Lyst å lese om tidligere sjøørretturer i inn- og utland? Sjekk denne, her er lenkefest til både Bornholm, Fyn, Sverige, Sørlandet og mere til: https://www.meitas.net/2019/04/05/10896/

Pandemi å di satt naturlige (eller laboratorielagde, kjør debatt?) kjepper i jula for samlinger både her og der, men i 2021 og 2022 blei det en helg per år med endel fisk på meg og Kristoffer (hemmelig fyr), mens Aleksander sto for ølet. Helga nå er likevel første sjøørrethelg med opptil flere involvert siden fadesen på Fyn i 2019.

Fredag 14.april: Midttun skulle kjøre sørover etter lunsj, men måtte bare dusje og spise først, så 16.15 møttes vi på Grimstads vakre kyst, der hadde vi nemlig avtalt guiding med en sagnomsust fyr ved navnet Jon. Og guiden leverte fra start, Holtan hadde napp på første kast og fast målsfisk på andre. 10 minutter etter halte Mittis opp en på ca. førr, og vi håverte og lo over de som mener sur nordøst og historisk lavt vann er dårlige fiskeforhold. Men der fikk vi smake vår egen rosa reke, for det var eneste fisken vi fikk på de 4 timene i Grimstad. Pluss for mega sjøørret som cruiset helt uinteressert foran beina våre etpar ganger på siste stopp, godt å få bekrefta at de virkelig ikke gidder å bite innimellom. Vel hjemme hos Holtan venta Aleksander og Frode i stua med hver sin øl i neven. Godt snakk og drikke til altfor seint blei det, men duverden så trivelig. (Aleksander hadde forøvrig fått kilos brunørret før han kom)

Lørdag 15.april: Igjen leverte det fra start, Mittis dro opp en flott kilosfisk etter kun kort tid på første plassen. Men det blei med det. Til lunsj dro Frode hjem og et lite stykke etter lunsj dukka Jan Arvid opp. Uten at det hjalp. Det var lite vind, det som kom var nordøst, det var klart vann, det var sær fisk. Vi så dem, både vakende og følgende, men Mittis sin 5sek-kamp med ok fisk og etpar hogg blei beholdninga. Til kvelds var det saltbakt sjøørret til forrett og grilla hummer til hovedrett. Verdensklasse!

Søndag 16.april: Aleksander og Mittis forsvant etter frokost, Jan Arvid og Lars dro ut og fikk etpar undermåls hver, Lars mista en kilosfisk på det mest komiske vis og når Jan Arvid dro hjem ved middagstider dro Holtan til en helt ny plass og vipps opp en feit 6hgs på tredje kastet. Namnam, middag. Etter det var det dødt og konklusjonen er at nordøst ikke akkurat gir Bonanzafiske, men en og annen er dum nok til å gape over ting med krok i.

Våren 2024 satser vi på blanking på Kontinentet heller. Takk for strålende helg karer!

