#Klimabløff

Det var vinterferie og vi skulle opp til Lierne, men alle var sÃ¥nn; Ååååååh det er sÃ¥ mye klimaendringer, åååååh det er ikke noe snø lenger. I Lierne var det to meter med snø i terrenget. Jeg ler, klimaendringer du liksom. Det har ikke vært mer snø der siden 1985 – det er alt jeg trenger av bevis.

Det ble ikke så mye tid til fiske dessverre, det rett og slett ikke barnas favoritt syssel. Men jeg kommer sterkere igjen.

 

America F*yeah

En av de absolutte fordelen med å ha kreft er at man får et klart forhold til hva man burde og helst skulle gjort. Heldigvis var det egentlig ikke så mye på min liste, men en av dem var å besøke min gode venn Nick Simonson. En av North Dakotas aller største sønner. Den 23. mai 2019 var jeg på vei og landet etter en hektisk mellomlanding i Chicago hvor flyet omsider touchet grunnen i Bismarck. Nick hadde lagt opp en nydelig tur over delstatsgrensene til Eveleth, hvor hans kone og svigerforeldre bor.

Se så flatt det er:

På veien hadde vi imidlertid en overnatting på Simonson familiens hytte i Detroit Lakes, hvor jeg hadde mang en fisketur på begynnelsen av 2000-tallet. Det var fisketuren vi rakk denne dagen som egentlig reddet turen fiskemessig.

Mens vi på kvelden stod og fisket walleyes dukket det opp en svær mothfucka av en gjedde, men som ikke er europeisk gjedde, men såkalt Musky. En litt hvitere variant. Den virket ikke særlig interessert i krokene, så til slutt dyttet vi den bort med stangtuppene, men den kom tilbake:

En Musky på småpene 14 kg, som vi anslo den til. Pent og ny utenlandsart for min del. Den påfølgende dagen satte vi kursen mot Eveleth og for bassasassin, men også litt steelhead. Altså regnbueørreten som kommer opp fra det great lakes for å gyte i nærliggende bekker og vassdrag. På veien så vi en skilpadde. Det var en snapper og veide sikkert 5-6 kg:

Og allerede samme dag ble det en fin fin Largemouth Bass:

Neste dag (altså 27. mai) var vi på vei til steelhead land, og det var kalt som f. Og jeg hadde virkelig ikke trua på prosjektet. Men Nick hadde på en pen fisk tidlig og vi endte til slutt opp i en annen elv som jeg tror var Moon River, som lignet så sykt på Hagenes og da var trua tilbake. Hadde to skikkelig fine steelheads etter, men de satt ikke. Likevel utrolig spennende elv og fiske. Det må jeg bare si:

Jeg fikk for øvrig en Brook Trout som faktisk også var ny art. Dagene gikk for over there, med Bass attacks og alt mulig rart. Et lite bildemessig høydepunkt jeg gjerne vil trekke frem er dette:

På vår siste dag i Eveleth var vi i god gammel jerngruve, hvor svogeren til Nick har full kontroll på alt som skjer. Jeg fikk faktisk se hvordan man utvant jern og fikk jernet ut av malmen, noe som var sykt interessant faktisk. Og ja; alt er stort i USA:

Det er en kjempetruck! Neste dag satte vi kursen hjem og det var vel ikke så mye å fortelle, bortsett fra at hjulet på tilhengeren punkterte. Men det er ikke noe problem fordi USA har verdens hyggeligste politifolk i alle fall Mike:

Mike, for en fyr! Lurer pÃ¥ om Nick noen gang sendte blomster, han sa han skulle gjøre det. Min neste siste dag gikk til Shyenne River, hvor jeg virkelig ble introdusert for smallmouth bassfisket «back in the days» som vi sier «over there». Det er egentlig en ganske fantastisk liten sak, som det er moro Ã¥ fiske i:

Den oppvakte av dere vil kanskje legge merke til at det er bilde av en bro, og det er fordi det er litt av et landemerke. Elva og byen (Valley City) ligger nede i en dump på prærien og så har man egentlig bare fortsatt det rette landskapet og bygget en bro over dumpa. Det er litt imponerende når man er der.

