Det du nå skal få høre, er en selsom historie jeg opplevde for en tid tilbake. Du vil forstå hvorfor det har vært vanskelig å legge ut en rapport om dette før. Ja, jeg vet at tidsgrensa for å få fisk godkjent i Meitaskonkurranser er å levere en rapport innen førti fulle fjærer etter fangsttidspunkt. Men håper og tror at fisken som nå skal meldes inn kan få et lite amnesti fra regelen. Jeg kan allerede nå si at fisken, en torsk, spiller kun en liten birolle i dramaet som utspilte seg denne dagen på Agdenes, ytterst i Trondheimsfjorden.
For de som ikke har fulgt med i timen eller på Viggo Valles skattejakt, er Agdenes kjent som innseilingspunktet til Trondheim, her fikk tyskeren seile inn i 1940, og Olav Tryggvasson like før årtusenskifte. Uten de største utfordringene.
Den mest kjente personen fra området er likevel kjent fra sportens verden. Ja du skjønner sikkert hvem jeg mener, når jeg nå nevner hjemplassen hans: Lensvika. Utenfor samfunnshuset i bygda, står statuen av bygdas store sønn, den dag i dag. Lang-kailln fra Lensvika. Alle barn i Norge vet instinktivt at navn som: Birger Ruud, Roald Aas, Ole Ellefsæter, Odd Martinsen, Amund Sjøbrænd, Bente Martinsen, Trysil-Knut, Per Bergerud, Harald Grønningen, Knut Storbukås og Øyvind Skaanes, – må være klar til bruk i en hvilken som helst samtale. Om de ikke skal falle helt gjennom, og bli regnet som en person uten allmenn kunnskap og sosiale antenner.
Dette medfører selvsagt utfordringer for de to gode naboene fra Fredrikstad. Den ene uten sosiale antenner, og den andre svensk.
De hadde igjen tatt turen nordover for å fiske på saltvannsisen, uten at det var is. Båtfiske på fjorden ble nødløsninga. De var ute på fredagen 5. mars. Det blåste friskt, men de kom seg ut til flystripa hvertfall. Og der er det torsk på denne tida av året. Ikke som i Nord-Norge, men heller ikke som i Oslofjorden. Undertegnede kunne ikke være med pga skattebetalernes og Bent Høies krav om at barn må ha noen til å passe seg på «skolen».
På lørdagen var det meldt full storm fra vest. Uaktuelt med båtliv da, så valget ble kystmeite på en «lun» plass. Som du sikkert har skjønt, var dette ut mot Agdeneset.
Vi dro fredagskveld. Einar hadde avtalt med ei dame som leide ut sommerhus, at ho kunne åpne en av disse, for oss. Utenfor sesong. Når vi kom fram ble vi møtt av et trivelig par fra bygda Grønningen, like utenfor Lensvika. Det viste seg at vi fikk andre etasje i en bitteliten trønderlån. I 1 etasje hadde paret en vintagebutikk ved navn «Fru Lillas bruktbutikk» eller noe lignende. Av en eller annen grunn maste Einar og Tobias på paret. De ville inn i butikken. Kl 21.30, en fredagskveld, utenfor sesong. Paret åpnet til slutt butta, svært motvillig, men Einar hadde begynt å prate om at han var en berømt advokat, så de turde vel ikke annet. Inne i butikken var det mye gammelt. Ræl vil noen si, andre elsker det. N`Einar og Tobias viste en voldsom interesse for noen utgamle vinflasker og ei morken trekasse det sto «Frydenlund» på. Det viste seg at akkurat de tinga ikke var til salgs. Det ble en god latter blant oss da det viste seg at Tobias ikke hadde hørt om Harald Grønningen. Gubben kunne fortelle meg (E og T var ikke så interessert) at Harald faktisk var født i huset vi skulle overnatte i. Hjemgården hans litt lengre opp i dalen, brant ned noen måneder før fødselen, så mor og far Grønningen bodde i huset disse historiske høstdagene i 1934.
Uansett, natta gikk fint, vi fikk vært vårt rom for en billig penge. Dagen etter pakket vi bilen, av en eller annen grunn hadde vi dårligere plass denne dagen.
Turen til fiskeplassen var uansett ikke lang.
Vi fikk rigget oss opp i det ufyselig været. På gode kast kan en nå store dybder her, og det var på dypet det skjedde først. Tunge napp. Sannsynligvis brosme på mellom 5 og 8 kilo. Etter 20 minutter med jobbing, riggen setter seg fast i bergveggen stadig vekk på denne plassen, satt utstyret til slutt bom fast. Sena røyk. Det var stille igjen, og det gikk kanskje 3 timer uten annen action enn litt smånapping her og der, uten fast fisk.
Så var det fisk hos meg igjen. Denne gangen på ca 40 meters dyp. Fin fisk. Etter litt bergveggstrøbbel kom en smellfeit torsk opp. Klokka inn på 9 kilo blank. Jæskla stas med fangst når det sitter så langt inne.
I mellomtiden hadde det skjedd ting på Grønningen gjestehus. Det trivelig paret fra kvelden før var funnet døde. Slått i hjel fikk jeg vite i etterkant.
Politiet hadde fått melding av en kar som kom helt fra Lillehammer for å hente et gammelt reklameskap fra 50-tallet, det sto Coca-Cola på. Et flott glasskap som framsto som nytt, som de sier i annonsene. Paret ble funnet i underlige positurer inne i bruktbutikken, med en pistol ved sin side. Antakelig mordvåpenet. Den hadde blod på skjeftet. Det var også blodsprut utover et gammelt kassaapparat som sto på den hjemmesnekra disken, ved siden av Coco-Colaskapet.
En politidame fra Orkanger hadde funnet nummeret til Einar på den avdøde fruas mobiltelefon. En Samsung fra 2018. Hun ringte, og spurte noen spørsmål om hvor vi var, og hva vi drev med. Einar var nokså oppjaget etter den telefonen. Tobias virket merkelig avslappet. Jeg foreslo, litt på fleip, at vi skulle stikke. Men, den vitsen falt ikke i god jord hos Einar. Vi begynte likevel å pakke rolig sammen utstyret. Fiskinga gav ikke særlig resultater, og Einar virket overhodet ikke konsentrert lenger. Tobias var kjapt opp med utstyret og var ferdig pakket når vi andre ankom bilen. Samtidig kom også en politibil til stedet. Ei lita, søt politidame og en eldre, grovbygd politimann, med kledelig mustasje, kom ut og begynte å spørre oss om hva vi visste. Einar, som tydeligvis hadde fått et meget godt forhold til det avdøde paret, utbrøt nærmest sint til politifolka: «Jeg gir den som kommer med tips om hvem som har slått i hjel paret 50 000 kroner» Politimannen mumlet i barten. «Det er notert».
Vi ble naturligvis mistenkt, og avhørt. Men verken vi, eller karen fra Lillehammer er til dags dato siktet. Det virker som politiet i Orkland politidistrikt står uten spor, men jeg tror det er mulig å løse dette her med tankens kraft. Jeg har prøvde i over en måned nå, men kommer ingen vei. Kanskje du som leser dette her er en skarpere kniv en jeg?
Einar og Tobias dro hjem igjen søndagen etter. Litt stresset og litt lettet. Det er ikke så ofte noen av oss er i slike situasjoner.
Takk for turen.

Siste kommentarer