Det har blitt noen vinter-sjøørret i år også ja, januar og februar er nydelige måneder for fangst av sjøørret her sør så lenge det er litt frynsete vær. Jo flere plussgrader jo bedre, men så lenge det er røde tall og vind fra vestkanten er det greit.  Men utover februar kom høytrykket med iskalde netter og vindstille eller trekk fra nordøst og da fant jeg på annet å gjøre. Helt til i dag. En håndballkamp med G12 i Lillesand kl 17 ga åpning for å reise bortover litt før og slenge med fluedobba. Det var tross alt meldt bortimot tosifra plussgrader og etpar sekundmeter fra sør. Over frokosten fant jeg en spennende plass på flyfoto og litt over 12 var jeg framme. Aldri vært der før, aldri hørt om andre som har vært der, men flyfoto juger aldri: Her måtte det være bra. Overraskelsen var derfor stor når jeg kasta konsentrert og systematisk over en flott liten bukt og deretter et nydelig marbakkestrekk uten så mye som et lugg. Riktignok var vannet fryktelig kaldt inni fjorden der (en lokal jeg møtte seinere kunne melde at isen lå for bare noen dager siden) og vinden glimret med sitt fravær, men på så klassiske strekk pleier da hvertfall minst en undermåls å hilse på for skams skyld. Kan hende jeg er bortskjemt, men et drøyt kvarter uten å kjenne noenting tærer på psyken. Og da kommer den tynne linja mellom fiasko og suksess i spill her. Jeg vurderte hardt å sveive opp, komme meg til bilen og skifte plass. Bilen er tross alt sjøørretfiskerens beste venn, ikke nødvendig å stå å trykke på steder der fisken ikke er bitevillig. Men så valgte jeg nærmest på trass å gå strekket helt til endes, til dit marbakken møtte et grunt muddersund mellom en øy og land. Akkurat i overgangen fra det dypere vannet utenfor marbakken til det grunne sundet nappa det. Skikkelig masse smålugging under hele innsveivinga, ganske likt småsei egentlig, men de pleier da å feste seg på den lille rosa reka på spinnstoppa? Og neste kastet avslørte at det var sjøørret ja. Ikke den største, noen cm over målet er budet, men det falt av i et akrobatisk luftsprang rett før håving. Men her var det jaffal fisk og den neste drøye halve timen fikk jeg fem i håven (36-41 cm = 5-7hg) og hadde massevis av napp og hugg som ikke satt. Jeg varierte hastighet og dybde i innsveivinga, og alt virka. Men så var det over like plutselig som det hadde starta. Svømte stimen avsted? Eller var de der fortsatt, men skrudde av bettet? Ikke veit jeg, men der har vi den tynne linja altså. Hadde jeg gitt meg et kast før og gått til bilen hadde jeg vært fiskelaus og driti ut, men det ene ekstra kastet på enden av strekket blei til fem fisk i håven, en mista og masse napping i et staka kjør. Og det på en plass jeg random plukka fra flyfoto. Gøy når det lykkes, men det er kort vei fra helt til narr. Og det er egentlig sjøørretfiske oppsummert, takk for meg.

For å få klubb og side ordentlig opp å gå igjen, trenger vi ei rekordliste til å stole på. Jeg har gått gjennom hva som har blitt fanget siden sist den ble oppdatert: 01.09.2018. Det ser sånn ut, så må dere melde fra om det er noe feil her:

Sei 10.06.2020 Pero «Og det ble sei…» 11400g 125cm
Havål 02.09.2020 Toffe «Havål, havets anaconda» 13300g
Blålange 03.09.2020 Toffe «Havål, havets anaconda» 7100g
Glassvar 05.09.2020 Toffe «Havål, havets anaconda» 290g
Hvitskate 21.09.2020 Pero «Storseien har dessverre uteblitt i høst…» 8900g
Taggmakrell 18.10.2020 Pero «En liten tur på havet…. Her søraførr… .» 350g
Brosme 01.04.2021 Pero «En stille og rolig dag på havet….» 10500g 98cm

Jeg har brukt endel tid på å fiske sjøørret i mitt liv, jeg har det. Men det har sjeldent vært særlig planmessig, sånn utover at jeg veit hvor den bor og hva den spiser. Men det har da blitt noen fangster her og der lell, det har det. Jada.  For den er jo ikke alltid så vanskelig å be opp til dans, selv om den av mange regnes som den deiligste dama i klassen. Men den kan jo være litt sær også da, bare følge etter eller noen ganger gi totalt faan.

Det å fiske skal jo også være avslapning, nyte livet, roe ned pulsen, senke skuldrene. Men trenger det å være en motsetning til å få fisk? Jeg mener nei. De seinere åra har jo tida jeg kan bruke på dette fisket falt betraktelig, jeg skylder på barn, jobb, treneraktiviteter, ølbrygging og mere til, derfor har jeg stadig spissa meg inn på noen teorier for å få mer fisk når jeg først fisker. Og de har funka ja, noe så voldsomt også. Så her kommer i all ydmyket fasit på sjøørretfiske.

1. Fisk med rosa reke. Den skal være simpel og liten. Jeg varierte lenge mellom str. 6 og str. 8, nå fisker jeg kun med den minste. Den rosa reka jeg nå fisker med er sluttproduktet av en 15 år lang evolusjon av det jeg kaller Rema-Reka (det enkle er ofte det beste) og består av en cdc-fjær, en lengde langhåra chenille, litt bly og et lag uv-lim over ryggen. Den virker.
2. Fisk i pålandsvind, uansett. Her faller ofte endel fluefiskere i fra, for 10-12 msek er i min verden helt nydelig. Derfor går jeg med fluedobba, alt annet blir særs lite effektivt.
3. Ikke bry deg om vindretning, månefase, flo/fjære eller napp og nytt sin huggtabell (obs, dette gjelder for min bakgård, spesielt flo/fjære er jo viktig andre steder)
4. Fisk på typiske sjøørretplasser. Mudderbunn, leopardbunn, marbakker.

