Så kom den. Knekken. Den velkjente lyden fra ifjor. Kystmeite på disse breddegrader viser seg å være skikkelig vrient for tida. Etter 6 turer de siste to ukene, hvorav tre i båt, virker alt så meningsløst. Vil jeg noen gang lykkes? Er det slik meitelivet i nord er? Noen sporadiske småtorsk og simpete koljer? Jeg bare spør. Og ekkoet fra det tomme melkeglasset gir emmen ressonans. Dog ingen svar.
Når jeg ser tilbake på de siste ukene i mitt meiteunivers ser jeg allikevel noen lyspunkter. Og ikke minst: det blir ekstra gøy når det nå endelig skal bite (??). For det gjør det vel..
Igår gikk turen til Straumfjorden. Denne uka ble det tatt, ifølge lokal fisker, 48 kveiter på en line der. Fjorden har et trangt sund/strøm hvor vannet får en fantastisk høy fart. Og er en kommende hotspot. Definitivt. I båt på søndagen fikk vi (sypika, sypikinnen og undertegnede) i området 11 små, slunkne torsk. Ikke all verdens, men tegn på at ting er på vei til å skje. Som den fødte optimist jeg er, agna jeg surfstengene med tungt skyts bestående av gigasirkel på dilldal-slep med perler, blekksprut og fluoriserende slange- kronet med en filet av sørlandslaks, eller makrell om man vil. Ikke så mye som et napp. Kunne nok med fornuft brukt mindre kroker. Men, fornuften er noe jeg kun lener meg til når bunnen nærmer seg. Noe den, som dere forstår, ikke per tidspunkt ikke gjør.
Ikke det spor klokere av hverken gårsdagens skade eller kulde, smørte jeg på meg litt optimistkrem og bestemte meg for å teste en dypvannskai en snau time fra Storslett. Kaldt var det der og. Fisk var det ikke, selvom tyske turister med stadighet trekker schwære kumlokk av kveiter opp av nevnte spott. Heillbuttfieber. Ikke idag. Erfaringsmessig inntrer fenomenet feber først rundt åtte-niåtredve grader. Idag var det drøye firråførr grader unna. Voldsomme understrømmer, og mangel på gripesøkker, gjorde til at jeg faktisk måtte opp i 350 grams lodd. Uten at det gjorde noe forskjell.
En ting vil jeg likevel videreformidle av erfaring jeg har gjort meg idag. Og det gjelder viktigheten av presis kommunikasjon. Ottar V, min gamle barneskolerektor poengterte dette på en billedlig måte i anekdoten «heng ham, ikke vent til jeg kommer». Dypt angrende for at dette poenget hadde bleknet fra min hjernes lerret, mottok jeg på vei til fiskeplassen en hamburger med majones og remulade. På chipsen var det nada. Neste gang må jeg nok være mer presis. Både med bestilling av burgermeny. Med valg av fiskeplass. Og med tackle.
4 kommentarer
Hopp over til kommentarskjema
Du vil bli belønnet Mats. Gleder meg allerede til å se en kveite på 10+ avbildet på denne siden. Det kommer garantert hvis du opprettholder denne meiteintensiteten. En herlig utvikling du har hatt den siste tiden. Fra nesten fraværende det første året, til å dominere på rapportfronten det neste året. Jeg er imponert og veldig glad. Suverene rapporter som er en fryd for øyet. Her var det mye skryt, men vel fortjent.
MEN…. Det er sikkert veldig fortjent at du ikke får så mye fisk også. Folk som til stadighet blanker er jo ikke spesiellt gode til å fiske. Får du et år til på baken så ser vi kanskje litt fremgang. Stå på.
Prøv med scampi Buk. Det funker.
Det er og blir en fornøyelse å lese rapportene dine Mats, nå mangler bare fangstene…..Stå på!
Hør, hør. Jeg tror både burgern, plassen og tackelet funker – kun en dårlig dag som satt en stopper for det. Ingenting som heter for stor krok – hvertfall ikke for torskefisk eller svarthå