«Det er den kaldest vinteren i midt-Norge i manns minne» skrev han i en av internetts avkroker. «Isen ligger garantert på Lygnin!» nærmest ropte han i telefonsamtaler «Kom til Trøndelag!» sa han til folk han prata med. «I år kommer det til å ta av» var kjenningsmelodien i alle hans passiarer. 2 meitasfolk ble lurt av sprøytet. Ikke overraskende var det Østfoldingane. De glemmer så lett. Når den gjennomsnittlige Fredrikstadkæll for seg en på tryne, er han like blid noen timer etterpå. «Det ornær sæ i Fredrikstad» sier dem. En god egenskap tør noen hevde, men ved gud så mange mislykka prosjekter det blir av det. «Jei skal bygge verdens største vinkjellær i kjellærn min, det ornær sæ». Det holder ikke å bare være god til å grave vettu. «Jag skal bygga en jettestor ark, hvor jag kan ha alla dyr på hele jordklotet, det løser sej» De hjelper ikke å være god til å snekre, når man tror at Noahs ark var et utbygg i 2. etasje. «Jei skal bli ordførær i Fredrikstad, det ornær seg» Det hjelper ik…. Jo, det kan du faktisk bli, bare ved å si at det ornær seg.

Anyways. Fredrikstadmafian hadde glemt de isfrie fjordene fra årene før, og var på plass torsdag kveld. Etter en del diskusjon, Verra vs Hjellbotn, endte vi på sistnevnt. Verdens kjedeligste «sikre kort». Flere timer gikk, og Tobias fikk ett par «østlandet-hvittinger», før det runna i den frilinefiska ørreten min oppe på ei grunne i nærheten. Hvitting igjen, 1 kg. Etter det fikk også Einar og Tobias noen hvittinger i snaue kiloen klassen. Husker ikke helt størrelsen. Ganske kort tid etter runna det igjen på frilina, og denne var større. Torsk 3,55 kg. Middagen var hvertfall berga. Vi fikk ikke annet småhvitting etter dette. Guiden får de beste fiskene…. strykkarakter. På veien hjem ble slagplanen for lørdag lagt. Med båt på fjorden.

The day after tomorrow (sagt på torsdag) tøffet vi rolig ut mot ytre molo. Tobias hadde gjort klart dypdreggen. Det er egentlig Gisle sin, men det ordna seg mente Tobias. Kursen ble satt mot NKMLs hjemmebane utafor Munkholmen, turtallet opp på 4500, 21 knops fart og godt vær. Dregginga, under kyndig veiledning av Meitas egen sikkerhetsansvarlig fikk oss ut på 280 meters dyp. Midt i skolest, lange, brosme, spiss- og svartskateland. Einar og Tobias gikk for skolest. Sjøl gikk jeg for skate. Etter en stund med effektivt men dårlig fiske, var det endelig noe action på ørreten på bånn. Fisken satt, men det var helt klart ingen skate. Brosme, 6,44 kilo. Da hadde vi hvertfall fått fisk. Etter en omdregging og økende vind dro vi hjemover. Vi måtte ta det litt rolig i perioder på hjemfarten pga den stive kulinga, og bølgene det medførte, men vindusviskere og vebasto gjør seg i slike situasjoner. Vi var ikke inne i Stjørdalsfjorden før mørket hadde senket seg. Litt desperat jaging etter lysingen på tampen gav heller ikke resultater. Fredrikstadkameratene begynte å ane at mantraet sitt kom til å slå feil. Det ordna seg ikke. Guiden får den beste fisken..igjen….ikke ille bra.

Bortsett fra svake fiskeresultater var besøket vellykket, i mine øyne. Det var god stemning hele tida, og Tobias lærte mye om det å være norsk. Dregging på dypet gav også mersmak. Dette skal prøves mer fremover. Takk for besøket, og neste år, neste år, da smeller det.

Aksel og jeg tok en hel dag på Goksjø i helga, i utgangspunktet på jakt etter gjedda. Det var en kald dag, men heldigvis vindstille så det ble helt greit for både fingre og tær. Etter å ha boret hull i en gradient mot land ble stenger plassert med agnsild etter gjedde, mens vi gikk i gang for å fiske etter noe ferskere agn. Vi fikk ingenting. Da kom en lokalkjent på turskøyter som mente vi burde flytte oss et par hundre meter vestover. O-je-right tenkte vi (første reaksjonen er alltid sånn), men etter ti minutter uten napp begynner jo en slik planta idé å gnage. Vi fiska oss bortover. Vel fremme tok det ca 5 sekunder før første abbor satt på maggoten – fin pinne på 370 gram. Etter det gikk det i grunn slag i slag og det ble vel ca 15 stykker totalt sett, største på 440 gram. Ryktene gikk og etter hvert var også Midttun og poden på plass. En mort ble det og, men gjedda uteble og skal tas til helga.