Min sjøørretsesong starter gjerne med noen korte turer i desember eller januar om været er godt. Med godt vær mener jeg mer enn 4 plussgrader og endel vind. På solrike vindstille dager setter jeg meg heller i solveggen med et hjemmebrygg. Har det vært en kald vinter med islagte fjorder holder jeg meg laaangt unna smeltevannet, selv om der er brakkvann. Vannet er varmere lengre ut, alle som har putta en isbit i drinken for å kjøle den ned skjønner såpass. Blåser det fra nordvest, som det oftest gjør her på sydspissen på vinteren, så oppsøker jeg en nordvestvendt plass. Fisken er der og den er i bettet når bølgene gir den trygghet til å gå helt inne i strandkanten og plukke de få byttedyra som finnes midtvinters. Sesongen min avsluttes gjerne i april, og jeg fisker mange av de samme plassene hele veien. En periode i februar/mars kan jeg snike meg inn i brakkvannsfjordene når sola har varmet dem opp, da blir det gjerne børstemarkfest å di. Men jeg fisker fortsatt med rosa reke ja. Den virker.

Ok, er det bare skryt? Ja, kanskje. Men i min verden har de siste to sesongene gitt veldig gode fangster ift antall turer. 2021 ga 38 over og 30 under målet på 11 turer (5 heldags og 6 korte, første tur 27.feb, siste 21.apr. ), største var jo bamsen på 77cm (les mer om den her) men jeg hadde 3 til over halvmeteren og 19 fra 40-49cm. I år blei det 10 turer (5 heldags, 5 korte, første på nyttårsaften, siste 9.apr) med 33 over og 21 under målet. 4 over halvmeteren, 24 mellom 40 og 49cm. Fangstene gjenspeiler på mange måter den sørlandske ørreten: Den er mangetallig, men ikke altfor storvokst.

Så har jo også fluedobba og rosa reke vist seg effektivt på både sjøørret og fremmedarten kuppellaks i Troms og Finnmark midtsommers (kommer en egen rapport om dette i løpet av vinteren), samt på noen slengere av noen turer utenfor sesong, dvs mai-november, ja det har sågar også plukka med seg etpar havabbor her sør. Så joda, det virker.

Bilder:

Vi hadde ringt til alle fiskebruk mellom Skjervøy i sørvest til Akkarfjord i nordøst. «Levere fesk her? Her?!?» var dacapoet før en heslig latter avsluttet samtalene. Nei denne helsikkes Coviden hadde kødda til det meste for brukene og de sleit med å få fisken transportert sørover.

Tror vi hadde tenkt på det meste. Fra plan A med Hasvik og lille lofoten til en micro mulighet i Kviby som plan G. Det ble tilslutt plan G. Admiralen fra Liland ytre hadde igjen fått seg nytt skip. En «Smartliner 21». En utrolig praktisk båt. Sjøllensende og med god plass.  Men som oftest med plan G, oppsto det problemer fort.  Vinteren lå fortsatt over oss og ikke en eneste båtrampe var brøyta. Etter utrolig mye frem og tilbake, mails og telefoner fant vi tilslutt en. Talvik.

Men her er is og vi spinner med pickupen, båten er for tung og det er null grep. I det vi står å klør oss i hodet og har egentlig avgjort at det ikke blir noe fiske i år, ser vi han. På hjørnet av solarpumpa står det en skikkelse. En liten tettvokst kar. Ikke større enn en velvoksen kattemons på to bein.  På ca 20 meter høres en merkelig stemme: «Dæm fikk vesst 1000 kg på garn i Finnegga i går». Vi ser på hverandre. Så ser vi mot skikkelsen igjen. Han er borte. Uten å rekke å diskutere hva som egentlig skjedde setter vi oss i bilen igjen å sklir mot sjøen. Båten glir pent ut og i lavgir kommer vi oss opp med tom henger.

