jaggu invitert med til å joine det gode selskap. Takker for muligheten 🙂 En viss prestasjonsangst til og ta og føle på, men det er jo just sånn det må være i dette laget.  Min første post- eller i det minste et lite forsøk på en……… Begrenser meg derfor til det vesentligste…… Det har vært litt bonanza i det siste, da jeg har fått litt uttelling på min jakt på fisk av det grommere slaget, både ift størrelse og fighter egenskaper…… og da av alle ting på meite… 🙂 Normalt sett slenger sørlendingen ned ei rigle med 10-15 makk og seirykk av noe slag, og biter det ikke etter noen røkk og napp, ja så er havet tomt……. men ikke her i gården… Her ble ting gjort litt anderledes……. her var jobben å finne vassilda…. ja, det har vist seg å stemme bra det. for finner du den, så finner du også sei av litt grommere slag….. Men ikke si det videre!!

På første nedslippet dro det jo på noe gromt med en gang…. jeg hadde som vanlig rigget og satt ut flere stenger, da jeg trodde ventetiden kunne bli lang…. men neida, pang og en knarrelyd og et utras som fikk det til å krible både her, og det dro i gang.  fullt kaos og det var faktisk ikke mulig å løfte fisken fra bunn på en lang evighet….. og når en så fikk den opp og den nærmet seg overflata, hadde den jo selvsagt tosta seg inn i de andre tre snørene…… svømte jo i ring og fightet for sitt liv…. så helt greit det.

Vekt og målbånd måtte frem: 11400 og ca 125 cm Full jubel, litt måkeskrik, og ny pers 🙂

Slapp ned på nytt, kun en stang denne gangen…. man lærer jo tregt i min alder… men dog…. og der dro det på en ny……

Vekta viste 6.5 kg…. og den ble jo litt liten ift storebror da 🙂

Totalt har jeg nå de siste 2 turene landet sei på:

11400, 6500, 8800 og 7800.  Alle på 12 til 20 lbs stenger, på ca 140 m dyp, opphengere i form av små kroker agnet med makrell strimler….. (maks 2, 3 blir bare teit for da ryker det…. les: man lærer stadig) Vassilda duger godt til agn den å…..  Storseien, kan vel nesten kalle disse det, var alle proppet med store vassild……

Det rare er at du kun får småsei på alt annet….. 🙂

Og ja, man får litt havblikk etter 10 timer i rullende dønninger og sol fra blå himmel….. noe må man jo ofre for slik uttelling, ellers er det jo ikke verdt noe  🙂

Den gamle mannen og havet…….

 

 

 

 

 

 

 

Påsadøgn

Posedøgn eller påsadøgn, meningene er mange og sterke. Dette er et vidt og dypt sakskompleks, som vi ikke skal kikke nærmere på i denne omgangen.

Påsadøgn ble en greie utover på 2000tallet. Flere hadde fått fast følge, og det var liksom ikke like artig å skryte av antall tete- a-tetes lengre. Så ble det heller: Hvor mange påsadøgn har du? Jo flere døgn jo høyere kred. Alle vet at det å sove i påsa er et adelsmerke.

Påsadøgn har aldri blitt noen stor konkurranse, mer som noe en prater i 2 minutter om, før man begynner å prate om Korona eller Trump igjen. Jeg hadde årets førset påsadøgn i pinsehelga, en god start mtp at det er i sommerferien jeg har mine overnattinger og det tradisjonelt blir mellom 5 og 7 av dem.

Gisle og jeg har prata en del om steinbitten vi tror finnes på midtfjordsgrunna. Vi prøvde noen mislykka timer i påska, men var ikke fornøyd med innsatsen som ble lagt ned da. Vi hadde lyst til å prøve med garn utpå der, bare for å se at den finnes. For å få til det krever det mye båtkjøring. Alt for mye. Men om man sover over utpå grunna løser det problemet seg. I helga var det meldt nede i 3 sekundmeter ved Tautra fyr, nesten vindstille. Fine forhold.

