Jeg dro for å kikke på et vann hvor karpa etter sigende bor, og langs bredden sto faktisk karen som hadde tipsa meg om det. Av alle tilfeldigheter man opplever var dette absolutt av det bedre. Vi blei sittende å prate ei stund, Asmund og jeg, mens karper snirkla seg langs land og gafla mais og flytebrød. Ganske fascinerende å oppleve for en karpenovise som meg, og når Asmund foreslo en tur tilbake dagen etter, da med fiskestang i hånd, var jeg ikke vanskelig å be. I ekte Robinson-ånd kunne jeg ta med meg en personlig ting, jeg valgte Jon. Dermed var vi en trio, hvorav begge Meitas-medlemmene manglet karpe på artslista.
Da Jon og jeg dukka opp rett over kl 19 dagen etter hadde Asmund allerede hatt kontakt med fisk. Han hadde ikke vært der lenge, så den allerede skyhøye trua steig ytterligere. Jon, karpeblankerutinert som han er, rigga sine egne stenger, mens jeg som aldri hadde fiska dette før blei tatt faderlig hånd om av Asmund som forklarte, viste, knøyt og trædde. Her var det bare å suge til seg lærdom!
Det gikk i boltrig og mais, samt noe hemmelig stæsj i PVA-posen som blei festet i overkant av riggen. Det viste seg å funke da Asmund raskt etter landet to karper som begge veide rett under kiloen. Var det sånn at den rutinerte skulle stjele showet? Neida, for plutselig peip det hissig i varsleren min. Etter en fin fight havnet en nydelig karpe på 1,97kg i håven, gliset gikk helt rundt, og en ny karpefisker blei født. Satan så deilig!
Deretter var det stadig litt bobling og rulling på swimmen, men ikke noe ville ta. Derfor fant Jon ut at han skulle prøve med flytebrød i mørkninga, og makan til spenning skal man leite lenge etter. Biten ved siden av blei tatt. Den rett på utsida. Den på andre sida. Og plutselig var det fisk borte å dytta på biten til Jon. Først en gang, deretter en gang til. Hjertet i halsen og ristende hender. Men det blei med dyttinga, det saftige slurpet manglet. D’oh! Litt etter mista Asmund en i liljene ved land, men deretter blei det stille.
Halvveis i natta takka Asmund for seg, men Jon og jeg var fast bestemte på å sitte til også Jon hadde fått fisk. Dermed blei vi natta igjennom, og da det begynte å rulle litt fisk på morrasida igjen var Jon raskt igang med flytebrødfiske. Og denne gangen funka det! I et noe overraskende, men desto mer saftig slurp forsvant brødbiten ned i et åpent gap og Jon hadde fast fisk! Med fisken på land, hvor krokfestet faktisk løsnet et mikrosekund etter landing, kunne den veies til 2,05kg. Strålende! High-five! Glede!
Noe mer er det ikke å melde, så ikke lenge etter pakket vi sammen og satte kursen inn i soloppgangen med nesa vendt hjemover. Men vi kommer tilbake. Banna bein!
Til sist er det bare å takke guide, mentor og farsfigur Asmund for tips, triks og forbanna trivelig selskap! Regner med vi sees igjen.
5 kommentarer
Hopp over til kommentarskjema
Detta må jo være morro,tar snart turen ned for og delta. Kanskje vi kan avslutte med en god karpemiddag?
Legg merke til det herlig frekke grepet jeg satser på når jeg skal lande fisk. Et mer typisk koketegn skal man lete lenge etter.
ja det er jo ikke rart det koker når man har en karpe på kroken!
Jeg er satans imponert over dette karer! Skjønner godt at det kokær som bare det etter å fått slike gilde fisker! Det er bare te å ta av seg hatten og gratulere!
Ja detta var intet mindre enn griseartig, sitter å jubler ennå!
Og pika: Velkommen skal du værra, og karpemiddag skal bli! Men da må vi til Mosvollvannet i Farsund og nappe opp småkarpene. De er ikke så trevlete i kjøttet veit du!