Vi krysser skrått over mot Altnes og Finnegga. Jaggu.. Blåsene lyser i mot oss. 6-8 stk. Ingen båter og ikke noe å se på loddet. Men et lite t-lys, i en vinterstorm, av håp blir tent. Vi tjuvlåner en båtplass på Storekorsnes og kjører hjem til kapteinen.  Ingen sier så mye, men håpet er i bevegelse.

Neste dag er der. Yr sine 4-6 ms er nok mer 9-11. Vi bakker mot Skillefjorden, som e nærast. Der begynner vi på ca 140 meters dyp. En voldsom avdrift. Lite skjer, men vi driver i god retning opp mot skillefjordkjeften på 100-80 muh.

Plutselig smeller det fra Admiralen. «Bunn»? Neida. Der er liv i enden av snøret. Noe tungt. Opp kommer det 3 smellfeite skrei i vektklassen 5-12 kg.  Vi ser på hverandre med tårer i øynene. Det som skjer videre huskes kun i bruddstykker og delvis. I det vi treffer bunnen er makkånglene overfalt av fisk. Det går i ett. Fisk på hvert et nedslepp. Og stor fisk! Admiralen og Kapteinen er i sitt ess. Juksahjulene freser så gnistfåkket står. Det bløgges over en lav sko og sløyes over en høy. Vi sjangler i seng to kvelder på rad. Det er ettermiddagsbettet som er bra så vi bruker morgenen på å prekevere. Kokfisk, filet og boknafisk. Telefonen er rødglødene. Folk skal ha fisk.

Hele 350 kg sløyd torsk uten hodet blir prekevert disse dagene. Vi ligger på Skillefjorden alene. Ikke et bruk og ikke en annen båt. Det er nesten ikke til å tro at man kan oppleve slikt et fiske her inne. Og alt blir solgt, vi ga oss faktisk for tidlig.

Havna i Kviby er brøyta og vi henter bil med henger. I solnedgangen den siste dagen tar vi opp båten. Det går som en lek. Bak nausthjørnet står en skikkelse å ser etter oss når vi forlater. Det er Marmælen som har vært med oss.