Den siste dagen gikk med til å fiske ørret, regnbue og brunørret som var sluppet ut i et vann hvor de ikke formerte seg. Det var et slags put and take vann, hvor jeg hadde med meg norske skjesluker som spesial og ulike kobberspinnere. Det fungerte så sykt bra, sammenlignet med et par andre båter som var der.

Dette var slutten pÃ¥ en minnerik tur. Men vi har en avtale om at jeg kommer tilbake til 4 Ã¥r, men da i april, hvor vi skal satse etter stør… Det blir rapporten sin det.

Flopp i mørket

Ja her tar jeg en satsing, gjesp. Kystmeite i mørketid.

Utstyret ble kasta på hundehengern. Tankene gikk mot galskap og utopi. Hva i heeeelsevesne skulle jeg få på denna tia? Jeg snakka med Johssa og fikk go. Gammel sjarkfisker, de har troa.

Grynna meg ned til flomålet. Støvla og og ullsokker fylles med snø. Enorme mengder snø. Nede i fjæra tar jeg en barmarksdans. Følelsen av å gå på gress, tang og stein. Utrolig.

Agnet er makrell, to små kroker typ #12 og en litt større. Kylte d hele ut. Traff marbakken bra. Det sank og sank. Litt som Meitas.

Mens jeg gikk opp tenkte jeg på storhetstia. Magne malte bilde på bilde av hvilken gjeng dette var før jeg ble med.

Neste morgen sleit jeg alt av, Litt som Meitas, tenkte jeg der jeg banna meg igjennom snyen.

Sørøya 4-8 oktober 2019

Nok en gang var vi 11 Meitas-medlemmer som var velkommene til Sørøya og av øya nest største sønn (rett bak Bilal) Ørnulf.  Du kan si mye om Norge, men Finnmark altsÃ¥……. det er liksom landets indrefilet. Og her kommer historien som verken gir Sørøya, Ørnulf og Finnmark den honnør den fortjener.

Dag 1 – Slaget om Hasfjord

Nær innerst i Hasfjord vendt mot den mektige Tamboren ligger denne underlige hvitsprengte plassen, speilet mot mørke fjell som vokser opp havet og strekker seg med spissefingre mot Norges tak.  Denne plassen som 4. oktober 2019 vil gÃ¥ inn i historien og vil bli husket som «slaget ved Hasfjord».

Symbolikken lÃ¥ over fjorden som lett grÃ¥hvit frostrøyk nÃ¥r 12 menn i sin beste alder satte seg rundt eikebordet, og det som lett kunne bli det siste mÃ¥ltid for minst en av dem. Høne var det nok av.  Bevæpnet med Burgund og Bayer skulle slaget utkjempes til en stod igjen. «Ã…rsmøte» sa en, «ja» sa en annen. Folk svettet, folk stirret og muskler ble strammet.  «Slivovitsj?», sa Ørnulf. SÃ¥ ble det mørkt.

Mange tror Brasma (Even) ble valgt til President.

Dag 2 – En ny dag gryr

Utfallet av slaget var i beste fall uklart, men at noen kom heldigere ut av det enn andre, var ikke særlig tvilsomt. Forholdene i sjøen var upåklagelige og kveitedriftene ble satt i gang på relativt grunt vann. Folk kjørte med litt forskjellige utstyr. Men det var Mort sin komboteknikk med bom og slep etter flyndre/kveite som skulle vise seg å være giftigst. Hele 9 kveiter første dag på bom og slep, men få over minstemålet, slik at alle 9 fikk muligheten igjen. Kveitene ble tatt fra 6 meter og ned til hele 70 meters dyp, hvem hadde trodd? Det var noe sjø, slik at enkelte måtte trekke seg tilbake fra sjøen for å slikke sårene.