 

Johan og jeg hadde planlagt en tur til Lygnin lørdag 13. januar, men da stormen «Cora» meldte sin ankomst måtte vi prøve denne lørdagen, 6. januar. Cora vil garantert ødelegge det som er av is oppi der. Det har vært en ok kuldeperiode siden jula, men vinden har vært såpass skiftende at det var noe usikkerhet mtp isen. Vell framme, etter å ha kjørt gjennom et ganske heftig snøvær, så det nydelig ut. Isen strakk seg tvers over fjorden, og i store deler av indre dels lengde. Dette måtte bli bra.

Ute på isen ble jeg raskt skeptisk, isen som var brutt opp over steinene innerst så definintivt ikke betryggende ut. Borret første hull ganske langt inne. 7 cm tykk. Neste hull 15 meter lenger ut, men jeg hadde vært borti noe med borret, så den tok ikke i det hele tatt. Fram med hakka (En gammel barkespade) 7cm, og knekt barkespade. 10 meter lengre ut, 15 meter innafor fjæremålet, hakking med bare jernet; 7 cm og skummel knirking i isen. På dette tidspunktet slo realitetene inn. Det var en rimelig stor sjans for at en 7 år gammel fyr måtte redde meg opp av vannet. Den sjansen tok vi ikke. Med ødelagt borr kunne vi bare glemme Hjellbotn og. Så vi dro til Dampsaga badeland på Steinkjer i steden. En av de drøyeste bomturene noensinne, i mine øyne. Guttungen var meget fornøyd.

Tipper den isen som lå på Lygnin denne dagen hadde fryst i løpet av torsdag og fredag. Isen vil forsvinne i løpet av søndag kveld. Og fjorden vil trenge ei uke for å stabilisere seg etter vestastormen. Ei uke eller to med kulde etter det vil gjøre isen perfekt. NM kan fortsatt bli på Lygnin, men da trengs stabilitet i kulde og vind fra rette kanten. For helga 14 dager etter, 9. – 10. februar, er det forstatt gode muligheter. Det er meldt jamn kulde de neste 14 dagene, fra tirsdag av.

PS. Gratulerer så mye til Holtan, med en etterlengta og fortjent seier i «Årets meiter».

Bilde fra Lygninisen og  Flatlaisen.

Det blir 2. Juledag såklart! Kan skilte med rakfisk fra Arne og Signe B etter at bøtta mi endte opp som en slags mellomting av rak og retning. Hvem kommer?

Jeg og naboen, eller mr. arrogant, som han er bedre kjent for i Fredrikstad, dro til gjestebrygga i Drøbak for å fiske sill.

Gjestebrygga i Drøbak er godt kjent for å ha våre øst-europeiske venner som gjester.
Her står dem med 2m avstand, fiske sild og drikker vodka.
Det skal nevnes at i Drøbak så drikker dem ikke øl eller vodka ur flaska. Men her har man med seg glass for å innta alkohol. Kun det øvre sjiktet som får lov til å fiske i Drøbak.

Uansett. Våre østeuropeiske venner var der, men dem dro ille fort. Og som alle vet, er det noen som kan få fisk, så er det polakkene. Og når dem stikker, da er det ikke noen fisk å få.

Og helt riktig. Ingen fisk å få. Nappet opp noen småsei, samt en Grønngylt på 75gram. Einar fikk en torsk og en sandflyndre.
Balkan Kebab var åpen, så vi avsluttet turen der. – Kystmeite i Oslofjorden på sitt beste.

Det var mandag 2. oktober og mange hadde ankommet Chateau Ørnulf. Magne, Chris, Endre, Toffe, Pero, Tobbe, Jannis og Einar. Det var god, men spent spenning på kvelden. Ørnulf rakk så vidt en tur innom, før han skulle ut i den vide verden. Globetrottaren.  Men det ble hvisket i gangene, folk skvatt hvis du plutselig brukte normal stemme.

Mats, Maaaaats,  Maaaaaaats ble det hvisket. Kveitekongen skulle komme. Pero kikket nervøst ut av vinduet og Chris Johs hadde ticks utenfor kjøleskapet. «Jeg skal jekke han kødden ned», sa Magne, men han mente det ikke. Du kunne se det, litt som et alternativt statsbudsjett. Det er godt ment, men det blir ikke noe av det.

