Påska er en tid hvor MYE av tiden blir tilbrakt med familien. De siste ti årene har det vært flott. I år har det vært smårusk i maskineriet. Faktisk så har det vært så kjipt at det var nødvendig med en heldags på fjorden. Svoger Gisle og jeg så for oss steinbitt når vi kikket på grunntoppene, vel vitende om at den er sjelden i Trondheimsfjorden. Gisle har også hatt en småkjip påske, men det er mer koronarelatert. Han og kona Turid investerte i ei stor hytte i kommunen Oppdal for noen år siden. Gisle bor i kommunen Melhus…, men det skulle bli hakket verre. Rusket i maskineriet mitt er et stort rusk ved navn Maren. Etter hennes og Turids mors, Gunveigs begravelse, for 14 dager siden, har hun vært ekkel. Det har sikkert noe med reaksjonen på morens død å gjøre, men greia er altså at ho etter seremonien, under minnestunden oppe i kirkestua, flørtet åpenlyst med en middelaldrende mann. Joda, han virket hyggelig og så fresh ut, men likevel da. Både jeg og ungane var tilstede. Jeg spurte min svigerfar, enkemannen, John Arve om hvem han fyren var, men han var ikke sikker, «en venn av familien» sa han. Sorg gjør mye rart med et menneske, men denne kamelen var tung å svelge. Det værste er at i uka etter, og nå i påska har Maren fortsatt og mase om mannen. «Åh, for en fyr, og jeg som hverken fikk navnet eller nummeret hans, er det ingen som vet hvem han er?» Det er til å spy av. Jeg har virkelig prøvd å prate med henne om hvor upassende og slemt det er å holde på sånn, men hun tar det ikke inn over seg. Virker som hun bare svever rundt på en sky som burde vært svart, men er rosa.

Beklager, vet at dette er et stykke unna meitefiske, og strengt tatt ikke tilhører meitefiskets gråsoner en gang. Trengte bare å få sagt det, vil ikke ha noen elefant i teksten heller.

Anyways. Det var meldt litt mye vind utover dagen, så vi måtte tidlig pån for å få fiska midtfjords. Ved 7 tida, påskeaftenmorgen(?) stevna vi ut. Da hadde Arkhom meldt seg på også. Arkhom skulle få seg en ny art denne dagen.

Kort oppsummert: Steinbittfiske, med halvstore kroker, med blåskjell som agn, midt oppe på grunntoppene, som mest er en blanding av sand og grus, var ikke noen højdare. Det skjedde virkelig ingenting. Og når vinden kom, og vi måtte søke ly utenfor Tautra (En klosterøye utenfor Frosta (en grønnsakshalvøy, mest kjent for virus)), hadde vi ennå ikke fått noe. Ved Tautra gikk vi for flatfisk. Det ble selvsagt ikke noen flate, men mye småtorsk. Jeg fikk også knurr og hågjel. Vi prøvde oss en tur oppunder Fosenlandet også (Trondheimsfjorden er svært smal akkurat her). Her fikk vi pigghå, og endelig en matfisk til meg, sei ca 2,5 kilo.

Vinden roet seg i 3 tida, og vi dro sporenstreks ut på midtfjordsgrunnene igjen, nå for å skaffe matfisk. Fisket var ikke enkelt i de djupe skrentene denne dagen. Tidevannsstrømmene var usedvanlig skarpe, så det var vanskelig å holde bunnen på 100 meter pluss. Antar det har noe med langfredagsfjæra å gjøre. Arkhom startet fint med en enorm blåkjeft, antakelig rund 1,5 kilo, ny art for ham. Nå var vi endelig i gang på ordentlig..

Så ringte telefonen til Gisle. Tror du ikke kona hans var død. En eller annen surremikkel hadde drept Turid. Snakk om dårlig timing. Vi måtte gi oss, å dra innover, akkurat når det begynte å løsne. Er det mulig lissom? Og stakkars Gisle da, som fikk den nyheten midt oppi det hytte-i-annen-kommune problemet.