Dag 3 – Kveite

Sola sto opp ogsÃ¥ tredje dag, og utrolig nok var man klare allerede fra tidlig morning. Kveitefeberen var ikke stilnet og nok en dag ble viet til dette form for fiske. I Meltefjorden – en fjord hvor det ser ut som mennesker drar for Ã¥ dø – viste seg fra sin aller beste side. Lite visste vi om at Meltefjorden hadde eget poststempel og var en gang i tiden bosetting for 50 mennesker og hadde eget fiskemottak. Meltefjorden leverte turens største kveite med en fisk pÃ¥ 16,8 kg, helt greitt. Andre er mer sjøvante enn andre, og flere hadde utfordringer med og krysse meltefjordodden inn mot Kipparfjorden, men det ble gjort. Selv om det var helt unødvendig nÃ¥r det var sÃ¥ bra og fiske i Meltefjorden. Der fikk vi nesten ingenting.

Dag 4 – perfekte forhold

Dag 4, og siste hele fiskedag skulle levere en dag uten en eneste vindpust. Mange mener at Stjerneøya er en utrolig bra plass. Dette medfører at de som fisker ved Stjerneøya passerer de som fisker ved Sørøya midtfjords i hÃ¥p om bedre jaktmarker pÃ¥ andre siden av fjorden. Dersom noen noen gang skal skrive en doktoravhandling om prinsippet om at gresset er grønnere pÃ¥ andre siden gjerdet (fjorden), da er dette casen som alle metoder og hypoteser bør ta utgangspunkt i. Naturligvis fikk de som dro til Stjerneøya ingenting. Vi andre benyttet muligheten til Ã¥ fiske pÃ¥ dypet, der hvor all den spennende fisken er. Vi lÃ¥ pÃ¥ vi 290 meter, vi gutta boys og ventet pÃ¥ godnappet. Brasma, sjølvaste Presidenten valgt pÃ¥ dag 1 (tror vi) hadde god følinga med storskata – dessverre satt den ikke. Vi andre fikk brosme, selv ikke 25 meter langt rigg med 2/0 kroker og reke ga isgalt eller andre spennende arter. Utrolig nok. Men herregud og spennende da!

 

Dag 5 – avreise

Avreisedagen er som vanlig fylt med tomhet. Tomheten over at man ikke ble en dag ekstra. Den ekstra dagen man alltid prater om. Den ekstra dagen man alltid skulle hatt etter jakten på storspetta, den ekstra dagen man trengte for å fange isgalten. Den ekstra dagen vi snakket om vi skulle bestille etter forrige tur. Den ekstra dagen som ikke ble bestilt. På tross av det, har det utviklet seg en fin tradisjon med rengjøring av hytte etterfulgt av en burger på hotellet og utveksling av varme klemmer mellom menn som har vært ute en vinternatt før.

Jeg liker det.

En vanlig dag til sjøs

Jeg rodde ut de 350 meter som kreves for et godt garnsett tenkte jeg. Sola var lav, trosteflokkene var som sildflak i lufta og årets måsekull fulgte i kjølvannet. Det var blikkstilla og en ble sittende 15 minutter i båten bare for å se. Se og tenke tilbake på sommeren som dro forbi.

Laksefiskeren fra de dype skoger i Reisadalen var våknet for alvor. Han hadde startet dagen allerede 06:30 og var klar til å gi gass mot Kviby. Selv om det ble en etter-frokost-lur var han her allerede kl 11 og vi kunne ta laus. Målet var å jakte på øya Seiland som ligger i kjeften til Altafjorden. Der Langfjorden, Vargsunet og Stjernsundet møtes. Mer detaljert vil vi ikke gå. Vi ga gass i den alt for lille men ekstremt raske Vinkingen og var kjapt i land. Fikk sparsomt med jaktsituasjoner. Det tok ikke helt av men vi felte 6 harer og ei rype. Litt under par, men vi visste at etter 6 timers gange kom vi ikke til å sulte denne kvelden.