Ut lørdagkveld, med garn og Gisles hjemmesnekra line. Uti med det, før vi fiska litt i djupskrenter etter lysing. Ingen lysing, men brosme, lange og torsk i størrelse: grei matfisk. Så opp på grunna igjen (Grunna er egentlig et kjempestort, grunt område med med dybder mellom 8 og 100 meter), uti med dregg, fiske litt hyse, hvitting og torsk, drikke en øl. Gisle skulle sove i kahytta, jeg hadde med hengekøye. Noen av de jeg bor sammen med lo av ideen med å ha med hengekøye; -ikke plass, ble det sagt, -altfor lavt og kort, ble det humret. Dem om det. Hengekøya fikk plass, og jeg kunne krype nedi påsan ved 02.30 tida. Hengende gode 2 cm over dørken. Allerede 03.30 var man i søvn, etter endel justeringer. Hengekøyer svinger flott på seg som følge av overraskende og økende bølgehøyde, noe som er fint, men ikke når det trangt. Da blir det dunking i kasser, kanter og rælinger.

07.00 var det bråvåkning. Gisle kjørt stor fisk. Han hadde merket godt den økende bølgehøyden nede i bauen. Med enkeltskrog blir det et jævla leven nedi der. Og hadde gitt opp soving. Torsk igjen.

Selv med nokså lite vind, ca 6 sekundmeter (yr.no leverte ikke helt) var bølgehøyden på grunna langt større enn forventa. Og såpass krappe at fiskinga ble vanskelig. Vi måtte være inne til kl 11.30 i anledning oldemor Gudruns 90 årsdag, i Selbu. Så vi gikk for line og garn umiddelbart etter ankerhevinga. På lina hang det trollkrabber, hvitting, og på en av de siste krokene, steinbitt. Ca kiloen. Skikkelig opptur, lell om liten. Garnet, som vi hadde satt noen nautiske mil nordafor, på en større flate med ca 20 meters vann, hadde vi nå voldsom tro på. Nedturen ble deretter. 13 stor havmus og en megastor pigghå. Et slags bruskfiskeldorado.

Mange spør om hva som er et godkjent påsadøgn. Mange diskusjoner har endt med slagsmål om akkurat dette, men det jeg bruker som utgangspunkt er; Du må overnatte i sovepose (selvsagt) på maks en syltynn skumgummimadrass eller noe oppblåsbart noe, under nokså kummerlige forhold. Du får altså ikke godkjent døgn i ei hytte, på en seng. Telt, dårlig egnet båt, hengekøye i naturen, åpen himmel, uteløe eller baki en bil, blir altså regnet som gullstandarden her.

Ut på tur i Sørvens rike

Etter å ha jaktet storbuken, fått råd av en gammel mann og gått på gjengrodde stier så var det utvilsomt på tide med neste trekk. Det naturlige neste skrittet var å prøve etter sørv som normalt pleier å være i siget sånn i tampen av mai. Et klassisk feederfiske som mange etter hvert har som et kjærlighetsbarn innenfor meitefiske. Vi kjørte en klassisk engelsk åpning med hard feederforing fra start som nærmest ga umiddelbare resultater.

Litt trøbbel med klassifiseringen, men etter litt konsulentbistand fra Heier så kunne vi konstatere en småpen laue på 36 gram.

Det var nok litt flaks, litt som et tabbetrekk som motstanderen ikke oppdager, fordi det ble litt stille en periode før det var et fint napp i feederstanga som utløste et kontant mottrekk i form av et knallhardt tilslag. Det luktet en skikkelig fin sørv lang vei, men glede ble til skuffelse når medium brasma på 680 gram gled inn mot håven. En slags Magnus Carlsen som plutselig oppdager at han vinner VM-finalen med 2 poeng i stedet for 6. Det er greitt, men kunne utvilsomt vært bedre.

Ikke så lenge etter var det action i stanga og endelig var sørven på plass, men den var ikke gibba. Selv gikk jeg for loff som agn, mens Tobbe kjørte en gambit borte på kanten og gikk for mais. Det skulle vise seg å gi resultater. Han landet en mort på 270 gram, og flere sørv med beste notering på 215 gram. En periode var jeg en passant der jeg satt. Men heldigvis var Aljhekins kanon ladet og bang der satt det en fin pinne av en sørv på stanga:

(Dessverre har frisørene vært stengt i en lang periode nå – pga. Corona)

En sørv på 545 gram er like respektabelt som å vinne et parti med svarte brikker mot en antatt bedre motstander. Så døde sørvbettet litt hen og vi ble egentlig satt litt i patt. Et uventet ventetrekk fra Tobias ga likevel resultatet og kunne vise frem ei flire på småpene 145 gram:

Det fliret der var ikke lett å viske vekk! Det var kanskje ikke en armagedon av en tur, men likevel en gjennomgående trivelig og morsom tur med Tobias som en Cool Guy Fianchetto på siden. Noen få rokkeringer og justeringer, så er nok mye gjort.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den gamle mannen og elva

Etter litt frem og tilbake endte vi i Nittedal på gamle jaktmarker og gjengrodde stier, agnet med tre loff med sikte på et actionfylt flytebrødfiske. Litt som tørrfluefiske, bare morsommere.  Allerede på parkeringsplassen ble vi møtt av nedslående nyheter.

