Etter litt frem og tilbake endte vi i Nittedal på gamle jaktmarker og gjengrodde stier, agnet med tre loff med sikte på et actionfylt flytebrødfiske. Litt som tørrfluefiske, bare morsommere.  Allerede på parkeringsplassen ble vi møtt av nedslående nyheter.

En ekte nittedøling kunne informere oss om at: Elva itte hadde vøri så låg sia han var berre gutongen i 1932. Hvis døkk kjem for å feske raubuken no så blir e bærre gjørma. Så lo han på den måten gamle folk gjør. Ikke arrogant, ikke nedlatende, ikke ondskapsfullt. Det bare morer dem at mennesker yngre enn dem ikke skjønner en dritt.

Det var mildt sagt nedslående nyheter, men verre skulle det bli. Tobias, fra Sverige – landet som er verdens fremste leverandør av samfunnssatire – var i det lunefulle hjørne. Den gamle mannen hadde rett. Vannet var lavt og det var en del gjørme. Det kunne selvfølgelig ikke Tobbe unnlate å bemerke:

Tobbe: – Her var det jette mycket gjørma, det finnes ingan gjørme i Sverige. Sverige er jettebra!

Einar: – Det går ikke akkurat så bra med Sverige på andre måter da, folk dør jo som fluer der borte?

Tobbe: – Nej, det går jettebra!

Einar: – Det går vel kanskje ikke jettebra?

Tobbe: – Stefan och Anders sejer det går jettebra och da går det jettebra!

Det var nyttesløst, men Meitas har møtt tøffe odds før og vunnet. Vi begynte å sende brød nedover elva og mot alle odds tok en fisk. Jeg utnyttet omgivelsen til det maksimale og ålet meg gjennom grasset frem mot der fisken så ut til å stå. Men ingenting. Vent, der var det noe lenger ned. Jeg sendte Tobbe nedover for kanskje å fiske på en fisk til. Ikke lenge etter hadde Tobbe fast fisk.

Småpene 1675 gram, og den mest solide vederbuken Meitas har sett på en årrekke!

Tobbe: – Der ser u, vi trenger inte gamla menniskor. Dom bara surrer og klarar inte gje riktig råd eller nån ting.

Det virket for meg litt brutalt, men kanskje det kunne være noe i den svenske strategien likevel? I alle fall, så var det heat on og nå gjaldt det å lande vederbuk mens leken var god. Ikke lenge etter kunne jeg lande en buk på 1150 gram. Kanskje ikke noe å hoppe i taket av, men likevel… Det ble egentlig med det. Elva var ikke som i sin storhetstid for 10 år siden, hvor bukene stod tett nedover elvesiden. Det kan kanskje ha noe med at Nittedal fra 2017 sluttet å slippe kloakken rett ut i elva, noe jeg hadde lest meg opp på før jeg dro. Eller hadde den gamle mannen rett i at det var for lite vann i elva? Det manglet 50 cm vann for normalvannstand. Og var den svenske strategien feilslått? Trenger samfunnet gamle mennesker likevel. Sekunder før jeg skulle konkludere på spørsmålet nappet Tobbe opp en buk helt nederst på strekket på ca 1 kg som det rant loff ut av. Det var tydelig hvor de tre loffene vi hadde fisket med endte opp. Det var på tide og dra hjem.

Denne våren har vekket lysten etter litt real stam igjen, men de siste par årene har jeg funnet en plass et stykke unna E6-brua. Det er også fra denne plassen min personlige rekord og MR er fra. Problemet er at den ikke har levert fisk på over 1,5 kg de siste tre årene. Det var tide for plassbytte.

Denne gangen var det på tide å vende nesa mot E6, et godt valg skulle det vise seg. Stengene var agnet med cheddarpølse fra Gilde, men støyen fra E6 blandet seg med fuglekvitter og bjørkesus fra breddene til Ågårdselva.

Junior startet klart best og kunne etter en times tid lande en pen stam på 1.390 gram, noe som er klar Meitas Junior Rekord. Nice. Bare 30 min senere sånn i 20.30 draget smalt det til på stanga og den gikk umiddelbart opp i vannskorpa noe som er klassisk storstam tegn. Den veide 1905 gram og det sier jeg meg veldig godt fornøyd med. Så godt fornøyd at jeg tror jeg skal forsøke meg på den legendariske sørvrekorden fra Jon de neste par månedene.

Og ikke nok med det. 20 min senere hogg det på en stam på 1320 gram. E6 altså!