Været var halvspakt når vi dro men ga litt gass utover dagen med regn og 8-10 m/s i kastene. Direkte varmt var det ikke. Trikset var å gi faen i å spise å bare gå i ett. Et velbrukt triks.

 

 

På vei tilbake gikk vi fra 18 til 5 knops fart. En måtte lese sjøen som en annen Marcel Hircher. Med kapteinen på rorkulten gikk det som vanlig flott. Men selv jeg innrømmer at det å trekke garn i slik sjø krever sitt. Magne hadde roa og er sterk. Han ble en slags garnhalar og garnet ble trygt dratt inn. Et par små spetter og ei skate kom først. 75 m garn og ikke mer? Joda, på tampen kom havets kloakklokk sigende. En piggvar som nesten bikka 5 kg. Jubel ombord. Storsjøen slo og slo på onkel Viking, men etter «en ellers dag på det jevne», ble den redda nå med selve fisken ombord. Kveite blir forøvrig som småsei å regne.

Vi avslutta kvelden med helstekt hare og nye ekspedisjonsplaner. Litt misunnelige sovna vi mens vi så på bilder av de gode makrellfangstene i Oslofjorden.

Oppvarming til Sørøya

Sist lørdag ble det en oppvarmingstur i områdene utenfor Nordens Paris sammen med (Haf)Tor. Yttersia som det kalles. I motsetning til i Oslofjorden er det fisk her. Og av den gjeve slagsen. Det er bare litt avstander. Dette ble løst med å leie en 23 fots Rocad med godt med hk i hekken. Marsja ut i komfortable 28 knop. Magisk båt som gjorde at vi kunne nå omtrent hvor vi ville.

Etter en drøy halvtime på en legendarisk spetteplass uten napp, men med dønninger, ble Tor sjøsyk og måtte inn i smulere farvann. Dagen var preget av lite drift. Løsningen ble kastefiske på grunna med spinnutstyr. Etter noen tap av småkveiter kunne Tor ta opp en 50+ på haspelstanga tatt på 8 meter. Den ble satt pent ut igjen og vi håpet vi skulle bli belønnet med noen mere matvennlige kveiter. Det skulle vise seg som tungt.

Helt på tampen, mot full flo og 2 knops drift, ble det en matfisk på jiggen. Dybden her var ca 10 meter.

Nå tripper jeg for å komme av sted til Sørøya. Når kommer dere andre?

 

I jakten på den sølvgrå

Er det Mort? Stam? Brasme?
Nei hvem vet hva svensken hadde i tankene, men fiske skulle han.

Turen gikk til en lokal mindre elv. Svensken var helt sikker på at her skal det være en kulp. Faktisk den ende kulpen som vi registrert langs med hele elva, kanskje liten, men en kulp.

Pakket sekken med 1.0, bly og masse mark fra hagen, og etter en kort biltur var det bare å ta på seg støvlene å vase gjennom skogen for å nå målet.

Pga. alt regn gikk dessverre elva dobbelt så stor enn hva den normalt går, og denne «kulpen» eksisterte nok bare i fantasien til svensken.

1.0 med markklyse og søkke ble allikevel kastet ned i vannet. Prøvde fiske litt rundt i en times tid, men kun smånapping fra den lokale morten.

Ja, det er vel en grunn til at det ikke er fiskekort her…

Oslofjorden Рen d̴rlig parodi, eller massemord av biologisk mangfold?

Det var meldt supert vær, YR sier at det skal blÃ¥se 1 m/s pÃ¥ Strømtangen Fyr som ligger i «havgapet» i Fredrikstad. – Da er det blikk pÃ¥ fjorden!

Det er «now or never» det blir satsning langt ut til havs. Kursen ble satt ut mot midten av Oslofjorden, i hÃ¥p om at her kunne det være fisk.
Da båten, en 17fot Kaisla Ideal, som tidligere i år har hatt 2 sprekker i kjølen med stor lekkasje, samt at tiltmotorn hadde sluttet å virke, ble turen ikke alt for langt ut på fjorden, men langt nok.