Det du nå skal få høre, er en selsom historie jeg opplevde for en tid tilbake. Du vil forstå hvorfor det har vært vanskelig å legge ut en rapport om dette før. Ja, jeg vet at tidsgrensa for å få fisk godkjent i Meitaskonkurranser er å levere en rapport innen førti fulle fjærer etter fangsttidspunkt. Men håper og tror at fisken som nå skal meldes inn kan få et lite amnesti fra regelen. Jeg kan allerede nå si at fisken, en torsk, spiller kun en liten birolle i dramaet som utspilte seg denne dagen på Agdenes, ytterst i Trondheimsfjorden.
For de som ikke har fulgt med i timen eller på Viggo Valles skattejakt, er Agdenes kjent som innseilingspunktet til Trondheim, her fikk tyskeren seile inn i 1940, og Olav Tryggvasson like før årtusenskifte. Uten de største utfordringene.
Den mest kjente personen fra området er likevel kjent fra sportens verden. Ja du skjønner sikkert hvem jeg mener, når jeg nå nevner hjemplassen hans: Lensvika. Utenfor samfunnshuset i bygda, står statuen av bygdas store sønn, den dag i dag. Lang-kailln fra Lensvika. Alle barn i Norge vet instinktivt at navn som: Birger Ruud, Roald Aas, Ole Ellefsæter, Odd Martinsen, Amund Sjøbrænd, Bente Martinsen, Trysil-Knut, Per Bergerud, Harald Grønningen, Knut Storbukås og Øyvind Skaanes, – må være klar til bruk i en hvilken som helst samtale. Om de ikke skal falle helt gjennom, og bli regnet som en person uten allmenn kunnskap og sosiale antenner.
Dette medfører selvsagt utfordringer for de to gode naboene fra Fredrikstad. Den ene uten sosiale antenner, og den andre svensk.
De hadde igjen tatt turen nordover for å fiske på saltvannsisen, uten at det var is. Båtfiske på fjorden ble nødløsninga. De var ute på fredagen 5. mars. Det blåste friskt, men de kom seg ut til flystripa hvertfall. Og der er det torsk på denne tida av året. Ikke som i Nord-Norge, men heller ikke som i Oslofjorden. Undertegnede kunne ikke være med pga skattebetalernes og Bent Høies krav om at barn må ha noen til å passe seg på «skolen».
På lørdagen var det meldt full storm fra vest. Uaktuelt med båtliv da, så valget ble kystmeite på en «lun» plass. Som du sikkert har skjønt, var dette ut mot Agdeneset.
Vi dro fredagskveld. Einar hadde avtalt med ei dame som leide ut sommerhus, at ho kunne åpne en av disse, for oss. Utenfor sesong. Når vi kom fram ble vi møtt av et trivelig par fra bygda Grønningen, like utenfor Lensvika. Det viste seg at vi fikk andre etasje i en bitteliten trønderlån. I 1 etasje hadde paret en vintagebutikk ved navn «Fru Lillas bruktbutikk» eller noe lignende. Av en eller annen grunn maste Einar og Tobias på paret. De ville inn i butikken. Kl 21.30, en fredagskveld, utenfor sesong. Paret åpnet til slutt butta, svært motvillig, men Einar hadde begynt å prate om at han var en berømt advokat, så de turde vel ikke annet. Inne i butikken var det mye gammelt. Ræl vil noen si, andre elsker det. N`Einar og Tobias viste en voldsom interesse for noen utgamle vinflasker og ei morken trekasse det sto «Frydenlund» på. Det viste seg at akkurat de tinga ikke var til salgs. Det ble en god latter blant oss da det viste seg at Tobias ikke hadde hørt om Harald Grønningen. Gubben kunne fortelle meg (E og T var ikke så interessert) at Harald faktisk var født i huset vi skulle overnatte i. Hjemgården hans litt lengre opp i dalen, brant ned noen måneder før fødselen, så mor og far Grønningen bodde i huset disse historiske høstdagene i 1934.
Uansett, natta gikk fint, vi fikk vært vårt rom for en billig penge. Dagen etter pakket vi bilen, av en eller annen grunn hadde vi dårligere plass denne dagen.
Turen til fiskeplassen var uansett ikke lang.
Vi fikk rigget oss opp i det ufyselig været. På gode kast kan en nå store dybder her, og det var på dypet det skjedde først. Tunge napp. Sannsynligvis brosme på mellom 5 og 8 kilo. Etter 20 minutter med jobbing, riggen setter seg fast i bergveggen stadig vekk på denne plassen, satt utstyret til slutt bom fast. Sena røyk. Det var stille igjen, og det gikk kanskje 3 timer uten annen action enn litt smånapping her og der, uten fast fisk.
Så var det fisk hos meg igjen. Denne gangen på ca 40 meters dyp. Fin fisk. Etter litt bergveggstrøbbel kom en smellfeit torsk opp. Klokka inn på 9 kilo blank. Jæskla stas med fangst når det sitter så langt inne.
I mellomtiden hadde det skjedd ting på Grønningen gjestehus. Det trivelig paret fra kvelden før var funnet døde. Slått i hjel fikk jeg vite i etterkant.
Politiet hadde fått melding av en kar som kom helt fra Lillehammer for å hente et gammelt reklameskap fra 50-tallet, det sto Coca-Cola på. Et flott glasskap som framsto som nytt, som de sier i annonsene. Paret ble funnet i underlige positurer inne i bruktbutikken, med en pistol ved sin side. Antakelig mordvåpenet. Den hadde blod på skjeftet. Det var også blodsprut utover et gammelt kassaapparat som sto på den hjemmesnekra disken, ved siden av Coco-Colaskapet.
En politidame fra Orkanger hadde funnet nummeret til Einar på den avdøde fruas mobiltelefon. En Samsung fra 2018. Hun ringte, og spurte noen spørsmål om hvor vi var, og hva vi drev med. Einar var nokså oppjaget etter den telefonen. Tobias virket merkelig avslappet. Jeg foreslo, litt på fleip, at vi skulle stikke. Men, den vitsen falt ikke i god jord hos Einar. Vi begynte likevel å pakke rolig sammen utstyret. Fiskinga gav ikke særlig resultater, og Einar virket overhodet ikke konsentrert lenger. Tobias var kjapt opp med utstyret og var ferdig pakket når vi andre ankom bilen. Samtidig kom også en politibil til stedet. Ei lita, søt politidame og en eldre, grovbygd politimann, med kledelig mustasje, kom ut og begynte å spørre oss om hva vi visste. Einar, som tydeligvis hadde fått et meget godt forhold til det avdøde paret, utbrøt nærmest sint til politifolka: «Jeg gir den som kommer med tips om hvem som har slått i hjel paret 50 000 kroner» Politimannen mumlet i barten. «Det er notert».

