Rekordjakt i Sandefjordsfjorden

Etter meitepokal og årsmøte i Fredrikstas, var tida inne for ei rolig uke på Tangen. Høstferie.
Da hører det jo med en flyndretur med den lille båten og 4 hestærn. På tirsdagen var det meldt flott vær, og jeg var ute i flyndrevika ca kl 10.30, med håp om å klå spetterekorden, og med maks flaks, slettvarrekorden. Startet bra med ei stor sandflyndre ca. 470 gram (øyemål). Videre ble det ei berggylte, en knurr og ett par fløyfisk. Den største på 117 gram. Dro etterhvert sør for Kvernberget, hvor resultatet var to nye fløyfisk, en bitteliten torsk og det jeg anntok var en grønngylte, på 144 gram. Videre gikk turen til mellom berget og Hellesøya, og her var håpet å få en gapeflyndre. Men neida, enda to fløyfisk, og stadige «fløyfisknapp» Hva er det som skjer med fløyfiskbestanden?

Etter endt fiskerdont, og litt foring oppi Tangenlia, dro jeg til den lokale vismannen, Toffe, for å få svar på spørsmålene som dukket opp på turen.
1. Ja, det er grønngylte. Da blei det jammen meg rekord lell.
2. På spørsmål to fortalte vismannen meg en anekdote, for her måtte jeg visst selv finne svaret. Den lød som følger: «En gang, for lenge, lenge siden, var du, jeg og Chrisjohs ute på pilketur mellom Rauer og Hætta. Chrisjohs, som som regel fikk mest fisk, fikk da en to-kilos torsk som spyttet ut en fullvoksen fløyfiskhann. Dette var første gang føyfisken ble sett på våre kanter»
Jeg grunnet lenge over den merkelige historien, før slegga plutselig traff meg i bakhodet. Selvfølgelig, torsken er fløyfiskens dødsfiende. I Sandefjordsfjorden finnes det ikke torsk, derfor har fløyfisken fritt fram.
Jeg nikket til vismannen, «jeg forstår». Så fikk jeg tilbud om et glass brus av vismannens kone, men jeg var ikke tørst.