Selv var jeg ikke så opptatt av dette kveitegreiene, jeg ville ha rødspette. Men det ble ikke noe av. Tobias skulle ha mat; «Jag måste spara pengar. Mat er jette dyrt i Norje. Jag sparar massvis av pengar. Trenger inte kjøpa mat før til sommaren». På grunn av dårlig værforhold ble vi liggende å drifte i fjormunningen og inne i Hasfjorden. Det var dritt. Men stemningen på kvelden var trykket, men fattet. Vi satt stille i sofaen og kikket på hverandre. Det eneste unntaket var Endre som gynget sakte på en gyngestol innerst ved peisen, mens han hvisket maaaaats, maaaats, maaaaats. Chris Johs rugget frem og tilbake i fosterstilling, mens han pattet på et stykke svor.

Det var onsdag og værforholdene var bedre. Tobias var i sanke humør og kveitebettet var helt topp. Det ble landet mange kveiter av fin størrelse og svensken var glad. Det lå an til fangsting av ypperste klasse. Jegertrillingene (Jannis, magne og endre) var ute på jakttur og skaffet kjøtt i en rekke varianter og det var helt knall. Stemningen var tung denne kvelden. Vi satt helt stille i skyggen av stearinlys, bare avbrutt av at Jan Arvid slo hodet taktfast mot veggen, mens han hvisket maaaaats, maaaats, maaats.

Plutselig var han der. Mats. Han kom inn.

«Hei Mats, hyggelig å se deg!», sa jeg. Han lente seg frem og hvisket; «Du, søringen, kan kalle meg kveitekongen eller seatroutmaster, your choice».  Sånn gikk kvelden.

Etter det gikk det nedover. Dagen etter dro magne, chris Johs og endre. Vi andre stod opp tidlig for å komme oss unna vi også. Men Mats var oppe. «Øyyyyh, skal dere fiske nå? Er u helt søring i skallen? Er ikke vits i å fiske når kveita ikke biter». Vi stakk.

Vi prøvde oss på auaren, men det ble halvhjerte fordi Tobias fikk vondt i armen. Vi endre på en eller annen skalle og fikk en fin sei og en del torsk faktisk. Jeg prøvde desperat på meitas rekord etter sei, men det ville seg faktisk ikke. Tobias fikk kassa full og det var jo bra for lommeboka.

Inne på brygga var ikke Mats å se. Langt der ute kom en båt tøffende inn, i urovekkende sakte fart. Der var han. Kveitekongen. Langs ripa lå det et beist av ei kveite – 2,14 m lang og 133,5 kg tung.

«Jasså, her står søringene og griner, hva var det jeg sa, er ikke vits i å fiske før det biter. Så svær fisk har vel ikke dere sett før. Dere kan se på den, men ikke ta på den. Dere kan bare hjelpe til med å dra den opp i tau. Har u sett de svære bicepsa her eller? sånn blir det når du drar storfisk».

På kvelden spiste vi en utmerket sushi ala Toffe. Vi fikk lov til å sitte ved samme bord som Mats, men han skulle ha den høyeste stolen. Ved bordet hadde vi invitert Michael som er en slags sidekick til Ørnulf, en hyggelig og trivelig fyr som synes å trives utmerket godt på Sørøya. Blir spennende å se om vi treffer han igjen.

På fredag var Tobias og Toffe dritforbanna og pakket med seg så mye fisk de kunne for at Mats ikke skulle få noe.

Etter en lørdag som til de grader slo til, var vi temmelig euforiske på lørdags kveld. Klart vi skal ut igjen i morra. Værmeldinga lovet lite vind og oppholdsvær, alt var topp, det var umulig å forutse det som kom til å skje.

Det startet allerede før frokost. Jeg sto i dusjen og tenkte; «Hmm, er nå dette så lurt. I går utfiska jeg Holtan så det ljoma etter, men med samme utstyr, og nå står jeg her og vasker vekk den eneste forskjellen det er mellom oss. Hmm, nei det er vel bare overtro» Holtan hadde levert på et skyhøyt nivå dagen før, optimal guiding uten å få spesielt interessante fisk selv, nydelig middag (oksestek sous vid) og velsmakende drikke, øl. Nå bekymret Holtan seg mest over stigende vann i elva. Selv om det ikke regnet på hele søndagen, det var varmende sol, steg vannet i elva stadig. Underlig den forsinkelsen i elvene.

Vi var på vannet ca kl 10. og skulle fiske fram til avreise fra Mandal kl 14. Drifta var klart treigere enn dagen før, og fisket var en nedtur. Endte med å få opp noen småknurr og enda mindre hvittinger. Regnskapets time er kommet, og det er lørdagen som gjelder. Vanvittige mengder regn og vind, to meitasrekorder. Noen vil mene at en knops drift er for lite, andre vil mene at nytt haill er avgjørende og atter andre vil hevde at regn er fiskevær. Uansett, tusen takk for turen.