På vei innover diskutert vi litt fram og tilbake, hvordan dette drapet kunne skje. Turid er snill som vintern er lang, og hadde ingen fiender. Det var Gisle som ville arvet henne, og han hadde hvertfall alibiet i orden. Når vi var på plass på gården, ble vi avhørt av politi, men de hadde heller ingen formening om hvem og hvorfor.

Gisle og jeg er sikre på at det skal være mulig å løse denne floka. Men vi har ikke hjernekapasiteten til å greie det, så om du som leser dette tror du vet hvem og hvorfor, hadde hvertfall Gisle satt pris på noen tips..?

Jeg vil ikke si at brakkesjuka var eller er nærliggende. Men en er ikke tung og be når din bedre halvdel spør om du kan dra å fiske. Hun trengte noen usløyde fisk som studentene hennes på UiT kunne dissekere for å se på anatomien. Tror ikke spørsmålet var ferdig stilt før jeg var på vei oppover dalen. 

Planen var kilden til hjemmeelva. Leirbotnvann. Enkelt og fint. 150 m å gå. Sola steika og stol ble rigga med termos. I sekken hadde jeg hjembakt brød med oksetunge en hadde kokt dagen forut. Agnet var en frosset boks med maggot fra året før. Krok med skje og snøre var knapt kommet i bunnen før det ble hektisk aktivitet. Flere ørreter ble kastet på isen. Det vibrerte i lufta.  At de veide mellom 123 og 193 gr hadde null betydning. Instinktet var der og det var det viktigste. Eneste som var noe ulikt norm var at jeg kun fikk ørret på aktivt fiske. Røyene tok på snik. Kunne ikke brydd meg mindre. Jeg kosa meg mens tungtrafikken dundra forbi på E6 ca 75 meter unna.

Til innmelding:

Ørret 193 gr

Røye 126 gr

To harer fra 9 og 10 mars. Skutt med 223.rem på ca 110 m. Hode og lungeskudd.

Vinterne i Trøndelag dreier seg mye om Ã¥ vente pÃ¥ kulda, den kulda som fÃ¥r saltvannet til Ã¥ fryse til is. SÃ¥ ogsÃ¥ i Ã¥r. Men den lot jammen vente pÃ¥ seg. Skulle tro at ett eller annet holder pÃ¥ skje med klimaet her til lands. Fisket var dog bedre enn i fjor (Ref. uposta “rapport” fra i fjor, legges som en comment pga lavt skrivemessig nivÃ¥ og svak svak kunstnerisk ide)

Østfoldingane uteble igjen. De har vel endelig lært, alt ornær seg ikke. I Trøndelag har vi mantraet etter salige Nils Eggen: Its hope in the hanging snore. Om ikke snøret henger uti vannet, blir det selvsagt ikke noe fisk. Så når det endelig ble en kuldeperiode, en god uke og en vindfull uke, var det håp. Fylte bilen med fiskeutstyr og unger. Johan og kameraten Karl. 5 minutter før avreise ville lillebror Torstein være med og. Jeg viste ikke med en mine hva jeg tenkte om snowjoggs, overvann og 6 timer på isen.

Vell framme møtte vi Arkhom og guttungen Oliver, heldigvis. For isen var ikke mer enn akkurat på den sikre siden. Ca 10 cm hele veien. Sjekka ikke, men isen dekket faktisk helt over fjorden. Litt greit at en voksen til var i nærheten. Akkurat som de siste årene fantes det ikke spor av mennesker utpå der. Men overvann var det. Torstein var våt på beina før vi hadde kommet oss helt utpå.

Jeg er en smarting. Så et ekstra par snowjoggs var med, og utpå isen var det ikke mer enn et par cm overvann.

Hull ble boret, stenger ble rigget, til slutt fikk jeg ut noen stenger selv og. Rakk ikke annet en bunnmeite, det var stadige rop om assistanse rundt på isen. Karl viste seg som en stayer med stanga, med en godt utviklet iver. En alarm på snøret gjorde også sitt. Han fikk også betalt med småhvitting og en pigghå på rundt 4 kilo.