Vi ble naturligvis mistenkt, og avhørt. Men verken vi, eller karen fra Lillehammer er til dags dato siktet. Det virker som politiet i Orkland politidistrikt står uten spor, men jeg tror det er mulig å løse dette her med tankens kraft. Jeg har prøvde i over en måned nå, men kommer ingen vei. Kanskje du som leser dette her er en skarpere kniv en jeg?

Einar og Tobias dro hjem igjen søndagen etter. Litt stresset og litt lettet. Det er ikke så ofte noen av oss er i slike situasjoner.
Takk for turen.

Har endelig fått båten sjøsatt og det jobbes hardt med å få fisket den inn i rette moduset. Sånt tar tid, det er bare sånn det er og bør være.

Har satt meite lista vel høyt i år, men hvorfor ikke. Gøy å vise at det finnes noe å fiske på her sør å….

I dag skulle det gutses dypt og stakk ut sånn passe tidlig. Fikk med meg både nattefrodt, måne og soloppgang.

Brukte en del tid nede på 350 m og gjorde en dugandes jobb med å fore opp en haug med slimål.  Må jo ha mat de au.

Dr videre til en ny spot jeg har titta på, dropper ned litt makrell og smokk der satt det ei lita brosme. 10500gram og 98 cm.  Ble meldt inn i storfiskeren.

En av target fiskene i havn…

Mulig den får plass på Meitas rekord liste??

10500 gram 98 cm, makrell som agn.

Det var en gang tre sjøørreter som svømte rundt i en bukt for å gjøre seg fete. Ned til bukta hadde det sniki seg en stor mann med caps, øyne som tinntallerkener, polaroidbriller og nese så lang som et riveskaft. I handa hadde han en stang rigga med bobleflåd og rosa reke, på ryggen en passelig stor håv.

Først svømte den minste fisken nærme reka og den kunne ikke dy seg om å smake på den. Det var såvidt det sa tapp, tapp, tapp i stanga.

«Hvem er det som ligger i min håv?» skrek mannen.
«Å, det er den minste sjøørreten i bukta, jeg er i ferd med å gjøre meg fet», sa fisken, den var så lys og fin i stemmen.
«Men du er da allerede en fet grønlænder», sa mannen.
«Joda, det stemmer kanskje det, for jeg har aldri tømt meg før jeg» svarte fisken. «Og det har jeg så innmari lyst til å gjøre en vakker dag. Men om du måler meg ser du jeg bare er 34 cm og under minstemålet, så slipp meg ut igjen du så skal jeg sende bud på broren min som er endel større»
«Javel, så svøm avgårde da» sa mannen.

Noen få kast etter var det den mellomste sjøørreten i bukta som smakte på reka. Nam, nam, nam, sa den. Stanga bøyde seg godt og det rista og dirra i den.

«Hvem er det som ligger i min håv?» skrek mannen.
«Å, det er den mellomste sjøørreten i bukta, jeg er ute for å spise meg fet», sa fisken; den var litt grovere i stemmen, den.
«Du er 54 cm, ikke fet, men du er ikke tynn heller, du er vel halvannen kilo med god mat?», sa mannen.
«Å nei, ta ikke meg. Se, jeg er fortsatt litt slapp og brun i pelsen og vil smake mye bedre når jeg har feita meg enda mer opp. Og slipper du meg så skal jeg sende bud på broren min, han er mye, mye større.»
«Javel, så svøm da», sa mannen.

Det gikk en liten stund, så beit den største sjøørreten i bukta på den lille rosa reka. Det blei et voldsomt leven, den hoppa og raste så det var som om endetiden var nær. Det knaka og braka i stanga og den største sjøørreten ropte, grov i målet som et tordenvær: «Ikke prøv deg din stygge mann, jeg har tenner skarpe som kniver som jeg skal flerre opp fingrene dine med, jeg har en diger halefinne jeg skal sprute vann i fjeset ditt med og jeg skal sørge for at du plumper utti dette iskalde havet med begge beina!»

