I går, 6. mars, tok President og Generalsekretær seg en kveldstur til Son. Dessverre kom vi av gårde litt senere enn planlagt, men stengene var i vannet ca. 19.15. Det skulle ta litt tid før det første nappet kom, men når det kom var det et tungt og fint drag på stanga til Generalsekretæren, etter en fin fight ble det landet en torsk på 3.6 kg, dessverre var den tynn som en strek og langt fra topp kondisjon. Etter noen smånapp og en døperiode var det presidentens tur. Det var et langt og godt run på snella før tilslaget satt, og også denne gangen var det fisk av fin størrelse. En torsk på pene 4.13 kg ble landet, bare 20 gram unna gjeldende meitasrekord. Flaks for «Prate – Lars». Presidenten skulle også lande en torsk til på rundt 1.5 kg, men det var også det vi fikk. Også denne gangen var det underlige smådrag i stanga, men hva det var er vanskelig å si. Bilder kommer.

 

Det var endelig onsdag 27. februar og det var tid for lakefiske. Vi hadde bygget oss opp en hel uke, ved å være kjempenegative den ene dagen for å så være blåøyd optimist den neste. En må som kjent rive ned for å kunne bygge opp. Det mysser ikke akkurat av gode lakeplasser i Oslo – området og vi bestemte oss for å dra til Bingsfossen, men denne gangen med en helt klar oppfatning av hvor laka kunne være. Det skulle vise seg å gi resultater. Vi startet fisket rundt kl. 19.00 og nappinga startet etter 20 min. Vi opplevde jevnt med trykk og kunne hove inn flere laker i løpet av en timestid. Toffe satte en fin personlig rekord med 780 gram. Denne skulle han senere være veldig nære å slå med en lake på mellom 1,5 – 2 kg. Dessverre forspilte han denne muligheten ved å løfte fisken etter snøret. En virkelig klassisk feil, som mange mente en meitefisker av Toffes kaliber var for god for, men den gang ei. Unge Bms «karuss» hadde også flere napp, men klarte ikke å sette tilslaga før helt på tampen. Så fortjent, så fortjent..

Selve rosinen i pølsa var vel at undertegnede fikk en mulighet til å knabbe Meitasrekorden fra unge Midttun, som har utnevnt seg til «Lake-Lars», men hans hovmod skulle stå for fall. I nidraget satt den på stanga og det var tungt, så tungt. Opp kom den nye Meitasrekorden på småpene 1730 gram! «Lake – Lars» du liksom, til sammen fikk vi 10-12 laker. Det var en flott tur og det beste lakefisket vi har hatt.

Lørdag 16. feb var det meldt fint vær og dermed vi måtte bare ut i skauen. Derfor kikka jeg godt på kartet på fredag og fant tilslutt et vann som oppfylte alle krav:
1. Vi hadde ikke vært der før.
2. Ikke så langt å kjøre.
3. Kort vei fra parkering til vann.

Etter en skitur i et terreng som var noe brattere, men faktisk litt kortere enn hva kartet ga inntrykk av, kom vi fram til det som viste seg å være et småtryteparadis. Kort fortalt ble det 23 abbor, den største på ca 100-150g, der alle ble tatt på maggot, noen i kombinasjon med blink og noen i kombinasjon med mormyshka. Med fisk, pølse, bål og sol var alle enige om at det hadde vært en fin tur! Deltakere: Eg og ikke-medlemmene Even Tranmæl, Kristian Ingdal og Pål Hoel. Elgen viste seg også.

   

Lørdag 23. feb var det på tide med en ny tur. Jeg hadde fått besøk av Jens Kristian Hvalgård, en gammel studiekamerat, og utpå ettermiddagen på lørdag bestemte vi oss for en overnatting i skauen. Erling Heggenes blei også med, og for å rekke å slå leir før mørket falt på måtte vi til et vann som var enkelt å komme til. Dermed gikk turen nok en gang til Napatjørn, som det så fint heter. Når vi kom fram gikk vi, i beste Mittis stil, berserk med øksa og lagde superbål. Diskusjoner om løst og fast blei det au, sammen med en slurk munnvann i ny og ne. På søndag kom Kristian Dahl på besøk og vi fiska. 10+ med småtryte ble resultatet, samtlige tatt på maggot. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

     