Første stopp ble en kilometer sør for søsterøyene, her er det alltid bankers for å få makrell.
Fisken ble kuttet opp i lange strimler før den ble festet på pater-tackel med en pilk i bunn.

Begynt først på toppene på 40m der hvor det stuper fort ned mot Hvalerdypets 400m på bare noen få lengdemeter.
Jeg jobbet meg utover i fjorden med mange drift der hvor jeg prøvde å holde meg rundt 150-220m, og etter 4 timer så hadde jeg klart å huke en stakkers Sypike i øye på 150m dyp.

(Fiskeplasser merket med rød stjerne..)
 

S̴ Рhvorfor f̴r en aldrig fisk?
Kan det være at fiskerne får lov til å skrape bunn tom gang etter gang etter gang?
Eller er det dem passive redskapene som st̴r overalt Рfast enn torsken er fredet?
«Hvalerreka» blir mindre og mindre for hvert Ã¥r. Sist vi kjøpte reker, for snaue 299,- kiloen pÃ¥ Skjærhalden, mÃ¥tte 20% kastes fordi det er sÃ¥ smÃ¥tt. – Men skrape bunn videre skall vi.

Nei, det er nok ulven sin feil ja. Ulv ulv.

I landet av blinde er den enøyde mannen konge

En tur på sjøen i sommersola og Årets Meiter er avgjort. Ikke fordi fangstene var utopiske, men fordi motstanden er fraværende. Og den kommer til å fortsatt være det. Her er en analyse av konkurrentene:

Even – Mest opptatt av jugend og jordbruk. Fisker visstnok innimellom, men fangster hører vi ikke noe om. Sannsynligvis fordi han juger eller fordi Gisle fÃ¥r all fisken.
Einar РHar mista det totalt. Sist sett slengende p̴ en sluk etter bass i Amerika. Fallet er s̴ stort at det er vanskelig ̴ se han reiser seg igjen. Sannsynligvis var det jakta p̴ sik som ga en psikisk knekk. Avskrivd.
Toffe – Var ikke Toffe en høyst habil meiter tidligere? Det var tider det. Innovativ og søkende. NÃ¥ er han bakpÃ¥ og fraværende.
Endre РUten tvil den som burde og kunne toppa heile driden. Men en gang fiskarbonde, alltid fiskarbonde. Meite er for homoer fra byen som de sier, i nord har dem ikke tid ̴ vente p̴ fisk som skal bite frivillig p̴ et agn. Nei, gi han garn, rykk, dynamitt eller not i stedet. Den konkurransen vinner han lett.
Tobben – Tatt bitterhet til nye høyder. Leker mest med en ødelagt bÃ¥t, ny hytte og ølbrygging. Vi bør snart vurdere Ã¥ fjerne ordet ikke fra «kjent som ikke udyktig meiter».
Mats – Sitter sannsynligvis fortsatt og putler med den lille robÃ¥ten i fjæra der nord. Blir ikke meitepoeng av slikt si. Kan melde seg pÃ¥ nÃ¥r bÃ¥ten har trutna i 2021.
Frode РHar g̴tt fra ironisk meiter til ikke-meiter. Fly or die!
Magne – Ikke kan han kjøre bikkjer, ikke kan meitefiske. Best pÃ¥ tjuvfiska fluelaks, og det er jo ingenting Ã¥ skrive om pÃ¥ internett.
ChrisJohs – Viste med sitt skritt inn i fiskeriverdenen at han først og fremst er fangstmann. Maks middels god sÃ¥dan. Fisk er mat, ikke jÃ¥ss og jÃ¥leri. Lite meitepoeng med sÃ¥nne tanker.
Høst – Nei, han har vi ikke sett.
Jon – Er det ikke fævvel er det søren meg sommerfævvel. NÃ¥r det ikke kunne bli galere mener jeg. En tapt sak innen meitets noble art. Beklageligvis, for han var jo sÃ¥ god.
Midttun – Klarer kun Ã¥ fiske nÃ¥r det arrangeres av Jeger og fisk, da som hÃ¥ndlanger for Emil. Kan uansett avskrives totalt fra medio august, for da settes alle kluter inn pÃ¥ hummerfisket. Først fangsting av makrell, deretter salting, syting, skryting, knyting og deretter teiner i vannet pÃ¥ sekundet i det sesongen starter og daglig røkting til julestria starter.
Bønna – Bruker om mulig enda mindre energi pÃ¥ fiske nÃ¥ enn før.

