En liten historie fra femundsløpet…

Kjørte i starten av februar femundsløpet. Resultatet er ikke så mye og skrive om, men må jo nevne at selv om det ikke ser så bra ut på resultatlista gikk det faktisk ganske som plalagt. Unge uerfarene hunder og bla bla. Over til det viktige, det meiterelaterte. I løpet  opplever en alt fra intens glede, store nedturer og mange trøtte tunge timer. Noe av det fineste jeg opplevde var en sein natt på ett vann i nærheten av drevsjø, har fortsatt ikke helt skjønt nøyaktig hvor jeg var,men kan vel kanskje klare å nøste opp i det hvis interresse. Jeg ser hodelykter foran meg på vannet og min første tanke er jo at jeg skal kjøre forbi noen spann. Igjen. Jeg stusser midlertidig litt når jeg ser lyktene ikke er på selve sporet, men kanskje 15 meter fra. Når jeg kommer enda nærmere ser jeg jo at detta ikke er snakk om hundekjørere, men lakekarene! For og vise at jeg skjønte hva som foregikk ropte jeg; «blir det no lake karer?» jada,di hadde på en når jeg kjørte forbi og hadde fått 3. Den største på snaue 3. Godt meita karer ropte jeg i det jeg selfølgelig susa forbi. 200 meter etterpå hørte jeg en høy og klar johuu og lake nr 4 var klar til speking