På søndag var Chris, Even, Magne S og undertegnede en relativt lang tur på Sandefjordsfjorden. Med hjemmesnekra ekkolodd og full tank møtte Chris, Even og jeg opp på brygga kl 08. Det blåste noe mer enn forventet, så vi satte kursen mot tranga da ryktene om stor gytetorsk går i år som i fjor. Da Magne ringte, plukket vi han opp på Granholmen og kjørte mot Marthaholmen. Etter et lengre og vindfullt drift fra Kisteholmene til Hellesøya uten napp dro vi til Magnes godplass (Ok – Magne tok en sandflyndre og en hvitting). Den lå veeeldig langt inne i fjorden, med god utsikt mot Pronova, Vera og Jotun. Her tok Chris et bildekk. Da pakket vi sakene og dro hjem.

Etter å ha tatt en nærmere kikk på bildet av rekordulka fra Svenner i fjor, fikk jeg det for meg at dette ikke var en vanlig ulke (Myoxocephalus scorpius), men helller en dvergulke (Taurulus bubalis). Vår eminente artsprofessor Flira Holth ble kontaktet per mail og han sa seg enig, bl.a med tanke på følgende kjennetegn fra Pethon: «Karakteristisk for arten er det store, kraftige hodet med tre korte og en meget lang pigg på forgjellelokket (som skal strekke seg lenger bak enn gjellelokket). I sidelinjen er det små, men tydelige torner.»

For å dobbelsjekke lagde jeg denne tråden på fiskersiden.no, og svarene her er jo også entydige.

Jeg mener derfor at rekordfisken bør endres fra vanlig ulke til dvergulke.

På søndag var Mittis og undertegnede på en tur til Son for litt kystmeite. Været var greitt og vi hadde selvfølgelig trua etter kveitesuksessen den foregående helg. Den suksessen skulle vi ikke gjenta. Vi presset fra kl. 10.00 til 16.00, men de helt store resultatene ble det ikke. Normalt pleier det å være en god del forskjellige arter inne, men denne gangen fikk vi bare torsk. Den største på ca. 1.5 og en del mindre. Ikke det helt store med andre ord, men sånn er meite. Som Jørgen sier; Skal du ha stor fisk, må du fiske til du får stor fisk. Denne gangen ble det ikke det helt store, men neste gang går det så mye bedre.

Årets første isfisketur sto for døra, og Sutern og undertegnede slo på stortromma og inviterte opptil flere ikke-medlemmer med på tur. Tilsammen ble vi 12 stk, og alle som en syntes det hørtes forlokkende ut med «kjøring nesten helt frem til vannet». Hadde det enda vært såvel…..

Bondetampen som skulle ha 20kr for at vi skulle kjøre på veien hans hadde ikke akkurat sliti ut snøskuffa på traktoren, og dermed måtte vi gå ca. 3km på ski for å komme inn til det forjettede Svarttjønn. Slike fysiske utskeielser bryter jo med alle meitekodekser og vi regner med at det også er grunnen til Meitas-medlemmenes magre fangst. Slitne og svette ble dermed turens mål omformulert etter denne rangeringen: Bål, pølse, kaffe, fiske. Og når ikke-medlemmene Bård og Anne Lise dro fastelavensboller med ekte krem opp av sekken var egentlig løpet etter storfisken kjørt. Mmmmm…..bolle med krem…..
Okkesom; Tilsammen ble det til slutt dratt opp 3 ørret og 15-20 røyer. De to største ørretene veide rundt 350g, den siste rundt 150g, mens røyene sleit med å runde 50g, dog med etpar hederlige unntak på nærmere 100g. Fangsten til Sutern og Hork var 2 røyer hver.

Alt i alt en kjempetur, med masse trivelige folk, gode pølser, et bål å være stolt av og deilig temp. Suverent! Alle bilder er tatt av Paul Arne Feenstra.
  