Endelig litt godvær i traktene. Dagen blei satt av til å prøve å få start på moteren jeg aldri har fått start på. Den blei hekta på hekken til en lokal Linder 440 eiet av Jeger og Fisk i Tromsø og som ligger i et naust noen hundre meter hjemmefra. Etter halvannen times tid med bannskap, telefonering til ChrisJohs og Kapteinen ga jeg opp å få start. Og tok årene fatt.  Mine to yndige piker var i fjære og var keene på en rotur. Så jeg rodde til dem og plukka dem opp, Utstyret som ga kveitesuksess i fjor var sandeel og stor haspel. Lite drift som det var lå jeg og kasta med dette mens pikene fisket middagsfisk. Hyse og småtorsk. Hadde kjenning med et par småkveiter før det banka på den lille sandeelen. Svært gøy på slikt utstyr. Steinhard kamp med viltre utras og etter en halv times tid kunne vi fortøye 31 kg kveite fordelt på 131 cm i rekka på båten. Familiemoro som tangerer både som feks Fredriksons Fabrik og fredagsvask. Kanskje også adjektivhistorie. Avslutta dagen med middag/kveldsmat på bål.

Alle var enige om at vi hadde hatt en god tur.

Så kom dagen vi dro. I månedvis hadde vi planlagt dette fiskeriet som skulle gi fisk i boksen og penger på bok. Christian hadde dått over båten en million gang. Ny motor var montert og juksahjulene oljet opp mm. Vi var klare.

Årets vær nordpå trenger man ikke gå mer inn på. Det har resultert i det drøyeste året hva landligge gjelder. Råfisklaget omtaler sesongen som «verste i manns minne». Fisk står det ikke på. Skreiinnsiget er stabilt godt og i år har prisene vært ekstra gode!

Vi hadde avtalt med vår venn Ørnulf om at vi kunne bo hos han. Der var ikke alt som det pleide. Etter Covid-19 startet for fult , gikk han fra 96%-0% over natta. Tjekkia har til og med stengt grensene sine både ut og inn.

Vind var det nok av denne gangen også. Hard nordvest som kom rett inn fra storhavet.  Kun de største båtene kunne runde Hånebba på tur ut mot kveitegrunnen og eggakanten. Første dag smøg vi oss til Hasfjordkjeften å satt bruk. Ei torskeline, en kveitva og to havteiner.

Andre dag skulle meldinga være god. Vi skjønte raskt at dette var vår eneste sjanse. Kl 06 var vi på tur ut fra Hasvik havn. Kar, stamper og utstyr var omhyggelig pakket og ikke noe ekstra dilldall var med. Stingen til Christian er en god fiskebåt , men selv her blir det smått med plass for to mann og fangst.

Vel fremme på feltet lodda vi litt før vi slapp ned på noe som så ut som fisk. Det ble tungt med det samme. Oppi 4 stortorsker ble sveiva opp med juksahjulet på hvert hal. Alt fra 100-140 meters dyp. På Hasvik får man kun levere sløyd så vi bytta på å sløye underveis. Tilslutt hadde vi alle kar og stamper full av fisk og båten lå lavt. Vi seig inn mot mottaket å fikk levert. 360 kg sløyd fisk uten hode. Ca 600 kg rund fisk.Med 30 kr pr kg ble det en grei sum for noen timer uttpå.

Så var det linetrekk. Etter å ha sveiva kilometervis med tong torsk på håndhjul var vi ganske gåen i armene. Her skulle Einar vært med sin håndjagerstamina. Nok om det. Bruk ble trekt og torskelina leverte meget godt med torsk. Bi fangst ble noen fine matkveiter. Dette tok vi med oss fra øya.

Det gikk i ett fra kl 05-22. Båten var muligens overlasta og vi fornøyde. Tilsammen ble det litt over 700 kg rund fisk! Dette er livet tenkte før vi så på yr.no å dro hjem 3 dager før planen.

Artene ble:

Torsk, Uer, Sei, Brosme, Steinbit og Kveite.

Ja, jeg har ikke akkurat ligget på latsiden fiskemessig. Tre turer har det blitt og det er en litt komplisert affære. Den må tas nå mens elva sakte men sikkert varmes opp. Da blir den perfekt, men så begynner snøsmeltingen fra dalstrøka og da blir det iskaldt og dårlig igjen. Så her må man være ute og treffe perfekt.

Som fiskekompis på disse tre turene har jeg hatt med meg junior og han har gjort det riktig så bra på hver tur, og foreløpig største fisk på 910 gram, selv har jeg vært fiskeløs, men har hatt napp da. Men på siste tur nå så satt den. Alle gode ting er tre som de sier….

En stam på helt OK 890 gram, ikke noe stor fisk. Men stam er stam som vi sier her nede.