Så har du Presidenten da, første turen med havfiske, rett ut på blåkjeftplassen, bang der satt den. 850 gram. Nydelig. Flytta på meg, bang, der var svarthåen. 410gram. Oioioi. Der var Årets Meiter i boks!

Fyn 2019 – live fra Kontinentet

Så var vårens vakreste eventyr over oss igjen, sjøørretturen der vi ler av meite mens vi denger bobleflåd og fluer og i år også sluker og gummi. En slags Sodoma og Gomorra blant enspora meitefiskere, men for mer oppegående sportsfiskere møtes det med anerkjennende nikk og løftet hatt. Årets reisefølge består av Meitas-medlemmene Frode, Midttun og Holtan, samt de faste innslagene på sjøørretturer Jarle og Aleksander. I tillegg har vi toppa laget med selveste Pero som har dratt med seg kajakken og en bil full av fiskeutstyr. Det er Pero som står for innslaget av bly og gummi, men han kommer garantert til å slenge med fluestanga også. Nedreise er 5.april og hjemreise 9.april og innimellom der 3 hele dager fiske 6-7-8.april.

Tidligere vårturer etter sjøørreten er behørig dokumentert, her er mye finfine gjensyn:
Bornholm 2012: http://www.meitas.net/2012/05/04/4265/
Bornholm 2013: http://www.meitas.net/2013/06/01/5511/
Bornholm 2014: http://www.meitas.net/2014/04/13/6636/
Fyn 2015: http://www.meitas.net/2015/03/21/7566/
Sveriges veskyst 2016 og 2017: http://www.meitas.net/2017/05/04/9204/
Limfjorden 2017: http://www.meitas.net/2017/03/22/9073/
Sørlandet 2018: http://www.meitas.net/2018/04/19/10616/

Det blir en slags livedekning i år også over samme lest som fra siste to åras turer til Limfjorden og Sørlandet, oppdatering hver kveld. Stay tuned!!

Lørdag 6.april:
Pero dro ned litt får resten og tjuvstarta med blanking fredag. Vi andre ankom hytta litt før og litt etter midnatt og preik og øl sto på menyen og det var vel ikke natta før kl. 3.30. Dette gjorde sitt til litt treg oppstart av fisket lørdag, men når vi først var i gang var det strålende innsats. Forgjeves skulle det vise seg. 13-14 grader i lufta, 6-7m/s fra øst og plasser som så ut som tusenvis av dollars til tross: Intet sett, intet hørt, intet kjent. Latterlig. Men ikke uventa egentlig, dette med å blanke i utlandet har vi jo tross alt perfeksjonert gjennom flere år. I morra er en ny dag.

Søndag 7.april:
Det er et kunstprosjekt det her. Hevet over fornuften. Almuen forstår det ikke. Men meningen er helt sikkert dyp og langsiktig. Vi forstår det ikke helt selv faktisk. Prosjektet vi er en del av heter: «Vi klarer ikke å få fisk på Fyn.» De andre vi møter får heller ikke. Er det et slags Truman Show? Sitter dere hjemme og ser på oss og ler? Øl er den nye kaffen.

Mandag 8.april:
Morrafuglen Pero hadde nugging av veldig ok fisk. Jarle hadde en 2-kilos som nesten tok flua inne ved beina, Aleksander fikk en undermåls. Holtan fikk 42cm grønlænder og mista en av samme sorten. Årets tur er fullstendig skandale fiskemessig, men heldigvis storveis sosialt. Men det hadde jo ikke vært mindre sosialt om vi hadde fått fisk heller da. Møkkadritt.