Vi var tilbake på Son for å meite litt i dagslys og for å få testa nye kasteteknikker. Vi var på plass kl. 0900 og møtte der en hyggelig kar fra Sarpsborg. Vi slo opp poden og begynte det målretta meita. Vi fikk en del småtorsk og Toffe en på 1. kg. Ellers lite. Vår venn fra Sarpsborg forlot oss etterhvert, men vi ble ikke ensomme. Begrepet polsk er etter min mening ikke synonymt med høy kvalitet, snarer tvert i mot. Dette skulle vise seg å stemme ganske godt, da 3 polakker dukket opp. De skulle ut i den fine båten sin, som viste seg å være en ganske sliten flytebrygge som de skulle styre med en 4Hk påhengsmotor. Ikke så veldig lurt når det var meldt stiv kuling…. Men så var det dette med polsk. Etter hvert hentet de også en 4. mann, utrolig nok. Vinden kom fort og de drev fort for å si det sånn. Hadde de falt ut i, hadde det vel ikke vært mer enn fortjent.

Polsk eller ikke, lykken skulle vise seg å snu. Mens polakkene drev fort mot land uten muligheter for å styre, hadde undertegnede et bra run på stanga. Men den satt ikke. Nok en gang var den der, men det ville seg ikke. Etter en tid var det tid for agnsjekk og det var tungt stanga. Opp kom ei sinnsykt stor flyndre og Toffe måtte avbryte sin pause. Ganske kjapt ble det brakt på det rene at det var snakk om ei kveite! Masse koking og knuffing senere kunne vi klokke den inn på 1100 gram. Havmus og pigghå, ja kanskje det, men kveite i indre Oslofjord… Jaggu sa jeg smør. Torsk på 1.8 ble det også. En meiter som en sår. Moro. Når kulingen dro seg mot stiv, var det ikke mer å gjøre.

Tirsdag ettermiddag tok Toffe og jeg turen til Glomma for å prøve det beryktede lakefiske. Vi parkerte ved Bingsfossen og gikk et stykke nedstrøms før vi fant en egna meiteplass. Langs elva var det virkelig lagt til rette for meitefiske i form av benker og bålplasser. Ellers var det tilnærmet fullmåne og skikkelig kaldt.

Surfstengene ble rigget opp og vi agnet med regnbueørret. Toffe rigget i tillegg opp en mindre lettspinnstang.

Etter kanskje 20 min. begynte det å smånappe i snøret mitt. Jeg skulle gjøre et perfekt mothogg, men baitrunnern var selvsagt aktiv. Snøret raste derfor ut av snella. Da jeg fikk strammet opp snøret igjen, hadde loddet festet seg til bunnen. Det skal sies at bunnforholdene på denne fiskeplassen var vanskelige (mistet masse lodd i løpet av kvelden). Omsider fikk jeg snøret nærmere land og det begynte å plaske i overflaten til både Toffe og min store overraskelse. Opp på land kom en finfin lake og vekta stoppa på 1,37 kg! Ny meitas rekord!

Etter dette nappa det støtt og stadig og vi fikk opp tre små laker mellom 50 og 200 gram. Toffe hadde også på en fisk som garantert var på over kiloen, men denne kjørte seg fast i bunnen. Fiske ble avsluttet i titida på kvelden. Vi var begge enige om at denne plassen skulle besøkes på nytt. Pga. bunnforholdene kan det være et tips å bruke steiner som lodd og at fisken må kjøres knallhardt.

Det var lørdag 19. januar og det var klart for årets største isfiske duell. På startstreken stod Tryteprinsen fra Kodal og Røyekongen fra Haugesund. Stedet var Trehjørningen i lommedalen og nervene var høyspenn. Tryteprinsen hadde ordnet med bom og vi kom raskt inn til vannet. Undertegnede regnet seg som en relativ klar favoritt, men der skulle jeg ta skammelig feil.

Vi satte i gang og Røyekongen la seg et godt stykke utenfor råka, mens Tryteprinsen gikk dypere. Det var tryteprinsen som skulle ha det første nappet, men det ville seg ikke. Røyekongen tok det rolig og visste at det ville betale seg. Imidlertid hadde jeg ikke regnet med Tryteprinsens hemmelige våpen, han var som vanlig klart bakfull, sterkt redusert og med bakande hodepine. Dette skulle vise seg å gi resultater. En kjapp forflyttning og 3 fine tryter lå på isen…. Jeg var desperat, men mot en bakfull trytekonge med senka skuldre har en rett og slett ikke sjans. Det hører vel med vi på vei hjem havnet i grøfta med bilen takket være såpeglatt vei og en konge i (seiers)rus.

Mot slutten var det bare en vinner, Trytekongen…