Til slutt lå den i håven, men den hadde gjort alt den lovet å gjøre. «Du var en verdig motstander du» sa mannen. «Og med dine 77cm er du den største sjøørreten jeg har fanget i dette kongeriket, du skal bli et festmåltid for hele landsbyen og flere til!»
«Ånei du» sa sjøørreten, stemmen var så grov at det buldret mellom svabergene. «Jeg er fortsatt litt slunken i vomma og kjedelig i smaken. La meg heller svømme videre så skal jeg bli fet og blank og være kongen på gyteplassen til høsten igjen, så kan du heller fiske mine etterkommere i årevis framover»
«Se det var da godt snakk fra en voksen fisk» sa mannen. «Javel, svøm videre, spis deg fet og gjør jobben din til høsten. Takk for kampen, så skal jeg heller hilse på barna dine i tidene som kommer!»

Slik gikk det til at alle de tre sjøørretene fortsatt svømmer rundt der i bukta og spiser seg fetere og fetere fram til de en vakker høstdag skal opp i bekken og spre genene sine videre. Og mannen? Han dro hjem og spiste noen brødskiver og drakk en god øl, så glad og fornøyd som han sjelden har vært.

Og snipp snapp snute, så er det eventyret ute.

Ny helg, nye muligheter.
Det var to uker siden sist (opplyste og oppvakte hoder kan her merke en ikke tilfeldig sammenheng med de helgene barna er hos Lene), men like kaldt. Blå grader på nettene, 2-4 plussgrader på dagen. Lørdag en kjølig vind fra sørøst som dreide seg mot iskaldt nordøst i løpet av ettermiddagen, søndag en knallhard vestlig kuling. Begge dager overskyet, lørdag med enkelte gløtt av sol, søndag med regnbyger og sågar en kraftig runde hagl også. Men en får ikke fisk fra sofaen som dem sier! Igjen var det fluedobba med rosa reke som var oppskriften. Igjen funka det. Ikke rart når man ser hva ørreten spiser…

Lørdag blei en tur til en plass som pleier å levere i sørøstlig vind. Jeg fikk en fin blankfisk på 39cm og mista en i samme dimmen før vinden forsvant mot nordøst og la plassen i et slags le og det lille bettet som hadde vært døde ut. Jeg prøvde meg på en annen plass med pålandsvind men et kvarter intenst fiske ga kun iskalde fingre og rennende nese av kuløren rød. Det var for galt å dra hjem uansett, klokka var knapt ett, så som et siste halmstrå trakk jeg inn i en brakkvannsfjord for å se om der var liv. Isen lå fortsatt i endel bukter, vannet var så kaldt som det kan bli, men sjansen til å utforske upløyd mark er alltid tiltalende. Med andre ord: Jeg satte kursen mot et område jeg har pekt meg ut på kartet, men aldri tidligere fisket på. Og det var ikke dumt, på tredje kastet beit det. 44 cm, slank, men alltid godt å få bekreftelse på ny plass huser fisk. Nordøst var ikke optimal vindretning der dog, og etter en times fiske uten mer liv enn etpar smånapp dro jeg hjem. Men jeg skal tilbake en gang vinden kommer fra sør og sola varmer opp den mørke mudderbunnen. Her lukter børstemarker og småreker lang vei! På et kvarter er kassa full.

Søndag var det tilbake til plassene jeg sto i vestakulingen for to uker siden. Og de leverte igjen. Tilsammen 11 fisk, 5 over og 6 under målet havna i håven – en grønlænder på 37 blei med hjem. Til tross for drøy pålandsvind og høyt vann sto de ikke inni fjæresteinene som de fort kan gjøre, men over dypere vann litt lengre ut. Kanskje 25-isch meter ut, ingen jobb for fluedobba, men selv den beste fluekaster ville nok gått hjem fra plassen tomhendt. Eller dvs, fluehuet ville vel aldri oppsøkt plasser med 10-12msek pålandsvind. som alle veit: Fisker du med flue er du tett i hue. Rundt kl. 16 var jeg egentlig fornøyd jeg, og satte kursen hjemover. Men man kjører kystnært her, og gode plasser ligger på rad og rekke. Jeg måtte bare stoppe på en plass der det er 4 meter fra bil til sjø og som jeg har kjørt altfor ofte rett forbi. Og det var ikke dumt. Etter 10 kast lå det en undermåler i håven, 3 kast etterpå en fin feitfisk på 36 cm og 5 kast etter det igjen hadde jeg lugg og virvel 2 meter foran meg, jeg nappa flua ut av vannet så den landa en halvmeter foran meg, og før jeg rakk gjøre noe mer så stramma fortommen seg opp og jeg så en ganske stor fisk svømme avgårde med reka i munnvika. Etter en udramatisk kamp lå 51cm noe tynn sjøørret i håven. Årets andre over halvmeteren, det var gøy du!