Torstein surra mest rundt og borret hull her og der og bygde slapshauger, i tillegg til den sedvanlige løpinga i slaps. Johan fant seg fort til rette i en meitestol, og ble sittende noen timer, uten knapt å bevege seg. Ble litt mer fart i ham når Karl begynte å få fisk. Han fikk noen hyser selv.

Pigghåen ble gjennomgangsmelodien. Mange og store. MEN det er håp i hengende snørr, for jaggu faan gikk det på ei lita skate også. Ca 2 kilo. Umerka. Stygg kroking gjorde valget lett. Den skulle spises.

Vi var utpå der i omtrent 6 timer. Hjemme igjen i ti-draget. Guttane sovna søtt i bilen hjemover.

I all litteratur om skata står det at den må renses kjapt for å ikke få ammoniakksmak. Det står også at skinnet må flåes av, men om flåing gis det ingen begrunnelse. Så jeg valgte å ta sjansen på ikke-flåing, da 2 kilo skate er tynne greier. Det viste seg at det er lurt å flå av skinnet. Fisken smakte emment, knapt menneskemat dessverre. Her skal jeg være langt nøyere neste gang. Når det er sagt, er jeg nøyere med rensinga enn grevlingslakteren fra Wuhan.

Tsjalla bais

Det var vinterferie og vi skulle opp til Lierne, men alle var sÃ¥nn; Ååååååh det er sÃ¥ mye klimaendringer, åååååh det er ikke noe snø lenger. I Lierne var det to meter med snø i terrenget. Jeg ler, klimaendringer du liksom. Det har ikke vært mer snø der siden 1985 – det er alt jeg trenger av bevis.

Det ble ikke så mye tid til fiske dessverre, det rett og slett ikke barnas favoritt syssel. Men jeg kommer sterkere igjen.

En av de absolutte fordelen med å ha kreft er at man får et klart forhold til hva man burde og helst skulle gjort. Heldigvis var det egentlig ikke så mye på min liste, men en av dem var å besøke min gode venn Nick Simonson. En av North Dakotas aller største sønner. Den 23. mai 2019 var jeg på vei og landet etter en hektisk mellomlanding i Chicago hvor flyet omsider touchet grunnen i Bismarck. Nick hadde lagt opp en nydelig tur over delstatsgrensene til Eveleth, hvor hans kone og svigerforeldre bor.

Se så flatt det er:

På veien hadde vi imidlertid en overnatting på Simonson familiens hytte i Detroit Lakes, hvor jeg hadde mang en fisketur på begynnelsen av 2000-tallet. Det var fisketuren vi rakk denne dagen som egentlig reddet turen fiskemessig.

Mens vi på kvelden stod og fisket walleyes dukket det opp en svær mothfucka av en gjedde, men som ikke er europeisk gjedde, men såkalt Musky. En litt hvitere variant. Den virket ikke særlig interessert i krokene, så til slutt dyttet vi den bort med stangtuppene, men den kom tilbake:

En Musky på småpene 14 kg, som vi anslo den til. Pent og ny utenlandsart for min del. Den påfølgende dagen satte vi kursen mot Eveleth og for bassasassin, men også litt steelhead. Altså regnbueørreten som kommer opp fra det great lakes for å gyte i nærliggende bekker og vassdrag. På veien så vi en skilpadde. Det var en snapper og veide sikkert 5-6 kg:

Og allerede samme dag ble det en fin fin Largemouth Bass:

Neste dag (altså 27. mai) var vi på vei til steelhead land, og det var kalt som f. Og jeg hadde virkelig ikke trua på prosjektet. Men Nick hadde på en pen fisk tidlig og vi endte til slutt opp i en annen elv som jeg tror var Moon River, som lignet så sykt på Hagenes og da var trua tilbake. Hadde to skikkelig fine steelheads etter, men de satt ikke. Likevel utrolig spennende elv og fiske. Det må jeg bare si:

Jeg fikk for øvrig en Brook Trout som faktisk også var ny art. Dagene gikk for over there, med Bass attacks og alt mulig rart. Et lite bildemessig høydepunkt jeg gjerne vil trekke frem er dette:

På vår siste dag i Eveleth var vi i god gammel jerngruve, hvor svogeren til Nick har full kontroll på alt som skjer. Jeg fikk faktisk se hvordan man utvant jern og fikk jernet ut av malmen, noe som var sykt interessant faktisk. Og ja; alt er stort i USA:

Det er en kjempetruck! Neste dag satte vi kursen hjem og det var vel ikke så mye å fortelle, bortsett fra at hjulet på tilhengeren punkterte. Men det er ikke noe problem fordi USA har verdens hyggeligste politifolk i alle fall Mike:

Mike, for en fyr! Lurer pÃ¥ om Nick noen gang sendte blomster, han sa han skulle gjøre det. Min neste siste dag gikk til Shyenne River, hvor jeg virkelig ble introdusert for smallmouth bassfisket “back in the days” som vi sier “over there”. Det er egentlig en ganske fantastisk liten sak, som det er moro Ã¥ fiske i:

Den oppvakte av dere vil kanskje legge merke til at det er bilde av en bro, og det er fordi det er litt av et landemerke. Elva og byen (Valley City) ligger nede i en dump på prærien og så har man egentlig bare fortsatt det rette landskapet og bygget en bro over dumpa. Det er litt imponerende når man er der.

Den siste dagen gikk med til å fiske ørret, regnbue og brunørret som var sluppet ut i et vann hvor de ikke formerte seg. Det var et slags put and take vann, hvor jeg hadde med meg norske skjesluker som spesial og ulike kobberspinnere. Det fungerte så sykt bra, sammenlignet med et par andre båter som var der.

Dette var slutten pÃ¥ en minnerik tur. Men vi har en avtale om at jeg kommer tilbake til 4 Ã¥r, men da i april, hvor vi skal satse etter stør… Det blir rapporten sin det.

Ja her tar jeg en satsing, gjesp. Kystmeite i mørketid.

Utstyret ble kasta på hundehengern. Tankene gikk mot galskap og utopi. Hva i heeeelsevesne skulle jeg få på denna tia? Jeg snakka med Johssa og fikk go. Gammel sjarkfisker, de har troa.

Grynna meg ned til flomålet. Støvla og og ullsokker fylles med snø. Enorme mengder snø. Nede i fjæra tar jeg en barmarksdans. Følelsen av å gå på gress, tang og stein. Utrolig.

Agnet er makrell, to små kroker typ #12 og en litt større. Kylte d hele ut. Traff marbakken bra. Det sank og sank. Litt som Meitas.

Mens jeg gikk opp tenkte jeg på storhetstia. Magne malte bilde på bilde av hvilken gjeng dette var før jeg ble med.

Neste morgen sleit jeg alt av, Litt som Meitas, tenkte jeg der jeg banna meg igjennom snyen.

Nok en gang var vi 11 Meitas-medlemmer som var velkommene til Sørøya og av øya nest største sønn (rett bak Bilal) Ørnulf.  Du kan si mye om Norge, men Finnmark altsÃ¥……. det er liksom landets indrefilet. Og her kommer historien som verken gir Sørøya, Ørnulf og Finnmark den honnør den fortjener.

Dag 1 – Slaget om Hasfjord

Nær innerst i Hasfjord vendt mot den mektige Tamboren ligger denne underlige hvitsprengte plassen, speilet mot mørke fjell som vokser opp havet og strekker seg med spissefingre mot Norges tak.  Denne plassen som 4. oktober 2019 vil gÃ¥ inn i historien og vil bli husket som “slaget ved Hasfjord”.

Symbolikken lÃ¥ over fjorden som lett grÃ¥hvit frostrøyk nÃ¥r 12 menn i sin beste alder satte seg rundt eikebordet, og det som lett kunne bli det siste mÃ¥ltid for minst en av dem. Høne var det nok av.  Bevæpnet med Burgund og Bayer skulle slaget utkjempes til en stod igjen. “Ã…rsmøte” sa en, “ja” sa en annen. Folk svettet, folk stirret og muskler ble strammet.  “Slivovitsj?”, sa Ørnulf. SÃ¥ ble det mørkt.