Påska er en tid hvor MYE av tiden blir tilbrakt med familien. De siste ti årene har det vært flott. I år har det vært smårusk i maskineriet. Faktisk så har det vært så kjipt at det var nødvendig med en heldags på fjorden. Svoger Gisle og jeg så for oss steinbitt når vi kikket på grunntoppene, vel vitende om at den er sjelden i Trondheimsfjorden. Gisle har også hatt en småkjip påske, men det er mer koronarelatert. Han og kona Turid investerte i ei stor hytte i kommunen Oppdal for noen år siden. Gisle bor i kommunen Melhus…, men det skulle bli hakket verre. Rusket i maskineriet mitt er et stort rusk ved navn Maren. Etter hennes og Turids mors, Gunveigs begravelse, for 14 dager siden, har hun vært ekkel. Det har sikkert noe med reaksjonen på morens død å gjøre, men greia er altså at ho etter seremonien, under minnestunden oppe i kirkestua, flørtet åpenlyst med en middelaldrende mann. Joda, han virket hyggelig og så fresh ut, men likevel da. Både jeg og ungane var tilstede. Jeg spurte min svigerfar, enkemannen, John Arve om hvem han fyren var, men han var ikke sikker, «en venn av familien» sa han. Sorg gjør mye rart med et menneske, men denne kamelen var tung å svelge. Det værste er at i uka etter, og nå i påska har Maren fortsatt og mase om mannen. «Åh, for en fyr, og jeg som hverken fikk navnet eller nummeret hans, er det ingen som vet hvem han er?» Det er til å spy av. Jeg har virkelig prøvd å prate med henne om hvor upassende og slemt det er å holde på sånn, men hun tar det ikke inn over seg. Virker som hun bare svever rundt på en sky som burde vært svart, men er rosa.

Beklager, vet at dette er et stykke unna meitefiske, og strengt tatt ikke tilhører meitefiskets gråsoner en gang. Trengte bare å få sagt det, vil ikke ha noen elefant i teksten heller.

Anyways. Det var meldt litt mye vind utover dagen, så vi måtte tidlig pån for å få fiska midtfjords. Ved 7 tida, påskeaftenmorgen(?) stevna vi ut. Da hadde Arkhom meldt seg på også. Arkhom skulle få seg en ny art denne dagen.

Kort oppsummert: Steinbittfiske, med halvstore kroker, med blåskjell som agn, midt oppe på grunntoppene, som mest er en blanding av sand og grus, var ikke noen højdare. Det skjedde virkelig ingenting. Og når vinden kom, og vi måtte søke ly utenfor Tautra (En klosterøye utenfor Frosta (en grønnsakshalvøy, mest kjent for virus)), hadde vi ennå ikke fått noe. Ved Tautra gikk vi for flatfisk. Det ble selvsagt ikke noen flate, men mye småtorsk. Jeg fikk også knurr og hågjel. Vi prøvde oss en tur oppunder Fosenlandet også (Trondheimsfjorden er svært smal akkurat her). Her fikk vi pigghå, og endelig en matfisk til meg, sei ca 2,5 kilo.

Vinden roet seg i 3 tida, og vi dro sporenstreks ut på midtfjordsgrunnene igjen, nå for å skaffe matfisk. Fisket var ikke enkelt i de djupe skrentene denne dagen. Tidevannsstrømmene var usedvanlig skarpe, så det var vanskelig å holde bunnen på 100 meter pluss. Antar det har noe med langfredagsfjæra å gjøre. Arkhom startet fint med en enorm blåkjeft, antakelig rund 1,5 kilo, ny art for ham. Nå var vi endelig i gang på ordentlig..

Så ringte telefonen til Gisle. Tror du ikke kona hans var død. En eller annen surremikkel hadde drept Turid. Snakk om dårlig timing. Vi måtte gi oss, å dra innover, akkurat når det begynte å løsne. Er det mulig lissom? Og stakkars Gisle da, som fikk den nyheten midt oppi det hytte-i-annen-kommune problemet.

På vei innover diskutert vi litt fram og tilbake, hvordan dette drapet kunne skje. Turid er snill som vintern er lang, og hadde ingen fiender. Det var Gisle som ville arvet henne, og han hadde hvertfall alibiet i orden. Når vi var på plass på gården, ble vi avhørt av politi, men de hadde heller ingen formening om hvem og hvorfor.

Gisle og jeg er sikre på at det skal være mulig å løse denne floka. Men vi har ikke hjernekapasiteten til å greie det, så om du som leser dette tror du vet hvem og hvorfor, hadde hvertfall Gisle satt pris på noen tips..?