Jeg tror egentlig årets fire første fisketurer gir et godt bilde av standard fangst av sjøørret på Sørlandet: De er mange, men ikke altfor store. Her er enkel statistikk:
Antall ørret fanget totalt: 33
Antall ørret over minstemål (35cm): 19
Bryter vi opp i lengdeintervaller er det som følger:

• <30: 4
• 30-34: 10
• 35-39: 11
• 40-44: 5
• 45-49: 1
• 50-54: 1
• 55-60: 1

(For dem som er mer opptatt av vekt: Om man tenker k-faktor 1 så er 35cm 430 gram, 40cm 640 gram, 45cm 910 gram, 50 cm 1250 gram og 55 cm 1660 gram)

Rart hvor fort det snur altså. For etpar uker siden var det bitre blå i tosifra antall og isfiske som gjaldt, men som ved et trylleslag var de bytta ut med deilige plussgrader, knatrende grågås og åpent hav med sjøørret i. Etter å ha hørt rykter fra det jeg anser å være helt ok sjøørretfiskere om tregt fiske i det kalde smeltevannet langt inne, lagde jeg meg en teori: På den åpne kysten er sjøen varmere, og selv om det også er saltere vil det helt sikkert være mer liv der enn mellom isflaka i indre områder. Jeg kringkasta teorien på torsdag og testa den i praksis i helga. Været var 5-10 grader, solgløtt på lørdag og steikesol søndag, og mye vind fra vest/nordvest. Jeg rigga fluedobbeoppsettet, lada det med årets utgave av Rema-reka str. 8 og dro ut på sjøørretjakt i pålandsvind.

Og denne gangen viste teorien seg å holde stikk. Sånn skikkelig. Ikke mye tregt fiske her nei, tvert i mot var det liv jeg sjeldent har opplevd, spesielt på lørdag. 14 fisk i håven, med 9 stk 35-45cm, 4 stk 30-34 og en tass. I tillegg var det mye hugg, noen mista fisk og endel følgefisk. De jeg tok med hjem hadde fullt av hvite 2cm krill/mysis i magen.

På søndagen prøvde jeg andre områder, men da var det mer jobbing. Fikk to undermåls på etpar nye plasser jeg testa ut, men så la jeg turen innom en luringplass med mudderbunn som alltid holder fisk på denne tida. Kasta ut i retningen det ofte skjer noe der. Sakte inntrekk, litt smålugging. Gjentok seg kastet etter. På tredje kastet stoppa det opp, og det kjentes tungt ut. Etter 5 sekunder ble det slakt. Pokker, blåst sjanse…. Fiska over andre deler av bukta uten suksess og tenkte egentlig å reise videre, men fikk det for meg at jeg måtte teste et siste kast inn der det hadde vært liv. Og nok engang smålugging som ikke satt. Tok etpar kast til med raskere inntrekk uten å kjenne noe. Så ut igjen, denne gangen sakte. Smånafsing igjen, på samme plassen. Er det bare en stim med undermåls som ikke klarer bite over flua mon tro? Siste kast. Smånafsing. Setter med en gang opp tempo på innsveivinga noen meter, så laaaangt spinnstopp. Jeg ser faktisk snøret starter å rette seg ut i det klare vannet, sveiver inn slakken og gir tilslag for fedrelandet. Fast fisk! Og den er fin. Samme som tidligere? Umulig å si. Men den er sterk og gir en god kamp. Vel i håven måles den til 55cm, og kondisjonen er det ingenting å si på. Og for en farge!! Så, alt i alt 17 sjøørret med stort og smått på to dager i slutten av februar, det var over all forventning. Spesielt når fisket ikke har vært inne i klassiske overvintringsområder men ute på åpen kyst. Sørlandet altså, et slags eldorado.