Mange tror Brasma (Even) ble valgt til President.

Dag 2 – En ny dag gryr

Utfallet av slaget var i beste fall uklart, men at noen kom heldigere ut av det enn andre, var ikke særlig tvilsomt. Forholdene i sjøen var upåklagelige og kveitedriftene ble satt i gang på relativt grunt vann. Folk kjørte med litt forskjellige utstyr. Men det var Mort sin komboteknikk med bom og slep etter flyndre/kveite som skulle vise seg å være giftigst. Hele 9 kveiter første dag på bom og slep, men få over minstemålet, slik at alle 9 fikk muligheten igjen. Kveitene ble tatt fra 6 meter og ned til hele 70 meters dyp, hvem hadde trodd? Det var noe sjø, slik at enkelte måtte trekke seg tilbake fra sjøen for å slikke sårene.

Dag 3 – Kveite

Sola sto opp ogsÃ¥ tredje dag, og utrolig nok var man klare allerede fra tidlig morning. Kveitefeberen var ikke stilnet og nok en dag ble viet til dette form for fiske. I Meltefjorden – en fjord hvor det ser ut som mennesker drar for Ã¥ dø – viste seg fra sin aller beste side. Lite visste vi om at Meltefjorden hadde eget poststempel og var en gang i tiden bosetting for 50 mennesker og hadde eget fiskemottak. Meltefjorden leverte turens største kveite med en fisk pÃ¥ 16,8 kg, helt greitt. Andre er mer sjøvante enn andre, og flere hadde utfordringer med og krysse meltefjordodden inn mot Kipparfjorden, men det ble gjort. Selv om det var helt unødvendig nÃ¥r det var sÃ¥ bra og fiske i Meltefjorden. Der fikk vi nesten ingenting.

Dag 4 – perfekte forhold

Dag 4, og siste hele fiskedag skulle levere en dag uten en eneste vindpust. Mange mener at Stjerneøya er en utrolig bra plass. Dette medfører at de som fisker ved Stjerneøya passerer de som fisker ved Sørøya midtfjords i hÃ¥p om bedre jaktmarker pÃ¥ andre siden av fjorden. Dersom noen noen gang skal skrive en doktoravhandling om prinsippet om at gresset er grønnere pÃ¥ andre siden gjerdet (fjorden), da er dette casen som alle metoder og hypoteser bør ta utgangspunkt i. Naturligvis fikk de som dro til Stjerneøya ingenting. Vi andre benyttet muligheten til Ã¥ fiske pÃ¥ dypet, der hvor all den spennende fisken er. Vi lÃ¥ pÃ¥ vi 290 meter, vi gutta boys og ventet pÃ¥ godnappet. Brasma, sjølvaste Presidenten valgt pÃ¥ dag 1 (tror vi) hadde god følinga med storskata – dessverre satt den ikke. Vi andre fikk brosme, selv ikke 25 meter langt rigg med 2/0 kroker og reke ga isgalt eller andre spennende arter. Utrolig nok. Men herregud og spennende da!

Dag 5 – avreise

Avreisedagen er som vanlig fylt med tomhet. Tomheten over at man ikke ble en dag ekstra. Den ekstra dagen man alltid prater om. Den ekstra dagen man alltid skulle hatt etter jakten på storspetta, den ekstra dagen man trengte for å fange isgalten. Den ekstra dagen vi snakket om vi skulle bestille etter forrige tur. Den ekstra dagen som ikke ble bestilt. På tross av det, har det utviklet seg en fin tradisjon med rengjøring av hytte etterfulgt av en burger på hotellet og utveksling av varme klemmer mellom menn som har vært ute en vinternatt før.

Jeg liker det.

Jeg rodde ut de 350 meter som kreves for et godt garnsett tenkte jeg. Sola var lav, trosteflokkene var som sildflak i lufta og årets måsekull fulgte i kjølvannet. Det var blikkstilla og en ble sittende 15 minutter i båten bare for å se. Se og tenke tilbake på sommeren som dro forbi.