Jeg vil ikke si at brakkesjuka var eller er nærliggende. Men en er ikke tung og be når din bedre halvdel spør om du kan dra å fiske. Hun trengte noen usløyde fisk som studentene hennes på UiT kunne dissekere for å se på anatomien. Tror ikke spørsmålet var ferdig stilt før jeg var på vei oppover dalen. 

Planen var kilden til hjemmeelva. Leirbotnvann. Enkelt og fint. 150 m å gå. Sola steika og stol ble rigga med termos. I sekken hadde jeg hjembakt brød med oksetunge en hadde kokt dagen forut. Agnet var en frosset boks med maggot fra året før. Krok med skje og snøre var knapt kommet i bunnen før det ble hektisk aktivitet. Flere ørreter ble kastet på isen. Det vibrerte i lufta.  At de veide mellom 123 og 193 gr hadde null betydning. Instinktet var der og det var det viktigste. Eneste som var noe ulikt norm var at jeg kun fikk ørret på aktivt fiske. Røyene tok på snik. Kunne ikke brydd meg mindre. Jeg kosa meg mens tungtrafikken dundra forbi på E6 ca 75 meter unna.

Til innmelding:

Ørret 193 gr

Røye 126 gr

To harer fra 9 og 10 mars. Skutt med 223.rem på ca 110 m. Hode og lungeskudd.

Vinterne i Trøndelag dreier seg mye om å vente på kulda, den kulda som får saltvannet til å fryse til is. Så også i år. Men den lot jammen vente på seg. Skulle tro at ett eller annet holder på skje med klimaet her til lands. Fisket var dog bedre enn i fjor (Ref. uposta «rapport» fra i fjor, legges som en comment pga lavt skrivemessig nivå og svak svak kunstnerisk ide)

Østfoldingane uteble igjen. De har vel endelig lært, alt ornær seg ikke. I Trøndelag har vi mantraet etter salige Nils Eggen: Its hope in the hanging snore. Om ikke snøret henger uti vannet, blir det selvsagt ikke noe fisk. Så når det endelig ble en kuldeperiode, en god uke og en vindfull uke, var det håp. Fylte bilen med fiskeutstyr og unger. Johan og kameraten Karl. 5 minutter før avreise ville lillebror Torstein være med og. Jeg viste ikke med en mine hva jeg tenkte om snowjoggs, overvann og 6 timer på isen.

Vell framme møtte vi Arkhom og guttungen Oliver, heldigvis. For isen var ikke mer enn akkurat på den sikre siden. Ca 10 cm hele veien. Sjekka ikke, men isen dekket faktisk helt over fjorden. Litt greit at en voksen til var i nærheten. Akkurat som de siste årene fantes det ikke spor av mennesker utpå der. Men overvann var det. Torstein var våt på beina før vi hadde kommet oss helt utpå.

Jeg er en smarting. Så et ekstra par snowjoggs var med, og utpå isen var det ikke mer enn et par cm overvann.

Hull ble boret, stenger ble rigget, til slutt fikk jeg ut noen stenger selv og. Rakk ikke annet en bunnmeite, det var stadige rop om assistanse rundt på isen. Karl viste seg som en stayer med stanga, med en godt utviklet iver. En alarm på snøret gjorde også sitt. Han fikk også betalt med småhvitting og en pigghå på rundt 4 kilo.

Torstein surra mest rundt og borret hull her og der og bygde slapshauger, i tillegg til den sedvanlige løpinga i slaps. Johan fant seg fort til rette i en meitestol, og ble sittende noen timer, uten knapt å bevege seg. Ble litt mer fart i ham når Karl begynte å få fisk. Han fikk noen hyser selv.

Pigghåen ble gjennomgangsmelodien. Mange og store. MEN det er håp i hengende snørr, for jaggu faan gikk det på ei lita skate også. Ca 2 kilo. Umerka. Stygg kroking gjorde valget lett. Den skulle spises.

Vi var utpå der i omtrent 6 timer. Hjemme igjen i ti-draget. Guttane sovna søtt i bilen hjemover.

I all litteratur om skata står det at den må renses kjapt for å ikke få ammoniakksmak. Det står også at skinnet må flåes av, men om flåing gis det ingen begrunnelse. Så jeg valgte å ta sjansen på ikke-flåing, da 2 kilo skate er tynne greier. Det viste seg at det er lurt å flå av skinnet. Fisken smakte emment, knapt menneskemat dessverre. Her skal jeg være langt nøyere neste gang. Når det er sagt, er jeg nøyere med rensinga enn grevlingslakteren fra Wuhan.