En ekte nittedøling kunne informere oss om at: Elva itte hadde vøri så låg sia han var berre gutongen i 1932. Hvis døkk kjem for å feske raubuken no så blir e bærre gjørma. Så lo han på den måten gamle folk gjør. Ikke arrogant, ikke nedlatende, ikke ondskapsfullt. Det bare morer dem at mennesker yngre enn dem ikke skjønner en dritt.

Det var mildt sagt nedslående nyheter, men verre skulle det bli. Tobias, fra Sverige – landet som er verdens fremste leverandør av samfunnssatire – var i det lunefulle hjørne. Den gamle mannen hadde rett. Vannet var lavt og det var en del gjørme. Det kunne selvfølgelig ikke Tobbe unnlate å bemerke:

Tobbe: – Her var det jette mycket gjørma, det finnes ingan gjørme i Sverige. Sverige er jettebra!

Einar: – Det går ikke akkurat så bra med Sverige på andre måter da, folk dør jo som fluer der borte?

Tobbe: – Nej, det går jettebra!

Einar: – Det går vel kanskje ikke jettebra?

Tobbe: – Stefan och Anders sejer det går jettebra och da går det jettebra!

Det var nyttesløst, men Meitas har møtt tøffe odds før og vunnet. Vi begynte å sende brød nedover elva og mot alle odds tok en fisk. Jeg utnyttet omgivelsen til det maksimale og ålet meg gjennom grasset frem mot der fisken så ut til å stå. Men ingenting. Vent, der var det noe lenger ned. Jeg sendte Tobbe nedover for kanskje å fiske på en fisk til. Ikke lenge etter hadde Tobbe fast fisk.

Småpene 1675 gram, og den mest solide vederbuken Meitas har sett på en årrekke!

Tobbe: – Der ser u, vi trenger inte gamla menniskor. Dom bara surrer og klarar inte gje riktig råd eller nån ting.

Det virket for meg litt brutalt, men kanskje det kunne være noe i den svenske strategien likevel? I alle fall, så var det heat on og nå gjaldt det å lande vederbuk mens leken var god. Ikke lenge etter kunne jeg lande en buk på 1150 gram. Kanskje ikke noe å hoppe i taket av, men likevel… Det ble egentlig med det. Elva var ikke som i sin storhetstid for 10 år siden, hvor bukene stod tett nedover elvesiden. Det kan kanskje ha noe med at Nittedal fra 2017 sluttet å slippe kloakken rett ut i elva, noe jeg hadde lest meg opp på før jeg dro. Eller hadde den gamle mannen rett i at det var for lite vann i elva? Det manglet 50 cm vann for normalvannstand. Og var den svenske strategien feilslått? Trenger samfunnet gamle mennesker likevel. Sekunder før jeg skulle konkludere på spørsmålet nappet Tobbe opp en buk helt nederst på strekket på ca 1 kg som det rant loff ut av. Det var tydelig hvor de tre loffene vi hadde fisket med endte opp. Det var på tide og dra hjem.

 

Fiske etter stam

Denne våren har vekket lysten etter litt real stam igjen, men de siste par årene har jeg funnet en plass et stykke unna E6-brua. Det er også fra denne plassen min personlige rekord og MR er fra. Problemet er at den ikke har levert fisk på over 1,5 kg de siste tre årene. Det var tide for plassbytte.

Denne gangen var det på tide å vende nesa mot E6, et godt valg skulle det vise seg. Stengene var agnet med cheddarpølse fra Gilde, men støyen fra E6 blandet seg med fuglekvitter og bjørkesus fra breddene til Ågårdselva.

Junior startet klart best og kunne etter en times tid lande en pen stam på 1.390 gram, noe som er klar Meitas Junior Rekord. Nice. Bare 30 min senere sånn i 20.30 draget smalt det til på stanga og den gikk umiddelbart opp i vannskorpa noe som er klassisk storstam tegn. Den veide 1905 gram og det sier jeg meg veldig godt fornøyd med. Så godt fornøyd at jeg tror jeg skal forsøke meg på den legendariske sørvrekorden fra Jon de neste par månedene.

Og ikke nok med det. 20 min senere hogg det på en stam på 1320 gram. E6 altså!