Laksefiskeren fra de dype skoger i Reisadalen var våknet for alvor. Han hadde startet dagen allerede 06:30 og var klar til å gi gass mot Kviby. Selv om det ble en etter-frokost-lur var han her allerede kl 11 og vi kunne ta laus. Målet var å jakte på øya Seiland som ligger i kjeften til Altafjorden. Der Langfjorden, Vargsunet og Stjernsundet møtes. Mer detaljert vil vi ikke gå. Vi ga gass i den alt for lille men ekstremt raske Vinkingen og var kjapt i land. Fikk sparsomt med jaktsituasjoner. Det tok ikke helt av men vi felte 6 harer og ei rype. Litt under par, men vi visste at etter 6 timers gange kom vi ikke til å sulte denne kvelden.

Været var halvspakt når vi dro men ga litt gass utover dagen med regn og 8-10 m/s i kastene. Direkte varmt var det ikke. Trikset var å gi faen i å spise å bare gå i ett. Et velbrukt triks.

På vei tilbake gikk vi fra 18 til 5 knops fart. En måtte lese sjøen som en annen Marcel Hircher. Med kapteinen på rorkulten gikk det som vanlig flott. Men selv jeg innrømmer at det å trekke garn i slik sjø krever sitt. Magne hadde roa og er sterk. Han ble en slags garnhalar og garnet ble trygt dratt inn. Et par små spetter og ei skate kom først. 75 m garn og ikke mer? Joda, på tampen kom havets kloakklokk sigende. En piggvar som nesten bikka 5 kg. Jubel ombord. Storsjøen slo og slo på onkel Viking, men etter «en ellers dag på det jevne», ble den redda nå med selve fisken ombord. Kveite blir forøvrig som småsei å regne.

Vi avslutta kvelden med helstekt hare og nye ekspedisjonsplaner. Litt misunnelige sovna vi mens vi så på bilder av de gode makrellfangstene i Oslofjorden.

Sist lørdag ble det en oppvarmingstur i områdene utenfor Nordens Paris sammen med (Haf)Tor. Yttersia som det kalles. I motsetning til i Oslofjorden er det fisk her. Og av den gjeve slagsen. Det er bare litt avstander. Dette ble løst med å leie en 23 fots Rocad med godt med hk i hekken. Marsja ut i komfortable 28 knop. Magisk båt som gjorde at vi kunne nå omtrent hvor vi ville.

Etter en drøy halvtime på en legendarisk spetteplass uten napp, men med dønninger, ble Tor sjøsyk og måtte inn i smulere farvann. Dagen var preget av lite drift. Løsningen ble kastefiske på grunna med spinnutstyr. Etter noen tap av småkveiter kunne Tor ta opp en 50+ på haspelstanga tatt på 8 meter. Den ble satt pent ut igjen og vi håpet vi skulle bli belønnet med noen mere matvennlige kveiter. Det skulle vise seg som tungt.

Helt på tampen, mot full flo og 2 knops drift, ble det en matfisk på jiggen. Dybden her var ca 10 meter.

Nå tripper jeg for å komme av sted til Sørøya. Når kommer dere andre?

Er det Mort? Stam? Brasme?
Nei hvem vet hva svensken hadde i tankene, men fiske skulle han.

Turen gikk til en lokal mindre elv. Svensken var helt sikker på at her skal det være en kulp. Faktisk den ende kulpen som vi registrert langs med hele elva, kanskje liten, men en kulp.

Pakket sekken med 1.0, bly og masse mark fra hagen, og etter en kort biltur var det bare å ta på seg støvlene å vase gjennom skogen for å nå målet.

Pga. alt regn gikk dessverre elva dobbelt så stor enn hva den normalt går, og denne «kulpen» eksisterte nok bare i fantasien til svensken.

1.0 med markklyse og søkke ble allikevel kastet ned i vannet. Prøvde fiske litt rundt i en times tid, men kun smånapping fra den lokale morten.

Ja, det er vel en grunn til at det ikke er fiskekort her…