Tsjalla bais

Det var vinterferie og vi skulle opp til Lierne, men alle var sånn; Ååååååh det er så mye klimaendringer, åååååh det er ikke noe snø lenger. I Lierne var det to meter med snø i terrenget. Jeg ler, klimaendringer du liksom. Det har ikke vært mer snø der siden 1985 – det er alt jeg trenger av bevis.

Det ble ikke så mye tid til fiske dessverre, det rett og slett ikke barnas favoritt syssel. Men jeg kommer sterkere igjen.

En av de absolutte fordelen med å ha kreft er at man får et klart forhold til hva man burde og helst skulle gjort. Heldigvis var det egentlig ikke så mye på min liste, men en av dem var å besøke min gode venn Nick Simonson. En av North Dakotas aller største sønner. Den 23. mai 2019 var jeg på vei og landet etter en hektisk mellomlanding i Chicago hvor flyet omsider touchet grunnen i Bismarck. Nick hadde lagt opp en nydelig tur over delstatsgrensene til Eveleth, hvor hans kone og svigerforeldre bor.

Se så flatt det er:

På veien hadde vi imidlertid en overnatting på Simonson familiens hytte i Detroit Lakes, hvor jeg hadde mang en fisketur på begynnelsen av 2000-tallet. Det var fisketuren vi rakk denne dagen som egentlig reddet turen fiskemessig.

Mens vi på kvelden stod og fisket walleyes dukket det opp en svær mothfucka av en gjedde, men som ikke er europeisk gjedde, men såkalt Musky. En litt hvitere variant. Den virket ikke særlig interessert i krokene, så til slutt dyttet vi den bort med stangtuppene, men den kom tilbake:

En Musky på småpene 14 kg, som vi anslo den til. Pent og ny utenlandsart for min del. Den påfølgende dagen satte vi kursen mot Eveleth og for bassasassin, men også litt steelhead. Altså regnbueørreten som kommer opp fra det great lakes for å gyte i nærliggende bekker og vassdrag. På veien så vi en skilpadde. Det var en snapper og veide sikkert 5-6 kg:

Og allerede samme dag ble det en fin fin Largemouth Bass:

Neste dag (altså 27. mai) var vi på vei til steelhead land, og det var kalt som f. Og jeg hadde virkelig ikke trua på prosjektet. Men Nick hadde på en pen fisk tidlig og vi endte til slutt opp i en annen elv som jeg tror var Moon River, som lignet så sykt på Hagenes og da var trua tilbake. Hadde to skikkelig fine steelheads etter, men de satt ikke. Likevel utrolig spennende elv og fiske. Det må jeg bare si:

Jeg fikk for øvrig en Brook Trout som faktisk også var ny art. Dagene gikk for over there, med Bass attacks og alt mulig rart. Et lite bildemessig høydepunkt jeg gjerne vil trekke frem er dette:

På vår siste dag i Eveleth var vi i god gammel jerngruve, hvor svogeren til Nick har full kontroll på alt som skjer. Jeg fikk faktisk se hvordan man utvant jern og fikk jernet ut av malmen, noe som var sykt interessant faktisk. Og ja; alt er stort i USA:

Det er en kjempetruck! Neste dag satte vi kursen hjem og det var vel ikke så mye å fortelle, bortsett fra at hjulet på tilhengeren punkterte. Men det er ikke noe problem fordi USA har verdens hyggeligste politifolk i alle fall Mike:

Mike, for en fyr! Lurer på om Nick noen gang sendte blomster, han sa han skulle gjøre det. Min neste siste dag gikk til Shyenne River, hvor jeg virkelig ble introdusert for smallmouth bassfisket «back in the days» som vi sier «over there». Det er egentlig en ganske fantastisk liten sak, som det er moro å fiske i:

Den oppvakte av dere vil kanskje legge merke til at det er bilde av en bro, og det er fordi det er litt av et landemerke. Elva og byen (Valley City) ligger nede i en dump på prærien og så har man egentlig bare fortsatt det rette landskapet og bygget en bro over dumpa. Det er litt imponerende når man er der.

Den siste dagen gikk med til å fiske ørret, regnbue og brunørret som var sluppet ut i et vann hvor de ikke formerte seg. Det var et slags put and take vann, hvor jeg hadde med meg norske skjesluker som spesial og ulike kobberspinnere. Det fungerte så sykt bra, sammenlignet med et par andre båter som var der.

Dette var slutten på en minnerik tur. Men vi har en avtale om at jeg kommer tilbake til 4 år, men da i april, hvor vi skal satse etter stør… Det blir rapporten sin det.